Redigerer Wannsee-konferansen (avsnitt)

===Rettsoppgjør===
{{se også|Rettsoppgjør etter holocaust}}
Heydrich døde etter attentat i juni 1942, Freisler døde under alliert bombing av Berlin, Lange døde under kamp i Polen og Müller ble trolig drept i sluttkampen om Berlin. Meyer tok sitt eget liv før de allierte nådde frem og Luther døde i 1945 etter to års internering i konsentrasjonsleir.<ref name="introduction" />

Ni av de femten fikk liten eller ingen straff.<ref>Geert Mak: ''Europa'' (s. 359), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4</ref> Konferansen ble kjent gjennom omtale i ''New York Times'' 21. august 1945 og der ble blant andre Hofmann ble nevnt; amerikanske etterforskere hadde funnet invitasjoner (datert 29. november 1941 og 8. januar 1942) til Hofmann i arkivene etter RuSHA.<ref name="hofmann" /> I henhold til Moskva-erklæringen av den 30. oktober 1943 skulle tyske krigsforbrytere utleveres til det landet der forbrytelsene ble begått. De allierte utleverte 1800 tyskere til Polen. Noen få tyske forbrytere ble dømt i Polen før det internasjonale militærtribunalet felte sin dom i [[Nürnbergprosessen]]; polske domstoler brukte deretter [[Nürnbergprinsippene]] som retningslinjer for behandling av krigsforbrytere. Den polske spesialdomstolen, ''Najwyższy Trybunał Narodowy'' (NTN), var virksom fra den 21. juni 1946 og dømte 49 personer hvorav 31 til døden (inkludert [[Arthur Greiser]], [[Rudolf Höß]] og [[Amon Göth]]) før saken mot Bühler kom opp i august 1948 som den siste. Amerikanske okkupasjonsmyndigheter utleverte den 25. mai 1946 Bühler til Polen.<ref name="buhler" /> Kritzinger og Neumann vitnet i Nürnberg, og senere løslatt av helsegrunner.<ref name="introduction" /> 

Etter at protokollen var funnet spurte USAs aktor i [[Ministerieprosessen]], [[Robert Kempner]], Neumann om han hadde deltatt på Wannsee-konferansen (Neumann nektet). Til forskjell fra Kritzinger uttrykte Neumann aldri anger over det han hadde vært med på. [[Vereinigung der Verfolgten des Naziregimes]] offentliggjorde i 1952 Wannsee-protokollen og anmeldte deltakerne. Påtalemakten i Berlin innledet etterforskning. Neumann var allerede død og i 1956 ble i stedet hans assistent Liegner etterforsket. Saken ble henlagt i 1957 på grunn av «manglende bevis».<ref name="neumann" /><ref name=":3" /> Stuckart ble i Ministerieprosessen dømt til fire års fengsel og i saken mot Stuckart spilte Wannsee-konferansen en sentral rolle. Wannsee-protokollen ble publisert av forbundet for personer forfulgt av nazistene. Klopfer og Leibbrandt levde rolige liv under fullt navn til 1980-tallet; sakene mot dem ble det henlagt på grunn av foreldelse og angivelig bevismangel.<ref name="introduction" />

En britiske militærdomstol dømte Schöngarth til døden for drap på en amerikansk [[krigsfange]] i Nederland 21. november 1944. Schöngarth ble henrettet [[16. mai]] [[1946]] i [[Hameln]]. Schöngarths ledelse av drapsskvadronen i Lemberg og medvirkning på Wannsee-konferansen var ikke vesentlige punkter ved rettsoppgjøret.<ref name="schongarth" />

Eichmanns sekretær Ingeborg Werlemann (gift Wagner) vitnet mot Otto Hunsche i Frankfurt i 1961 uten at hun ble der forhørt om protokollens tilblivelse.<ref name=":3" />

Konferansen har blitt forbundet med Eichmann fordi den ble offentlig kjent gjennom [[rettssaken mot Adolf Eichmann]] i Jerusalem i 1961. Eichmann forsøkte i Jerusalem å fremheve konferansen for å tone ned sin egen rolle: Han ville vise at den sivile administrasjonen hadde støttet folkemordet til glede for Heydrich, mens han forsøkte å fremstille seg selv som en bagatellmessig ærendsgutt. [[Robert Kempner]]s bok ''Eichmann und Komplizen'' (1961) fremstilte Eichmann som en nøkkelperson i Wannsee. Eichmanns fremstilling av konferansen fikk da motsatt effekt av det han ønsket. Historikerne er enige om at Eichmann var den minst betydningsfulle personen på konferansen.<ref name="Roseman" /><ref>Harris, W. (1963). Eichmann und Komplizen. By Robert M. W. Kempner. (Zurich: Europa Verlag, 1961. pp.452. Index.). ''American Journal of International Law'', 57(2), 474-474. doi:10.2307/2196023</ref>

[[File:Dorpmüller, Bühler.jpg|thumb|[[Josef Bühler]] (til høyre), [[Hans Frank]]s nestkommanderende i Generalguvernementet, sammen med [[Julius Dorpmüller]], direktør for [[Deutsche Reichsbahn]], i 1942. Bühler ble henrettet i Polen i 1948 blant annet på grunnlag av Wannsee-protokollen som bevis.{{byline|Narodowe Archiwum Cyfrowe}}]]

====Otto Hofmann====
Otto Hofmann ble tiltalt i den åttende av [[Nürnbergprosessene]] kjent som [[RuSHA-prosessen]]. Det amerikanske aktoratet søkte å bevise at den tyske bosettings- og germaniseringspolitikken inngikk i et systematisk [[folkemord]]sprogram og tiltalte Hofmann og 12 andre for [[forbrytelser mot menneskeheten]], [[krigsforbrytelse]]r og for medlemskap i en kriminell organisasjon. Hofmann hadde ifølge aktoratet et stort ansvar for den tyske okkupasjonsmaktens forflytning, tvangsbosetting og germaniseringspolitikk (i de okkuperte områdene i øst) som i sin tur var en medvirkende årsak til holocaust. Hofmann og medtiltalte forsvarte seg med RuSHA var svak og uten betydning. Hofmanns deltakelse på Wannsee-konferansen ble bagatellisert av forsvaret noe som ikke er troverdig: under konferansen var han aktiv, hadde ofte ordet og kom med egne ideer. Wannsee-konferansen var ikke en sentral del av rettssaken. Hofmann ble dømt på alle vesentlige punkter unntatt medvirkning til folkemord og sonet 9 av 25 år i fengsel. Han ble benådet i 1954 av USAs administrator [[John J. McCloy|John Jay McCloy]]. Han levde senere et rolig liv under fullt navnt også etter at Wannsee-protokollen var gitt ut.<ref name="hofmann" /><ref name="introduction" />

====Josef Bühler====
Josef Bühler vitnet for forsvaret under [[Nürnbergprosessen]] i saken mot [[Hans Frank]]. Både Bühler og Frank forsøkte å skyve ansvaret for forbrytelsen i Generalguvernementet over på [[Friedrich-Wilhelm Krüger]] (selvmord i mai 1945) og hans overordnete Himmler og Heydrich. Bühler var den første av deltakerne som omtalte konferansen etter den tyske kapitulasjonen. Bühler hadde den 13. januar 1942 et eget møte med Heydrich for å diskutere de katastrofale konsekvensene av det uregulerte innslippet av jøder til Generalguvernementet. Heydrich skal ha svart at dette var hovedgrunnen til å invitere Frank (eller Bühler i Franks sted). Bühler hevdet at Heydrich fortalte at jødene ville bli bosatt i det nordøstlige Europa, i Russland. Bühler innrømmet snart at planer om å utrydde jødene hadde blitt diskutert på Wannsee-konferansen. Bühler medvirkning til diskusjonen i Wannsee var et viktig utgangspunkt for tolkning av protokollen.<ref name="buhler" /> 

Under forhør i Polen hevdet Bühler at hans arbeid i Generalguvernementet var rent teknisk og helt upolitisk. Dommeren avviste Bühlers forklaring fordi det ikke fantes noen bevis som støttet den. Bühler antok under forhør at Wannsee-protokollen ikke ville bli funnet og senere (da protokollen var funnet) kunne dommeren konfrontere Bühler med hans egne ord fra protokollen. Bühler hevdet at Hitler ved ''[[Führerbefehl]]'' hadde gitt ordre om at jødene skulle bosettes i det nordlige Russland og at dette var eneste tema under Wannsee-konferansen. Aktor viste til Hans Franks tale den 16. desember 1941 der det ble snakket åpent om utryddelse. Bühler hevdet at han bare ønsket å få bosatt jødene så raskt som mulig slik at de slapp de vanskelige forholdene i Generalguvernementet. Tiltaledokumentet mot Bühler ble fremlagt i mai 1948 og var 200 sider langt; bevisene var på {{formatnum:33000}} sider og fylte 139 arkivbokser noe som trolig er den mest omfattende dokumentasjonen av den tyske okkupasjonen av Generalguvernementet. NTN fant Bühler skyldig i forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og [[forbrytelser mot menneskeheten]]; bevis for hans medansvar for forfølgelse og utryddelse av polakker og jøder var for en stor del basert på deltakelse i Wannsee-konferansen. Bühler ble henrettet i august 1948 i Krakow.<ref name="buhler" />