Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

=== Østromersk gjenerobring ===
[[Fil:Justinien 527-565.svg|thumb|Østromerriket okkuperte på nytt en del av områdene til det tidligere Vestromerriket, utvidet betydelig dets områder under Justinians styre fra 527 ''(rødt)'' til 565 ''(orange)''.]]
Da keiser [[Zenon]] hadde lovmessige gjenforent Romerriket til et keiserlig hoff, drev Østromerriket jevnlig med å gjøre krav på områder som tidligere hadde vært kontrollert av det vestromerske hoffet ut [[senantikken]] og i [[tidlig middelalder]]. Selv om militære kampanjer hadde blitt gjennomført av det vestromerske hoffet fram til 476 med det mål å gjenerobre tapte områder, hovedsakelig under [[Majorian]]us, var gjenerobringene kun midlertidige, om vellykket i det hele tatt. Det var først under kampanjene til generalene [[Belisarius]] og [[Narses]] på vegne av den østromerske keiseren Justinian I fra 533 til 554 det skjedde en langvarig gjenerobring av romerske områder.<ref>Haldon (1997), s. 17–19.</ref>

I løpet av 500-tallet greide Østromerriket under Justinian å gjenerobre store områder som tidligere hadde tilhørt Vestromerriket. Da den pro-romerske vandalkongen [[Hilderik]] hadde blitt avsatt av [[Gelimer]] i 530,<ref>Bury (2005), s. 125–132.</ref> forberedte Justinian en ekspedisjon ledet av general Belisarius som raskt gjenerobret nordlige Afrika fra juni 533 til mars 534, førte den rike provinsen tilbake til romersk styre. Som følge av gjenerobringen, gjenopprettet Justinian raskt romersk administrasjon i provinsen, etablerte et nytt pretoriansk prefektur og tok grep for å redusere vandalenes innflytelse, noe som til sist førte til at det vandalske folket fullstendig opphørte som egen identitet.<ref name="Bury_139-140"/>

Som følge av henrettelsen av den pro-romerske østgotiske dronningen Amalasuntha og da den østgotiske kong [[Teodahad]] nektet å si fra seg kontrollen over Italia, beordret Justinian at også Italia skulle erobres, det antikke kjernen i riket. Fra 534 til 540 drev de østromerske styrkene krigføring i Italia og erobret Ravenna, den østgotiske og tidligere vestromerske hovedstaden, i 540. Den gotiske motstanden ble samlet på nytt under kong [[Totila]] i 541, og ble kun beseiret som følge av krigføringen til general Narses, som også slo tilbake invasjoner av Italia av frankerne og [[alamannerne]]. Justinian kunngjorde [[pragmatisk sanksjon]] for å reorganisere styret av Italia. En del byer i nordlige Italia fortsatte å holde ut til fram på 560-tallet. Mot slutten av konflikten opplevde Italia betydelige ødeleggelser og avbefolkning, som kombinert av de katastrofale effektene av [[den justinianske pesten]] gjorde det vanskelig å beholde grepet i påfølgende århundrene.<ref>Treadgold (1997), s. 216.</ref>

Justinian drev også mer begrenset krigføring mot vestgoterne i Hispania og gjenerobret deler av sørkysten av Iberia. Den spanske provinsen varte fram til 620-tallet da vestgoterne under kong [[Suintila]] gjenerobret sørkysten.<ref>Thompson (1969), s. 325.</ref> Disse regionene forble under romersk kontroll gjennom hele tiden til Justinian. Kun tre år etter hans død invaderte [[langobarder]]ne Italia, erobret store deler av den ødelagte italienske halvøya på slutten av 500-tallet, og etablerte [[det langobardiske kongerike]]. Langobarderne var jevnlig konflikt med [[eksarkatet Ravenna]], en enhet etablert for å erstatte den gamle pretorianske prefekturet av Italia og gjennomføre romersk styre i Italia. De rikeste delene av provinsen, inkludert byene Roma og Ravenna, forble værende på romerske hender under eksarkatet gjennom hele 600-tallet.<ref>Noble (1984), s. 31.</ref>

[[Fil:ByzantineEmpire717AD2lightpurple.PNG|thumb|Kart over Østromerriket i 717, i løpet av 600- og 700-tallet hadde de islamske invasjonene avsluttet romersk styre i nordlige Afrika, og selv om en del bastioner fortsatt ble holdt i Italia, var det meste av den italienske halvøy kontrollert av langobardene.]]
Selv om en del østlige keisere etter Justinian forsøkte tidvis å drive militære kampanjer i Vesten var den ingen av dem som var særlig vellykket. Etter 600 var det hendelser som fordrev vestlige provinser ut av Konstantinopels kontroll mens keiserdømmets fremste fokus var rettet mot krigføringen med det [[Persia|persiske]] [[Sasanideriket]] og deretter framveksten av [[islam]]. For en tid forble Vesten viktig med keiser [[Konstans II]] som styrte et romersk rike fra byen [[Siracusa]] på [[Sicilia]] som strakte seg fra [[Nord-Afrika]] til [[Kaukasia]] på 660-tallet, fornyet krigen med araberne på 680-tallet, og deretter en periode med kaos mellom 695 og 717. Sistnevnte var en tid hvor Afrika gikk tapt på nytt og denne gangen for godt etter å ha blitt erobret av muslimske arabere. Ved reformer og militære kampanjer forsøkte keiser [[Leo III (keiser)|Leo III]] å gjenopprette orden og stabilitet i riket, men hans doktrinære reformer, kjent som den kontroversielle [[ikonoklasme]], var meget upopulær i vest og ble fordømt i pave [[Gregorius III]].<ref>Knowles & Obolensky (1978), s. 108–109.</ref>

Det førte til det endelige sammenbrudd for keiserstyret over Roma, og den gradvise overgangen fra eksarkatet Ravenna og til de uavhengige [[Kirkestaten|pavestatene]], styrt av paven som verdslig herre. I et forsøk på sikre støtte mot langobarderne, anmodet paven om støtte fra Frankerriket framfor å henvende seg østover til Konstantinopel. Til sist kronet paven den frankiske kong [[Karl den store]] som «romersk keiser» i 800. Denne kroningen var sterkt motsatt seg av Østromerriket, men det var lite det kunne gjøre da deres innflytelse i Vest-Europa hadde minsket kraftig. Etter en rekke mindre kriger på 810-tallet, anerkjente keiser [[Mikael I Rangabe]] den frankiske Karl som «keiser» med autoritet i Vest-Europa, men nektet å anerkjenne ham som «romersk keiser», en tittel han reserverte for seg selv og sine etterfølgere. Isteden ble han anerkjent noe mindre pretensiøst som «keiser over frankerne».<ref name="Klewitz_33">Klewitz (1943), s. 33.</ref>

Keiserlig styre fortsatte på Sicilia gjennom hele 700-tallet samtidig som øya langsomt ble overtatt av invasjoner av muslimske arabere i løpet av 800-tallet. På det italiensk fastlandet, med noe få festninger i [[Calabria]], hadde Østromerriket en base for en beskjeden ekspansjon som nådde sitt høydepunkt tidlig på 1000-tallet da det meste av sørlige Italia var styrt fra Konstantinopel. Det gikk imidlertid tapt ved en innbyrdeskrig i riket, og en langsom erobring av regionen av rikets tidligere leiesoldater, [[normannere]], gjorde til sist slutt på Konstantinopels styre i Vest-Europa i 1071 da [[Bari]] ble erobret.<ref>Ravegnani (2004), s. 203.</ref> Den siste østromerske keiseren som forsøkte å gjenerobre de tapte vestlige besittelsene var [[Manuel I Komnenos]] som invaderte sørlige Italia i løpet av en krig med det normanniske [[kongedømmet Sicilia]] på 1050-tallet. Byen Bari ånet villig sine byporter for keiseren og hadde framgang i å overta de andre byene i regionen.<ref>Norwich (1989), s. 112–113.</ref> Manuel hadde en visjon om et gjenopprettet Romerrike og en forening mellom de adskilte kirkene i Roma og Konstantinopel, som hadde vært adskilt siden [[det store skisma 1054]]. Til tross for innledende suksess og støtte fra pavedømmet, endte krigføringen uten suksess og Manuel ble tvunget til å vende tilbake til Konstantinopel.<ref>Norwich (1989), s. 116.</ref>