Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

=== Krigen nærmer seg Norge ===
[[Fil:Statsakt in Berlin..jpg|miniatyr|Ideologen [[Alfred Rosenberg]] var en av Quislings viktigste allierte i Berlin. Etter et møte i desember 1939 skrev Rosenberg i dagboken at neste gang de møtes, ville «Norges ministerpresident hete Quisling».<ref name="Høidal(1988)-245" />]]
Den såkalte [[Altmark-saken|Altmark-affæren]] slo ned som en bombe i norsk offentlighet i februar 1940. En sengeliggende Quisling så på hendelsen som en bekreftelse på hans verste mareritt – Norge var på vei til å bli krigens midtpunkt. Quisling hadde diskutert Norge med Hitler i Berlin året før, og hadde all grunn til å tro at tyskerne nå ville gå til aksjon. Det var imidlertid særdeles uklart for Quisling hvilke planer Hitler og den tyske ledelsen hadde lagt for ham og NS, og partiet var derfor i liten grad klart til å spille en aktiv rolle i begivenhetene. Dette var også blitt åpenbart for Hitler og Rosenberg i Berlin, som i løpet av våren totalt avskrev å bruke et Quisling-kupp som en del av en overtagelse av Norge.<ref name="Dahl(1992)-59-60" />

I mars gikk en friskmeldt Quisling i gang med partiarbeidet igjen, og blant annet forberedte han ''Fritt Folk''s overgang til dagsavis. 31. mars ble arbeidet avbrutt av et telegram fra [[Abwehr]] i Berlin, der Quisling ble bedt om å møte en tysk representant i [[København]]. Quisling kvidde seg for å dra, da han regnet med at han var i søkelyset til både norske og vestallierte myndigheter. Berlin insisterte imidlertid, og to dager senere tok han nattoget nedover, med et møte med [[Frits Clausen]] som påskudd.<ref name="Dahl(1992)-67-69" />

I København ventet Abwehr-oberst [[Hans Piekenbrock]]. Piekenbrock var ikke spesielt imponert over hvordan Quisling svarte for seg, og nordmannen var som regel unnvikende hver gang Piekenbrock spurte om den norske forsvarsberedskapen. Quisling fortalte imidlertid litt om de norske flyplassene, og fortalte Piekenbrock at han antok at [[Oslofjorden]] sannsynligvis ikke var minelagt. Quisling vurderte det også til at norske festninger neppe ville skyte mot fremmede krigsskip uten å ha klarert saken med høyere myndighet. Samtidig forsøkte han å fiske opplysninger ut av tyskeren, uten å få noe fornuftig ut av ham. Quisling var derfor fortsatt like uvitende om tyskernes planer, selv om han nok må ha forstått at noe konkret var i gjære.<ref name="Dahl(1992)-69-70" />