Redigerer Alkibiades (avsnitt)

==Vurderinger==
===Politisk karriere===
Alkibiades var en polariserende figur i [[antikkens Hellas]]. Thukydid finner feil ved den athenske statsmannen for sin politiske fremferd og motiver. Ifølge historikeren var Alkbiades «overdrevent ambisiøs» da han foreslo ekspedisjonen i Sicilia for «å skaffe seg velstand og rykte gjennom sine suksesser». Alkibiades holdes ansvarlig av Thukydid for ødeleggelsen av Athen, siden «hans vaner fornærmet alle og fikk dem til å binde seg til andre saker, derfor gikk det ikke lenge å ruinere byen.» Plutark regner ham som «den minst skruppelløse og med mest totale mangel av respekt for andre mennesker.» På den andre siden hevder Diodorus at han var «briljant i ånd og ment for store foretak». Sharon Press ved [[Brown University]] påpeker at [[Xenofon]] legger vekt på Alkibiades' tjeneste for staten, fremfor skaden han ble anklagd for å ha påført den.<ref>S. Press, [http://www.brown.edu/Departments/Classics/bcj/07-03.html Was Alcibiades a Good General?]</ref> 

[[Demosthenes (taler)|Demosthenes]] forsvarer Alkibiades' bedrifter når han sier at hadde tatt til våpen i forsvar for demokratiet, utviste sin patriotisme, ikke gjennom pengegaver eller taler, men gjennom personlig tjeneste. For Demosthenes og andre talere, var Alkibiades en figur som representerte den store mannen under de strålende dagene til [[demokrati|athensk demokrati]] og ble et retorisk symbol.<ref name= "Gribble32">D. Gribble, ''Alcibiades and Athens'', 32–3.</ref> En av [[Isokrates]]' taler, levert av sønnen til Alkibiades, hevder at statsmannen fortjente athenernes takknemlighet for tjenesten han hadde gitt dem. På den andre siden hevder [[Lysias]] i en av sine taler at athenerne burde regne Alkibiades som en fiende på grunn av at «han betaler tilbake med skade den åpne hjelpen til hans venner.» 

I ''Athenernes konstitusjon'' inkluderer ikke [[Aristoteles]] Alkibiades i listen over de beste athenske politikerne, men i ''Senere analyser'' hevder han at trekkene til en stolt mann som Alkibiades er «sinnsro i livets forandringer og utålmodigheten til vanæren.» Alkibiades skapte hos hans samtidige en frykt for sikkerheten til den politiske orden.<ref name= "Gribble41">D. Gribble, ''Alcibiades and Athens'', 41.</ref> Derfor sa [[Andokides]] om ham at «i stedet for å hevde at han selv burde tilpasse seg lovene til statene, forventet han at du skulle tilpasse deg hans egen livsform.» [[Cornelius Nepos]]' berømte frase om Alkibiades er sentral i avbildingen av den athenske statsmannen: 
«overgikk alle athenere i storslagenhet og levevis.»

Selv i dag er forskere delte i synet på Alkibiades. For Malcolm F. McGregor, tidligere leder for avdelingen for klassisk tid ved [[University of British Columbia]], var Alkibiades mer en slu gambler enn kun en som benyttet mulighetene som bød seg.<ref>M.F. McGregor, ''The Genius of Alkibiades'', 27–50.</ref> Evangelos P. Fotiadis, en fremtredende kapasitet innen klassisk gresk [[filologi]], legger vekt på at Alkibiades var «en førsteklasses diplomat» og hadde «enorm dyktighet». Men hans åndelige krefter ble ikke balansert av hans skarpe sinn og han hadde den tvilsomme æren i å lede et folk som lett underla seg demagoger. 

[[Konstantine Paparrigopoulos|Konstantine Paparregopoulos]], en betydelig gresk moderne historiker, understreker hans «åndelige evner» og sammenligner ham med [[Themistokles]], men han trekker så frem at alle disse gavene skapte en «forræder, en dristig og uren mann».<ref>Κ. Paparrigopoulos, ''History of the Greek Nation'', Αβ, 264–8.</ref> Walter Ellis mener at hans handlinger var opprørende, men at de ble utført med tankeløst mot.<ref>W. Ellis, ''Alcibiades'', 18.</ref> David Gribble hevder at Alkibiades' handlinger mot sin by ble misforstått og tror at «spenningen som førte til Alkibiades' splittelse med byen var mellom hans rent personlige og samfunnets verdier.»<ref name="Gribble55">D. Gribble, ''Alcibiades and Athens'', 55 &c.</ref> 

[[Russell Meiggs]], en britisk historiker med antikken som spesialfelt, sier at den athenske statsmannen var absolutt skruppelløs til tross for hans store sjarm og briljante evner. Ifølge Meiggs ble hans handlinger diktert av egoistiske motiver og hans feide med [[Kleon]] og hans etterfølgere. Den samme forskeren understreker det faktum at «hans eksempel av rastløst og udisiplinert ambisjon styrket anklagen som ble ført frem mot Sokrates.» Athanasios G. Platias og Konstantinos Koliopoulos, professorer i strategiske studier og [[internasjonal politikk]], sier enda mer kritisk at Alkibiades' egne argumenter «burde være nok til å fjerne tanken om at Alkibiades var en stor statsmann, slik noen mennesker fremdeles tror.»<ref>A.G. Platias and C. Koliopoulos, ''Thucydides on Strategy'', 240.</ref>

===Militære bedrifter===

[[Fil:TestaAlcibiades.jpg|thumb|[[Pietro Testa]] (1611–1650): Den fulle Alkibiades avbryter symposiet (1648)]]

Til tross for hans kritiske kommentarer innrømmer Thukydid i en kort digresjon at «offentlig var hans håndtering av krigen så god som den kunne ønskes». Diodorus og Demosthenes regner ham son en stor general. Ifølge Fotiadis var Alkibiades en uovervinnelig general, og overalt hvor han dro, fulgte seier ham. Hadde han ledet hæren i Sicilia, ville athenerne ha unngått katastrofe, og hadde hans landsmenn fulgt hans råd ved Aigospotamoi, ville Lysander ha tapt og Athen ville ha hersket over Hellas. På den andre siden tror Paparrigopoulos at den sicilianske ekspedisjon var en strategisk feil. Platias og Koliopoulos understreker at den sicilianske ekspedisjon i høyeste grad var en strategisk blunder, og at den var et resultat av «lettsindig holdning og en utrolig undervurdering av fienden.» 

Angelos Vlachos, en gresk akademiker, vektlegger Athens konstante interesse for Sicilia fra begynnelsen av krigen. Ifølge Vlachos hadde ekspedisjonen ingenting av det ekstraordinære eller eventyrlige over seg og utgjorde en rasjonell strategisk avgjørelse basert på tradisjonell athensk aspirasjon.<ref>A. Vlachos, ''Thucydides' Bias'', 206.</ref> Vlachos sier at Alkibiades hadde allerede utformet en bredere plan: erobringen av hele vesten. Han hadde tenkt å erobre Karthago og [[Libya]], for så å angripe [[Italia]] og etter å ha vunnet disse, ta Peloponnes. Avgjørelsen til ekklesiaen til å begynne med gav en fornuftig militær styrke som senere ble usannsynlig stor og dyr på grunn av Nikias' krav. Kagan kritiserer Alkibiades for ikke å anerkjenne at den store størrelsen på den athenske ekspedisjonen undergravet den diplomatiske planen som hans plan hvilte på.

Kagan mener at selv om Alkibiades var en kommandant av betydelige evner, var han ikke noe militært geni, og hans selvtillit og ambisjoner gikk langt utenfor hans evner. Han var dermed i stand til å gjøre viktige feil og alvorlige feilberegninger. Kagan hevder at  Alkibiades gjorde en alvorlig feil ved Notium da han etterlot flåten i hendene til en uerfaren offiser, og at det meste av æren for den strålende seieren ved Kyzikos må tillegges Thrasybolos. I hans vurdering er Kagan enig med Cornelius Nepos som sa at athenernes ekstraordinære oppfattelse av Alikibiades evner og verdi var hans største ulykke.

[[Fil:AuvrayAlcibiades.jpg|thumb|[[Félix Auvray]] (1830–1833): Alkibiades med selskapskvinner (1833), Museum of Fine Arts of [[Valenciennes]]]]

Press hevder at «selv om Alkibiades kan regnes som en god general på grunnlag av hans handlinger i Hellespont, ville han ikke regnes som dette på grunnlag av hans handlinger i Sicilia», men «styrkene i Alkibias' handlinger som general er større enn hans mangler.» Professorene David McCann og Barry Strauss forsøker en sammenlignelse mellom Alkibiades og [[Douglas MacArthur]] hvor de poengterer at «begge utmerket seg som militære ledere som det festet seg en mystikk rundt.»<ref>D. McCann, B. Strauss, ''War and Democracy'', xxv.</ref>

===Taleferdighet===
[[Fil:Alcibiades and friend - detail from Phidias and the Parthenon marbles by Alma Tadema.jpg|thumb|upright|Alkibiades og venn. Detalje fra ''Phidias and the Parthenon marbles'' av [[Lawrence Alma-Tadema]]]]
Plutark vurderer «Alkibiades...som en dyktig taler i tillegg til hans andre gaver», mens [[Theofrastos]] hevder at Alkibiades var den dyktigste i å oppdage og forstå hva som ble krevd i et gitt tilfelle. Han ville likevel ofte snuble i midt i sin tale, men ville så ta opp tråden igjen og fortsette med all forsiktighet i verden. Selv med [[lesping]]en han hadde som ble bemerket av [[Aristofanes]], var hans tale svært overtalende og full av sjarm. Eupolis sier at han var mer flytende i sine private diskusjoner enn når han talte for ekklesiaen. Demosthenes understreker det faktum at Alkibiades ble regnet som «den dyktigste taleren på den tiden.» Paparrigopoulos aksepterer ikke Demosthenes mening, men anerkjenner at den athenske statsmannen kunne underbygge sin sak. Kagan anerkjenner hans retoriske makt, mens Thomas Habinek, professor i klassisk tid ved [[University of Southern California]], tror at taleren Alkibiades så ut til å være det hans publikum trengte på et gitt tidspunkt.<ref>T. Habinek, ''Ancient Rhetoric and Oratory'', 23–4.</ref> Ifølge Habinek svarte folket på Alkibiades' hengivenhet med sin egen hengivenhet. Derfor var taleren «byens institusjon som snakket til, og elsket, seg selv.» Ifølge Aristofanes, «higer (Athen) etter ham, og hater ham også, men vil ha ham tilbake.»