Redigerer Vietnams historie (avsnitt)

== Andre indokinesiske krig/Vietnamkrigen 1958/59-1975 ==
[[Fil:VietnamkriegPersonen1966.jpg|thumb|En del sentrale aktører i 1966: fra v.: [[Lyndon B. Johnson]], [[William Westmoreland]], [[Nguyen Van Thieu]] og [[Nguyen Cao Ky]]]]
[[Fil:Vietcong tunnels-USAR.jpg|mini|Et tverrsnitt av FNLs tunnelsystem, brukt under [[Vietnamkrigen]]]]
:''Utdypende artikkel: [[Vietnamkrigen]]''
I [[1960]] ble den politiske overbygningen [[FNL]] etablert, som skulle gi den militære virksomheten i [[Vietcong]] et politisk ansikt. Denne ble ledet av advokaten [[Nguyen Huu Tho]] og «Den 2. motstandskampen» ble innledet, denne gang mot de skiftende militærregjeringer i [[Saigon]] og spesielt mot USA, som støttet, bevæpnet og rådgav dem – i første omgang med rådgivere, men president [[John F. Kennedy]] sendte senere regulære tropper. Dessuten kom det styrker fra USAs allierte, [[Thailand]], [[Sør-Korea]], [[New Zealand]] og [[Australia]].

USA ble trukket inn i en geriljakrig som krevde stadig større tap og mer og mer murring i hjemlandet. Krigen kostet USA 150 milliarder dollar og 58&nbsp;148 amerikanske soldater mistet livet. Ingen vet sikkert hvor mange vietnamesere som døde, ulike kilder opererer med tall fra 1,5 til 5 millioner drepte.

Etter at general [[William Westmoreland]]s strategi med [[Utmattelseskrigføring|utmattelseskrig]] mot [[Nord-Vietnam]] viste seg mislykket etter [[Tết-offensiven]] i [[1968]], endret den nye amerikanske øverstkommanderende [[Creighton Abrams]] den amerikanske [[taktikk]]en til aggressiv patruljevirksomhet med små enheter. Tanken var at dette skulle lette overføringen av ansvaret [[Sør-Vietnams hær]] (ARVN). Dette såkalte «vietnamiseringsprogrammet» hvor de amerikanske styrkene langsomt ble trukket ut av aktiv kamp, for å overlate dette til ARVN, noe som særlig ble realitet under [[påskeoffensiven]] i 1972. De amerikanske styrkene hovedoppgave ble mer rådgivende, og var trukket helt ut av Vietnam [[29. mars]] [[1973]]. Denne strategien viste seg imidlertid ikke å være særlig vellykket, og ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt [[artilleri]] og [[stridsvogn]]er. Dette videreførte en prosess som hadde pågått gjennom hele krigen, med overgang fra [[geriljakrig]]føring til mer [[moderne krigføring]] i form av en konvensjonell, mekanisert [[manøverkrigføring]], støttet av tungt skyts.

Parallelt med disse kampene, brøt det også ut kamper med kinesiske styrker om de omstridte [[Paraceløyene]] i januar 1974. Etter blodige kamper tok den kinesiske styrkene kontroll over hele øygruppen, etter å ha okkupert deler av øygruppen etter det franske nederlaget i 1956.

Samtidig kuttet amerikanerne stadig mer på den økonomiske støtten til Sør-Vietnam. I høsten [[1974]] ble det økonomiske bidraget til Sør-Vietnam kuttet med 30 % til 700 millioner dollar. Utover  vinteren og våren [[1975]] rykket de nordvietnamesiske styrene støttet av stridsvogner og artilleri mot Saigon. Den sørvietnamesiske generalen [[Dương Văn Minh]], som på dette tidspunktet også fungerte som president, hadde fortsatt en del styrker i [[Mekongdeltaet]] intakt, men ønsket å spare byen for et ødeleggende angrep og kapitulerte. Den [[30. april]] kunne de nordvietnamesiske styrkene [[Saigons fall|rykke inn i Saigon]] og [[2. juli]] [[1976]] ble landet gjenforent under navnet [[Vietnam|Den sosialistiske republikk Vietnam]].