Redigerer Vestfronten (første verdenskrig) (avsnitt)

==1917 - Det britiske imperiet får overtaket==
[[Fil:Western Front 1917.jpg|right|thumb|280px|Kart over vestfronten, 1917]]
Over to års krigføring med mislykkede offensiver hadde gjort den franske regjeringen tvilende til Joffres evne til å føre krigen til seier. General [[Robert Nivelle]] lovet å kunne videreføre sine fremganger fra [[slaget ved Verdun]] i større skala. Han erstattet Joffre som fransk øverstkommanderende og planla å bryte igjennom flankene på den tyske frontutbuktningen mellom [[Arras]] og [[Reims]].

Den tyske tilbaketrekningen til Hindenburglinjen ble kalt ''Operation Alberich'' av tyskerne. Den begynte 9. februar og var ferdig 5. april, og tyskerne etterlot seg [[Brent jords taktikk|en ødemark]] som kunne tas av de allierte. Tilbaketrekningen strakk seg fra 10 til 50 kilometer fra de opprinnelige frontlinjene. Denne tilbaketrekningen ødela den franske strategien som hadde vært å angripe begge flankene langs Noyonlinjen, siden den ikke lenger eksisterte. De britiske offensive fremrykkingene fortsatte like fullt, da det britiske [[War Office]] hevdet, ikke helt grunnløst, at den tyske tilbaketrekningen skyldtes tapene tyskerne led under slaget ved Somme.

I mellomtiden hadde [[Amerikas forente stater|USA]] den 6. april erklært krig mot Tyskland. Tilbake i 1915, etter senkingen av [[RMS «Lusitania»|Lusitania]], hadde Tyskland stoppet den uinnskrenkede ubåtkrigføringen i Atlanterhavet av frykt for å trekke USA inn i konflikten. På grunn av den økende misnøyen blant den tyske befolkningen grunnet matmangel satte tyskerne igjen i gang med uinnskrenket ubåtkrigføring i februar 1917. De hadde beregnet at med en vellykket ubåtbeleiring av Storbritannia ville landet tvinges ut av krigen i løpet av seks måneder, mens de amerikanske styrkene ville bruke et år på etablere seg som en seriøs faktor på vestfronten. De amerikanske styrkene var ikke trent for denne formen for krigføring, men større tilgang på de amerikanske ressursene, også i form av nye soldater, skulle senere vise seg å bli en avgjørende faktor. Ubåtene hadde en kort periode suksess med taktikken inntil britene begynte med [[konvoi]]systemet, og dermed reduserte tapene av skip dramatisk.

I april 1917 satte britiske styrker i gang et angrep som innledet [[slaget ved Arras]]. Til tross for at britene og kanadierne hadde suksess med å bryte gjennom de tyske linjene ved [[slaget om Vimyhøyden]] kunne ikke de allierte dra nytte av dette fordi de ble nektet forsterkninger til regionen.

I løpet av vinteren 1916-17 hadde den tyske lufttaktikken blitt forbedret. En kampflyskole var startet ved [[Valenciennes]] og bedre fly med to gevær var introdusert. Resultatet var nærmest katastrofale tap for de alliertes luftstyrker, spesielt britenes, som slet med utdaterte fly, dårlig trening og svak taktikk. Som en følge av dette kunne ikke den allierte suksessen over Somme gjentas, og tyskerne påførte dem store tap. Under angrepet ved Arras mistet britene 316 flysoldater, mot bare 114 på tysk side. Denne måneden skulle få tilnavnet «blodige april».

===Nivelleoffensiven - den franske moralen synker===
Den 2. april ble det innledet massive franske artilleribombardement av de sterke tyske stillingene på Chemin des Dames. Nyhetene om den britiske fremgangen ved Arras fikk soldatene til å håpe på en seier og en slutt på krigen selv her. Om morgenen 16. april satte det franske infanteriet seg i bevegelse, 19 divisjoner fra 5. og 6. armé. I tåke og snøblandet regn satte troppene seg fast i det gjørmete og sønderskutte terrenget. Det samme gjaldt de 128 [[stridsvogn]]ene som deltok i angrepet. Først på angrepets tredje dag ble Chemin des Dames nådd. 17. april angrep også den 4. arméen øst for [[Reims]]. Etter fem dager med kamper og med tap på 130 000 menn stoppet offensiven opp. De tyske tapene var på en tredjedel av dette (118&nbsp;000 mot 40&nbsp;000). Dog hadde franskmennene avansert så mye som sju kilometer (kilde: ''The first World War'' av ''Hew Strachan''.

[[Fil:Cheshire Regiment trench Somme 1916.jpg|thumb|Britiske soldater i en skyttergrav ved Somme i 1916]]
Det som ikke var intakt var den franske arméens kampvilje. Den meningsløse nedslaktingen førte til mytterier og omfattende protester blant soldatene. 3. mai nektet de slitne soldatene i den 2. franske kolonidivisjonen, veteraner fra slaget ved Verdun, å utføre ordre, de møtte opp fulle og uten våpen. Offiserene deres var ikke i stand til å straffe en hel divisjon, og strenge tiltak ble ikke satt i verk. Mytteriene rammet 54 divisjoner og i alt 20&nbsp;000 menn deserterte. Etterhvert ble appeller om patriotisme og plikt fremført og mange av soldatene returnerte for å forsvare skyttergravene sine. General [[Robert Nivelle]] ble tvunget til å gå av og ble erstattet av general [[Philippe Pétain]] som ble ansett for å være en offiser som passet på soldatene. Ordningen ble omgjort etter hvert, men ingen flere franske offensiver ble gjennomført i 1917.

===Britisk offensiv i Flandern===

Den 21. mai innledet britene et tre uker langt artilleribombardement av [[Messines]]høyden sør for Ypres som hadde vært holdt av tyskerne siden 1914. Under de tyske skyttergravene gravde de også tunneler som ble fylt med 455 tonn sprengstoff. Om morgenen den 7. juni ble tunnelene sprengt og 10&nbsp;000 tyskere ble drept. General [[Herbert Plumer]]s 2. armé gikk til angrep og møtte liten motstand fra de av tyskerne som hadde overlevd bombardementet, men etter den innledende fremgangen kjørte angrepet seg fast i leiren.

11. juli 1917 brakte tyskerne et nytt våpen inn i krigen. For første gang ble gassfylt ammunisjon avfyrt med artillerikanoner. Begrensningene som størrelsen på artilleriammunisjonen innebar gjorde at det var behov for en sterkere og mer effektiv gass, så tyskerne fylte dem med [[sennepsgass]], en effektiv gass som gir skader som ligner på brannsår. Siden gassen ble levert med artilleri tillot den store konsentrasjoner på utvalgte mål. Sennepsgassen var også en langtidsvirkende gass, ved de riktige vindforholdene kunne den bli liggende og gjøre skade i dagevis. Dette virket særdeles demotiverende for motstanderne. Sammen med [[fosgen]]gass skulle denne gassen bli brukt i store mengder ved senere slag, både av tyskerne og de allierte.

25. juni begynte de første amerikanske troppene å ankomme Frankrike. Disse ble kalt [[American Expeditionary Force]]. De amerikanske styrkene inntok likevel ikke skyttergravene i full styrke før oktober. De nyankomne troppene trengte både trening og utstyr før de kunne delta for fullt, og i flere måneder ble amerikanerne kun brukt som støtteenheter. Til tross for dette ga deres tilstedeværelse en etterlengtet oppgang i de alliertes moral.
[[Fil:Chateau Wood Ypres 1917.jpg|thumb|280px|Australske soldater i Châtaeu Wood, nær Ypres]]

I slutten av juli begynte britene, nå med hjelp av amerikanske styrker, nye offensiver ved [[Ieper|Ypres]] gjennom [[slaget ved Passchendaele]] (egentlig det tredje slaget ved Ypres der [[Passchendaele]] var den avsluttende delen). Statsminister [[David Lloyd George|Lloyd George]] var kritisk til offensiven og var redd for et nytt Somme der mange soldater ble ofret for en liten materiell og territoriell gevinst. Den tyske «Flandernstillingen» var en av de sterkeste stillingene på hele vestfronten og var hele ni ledd dyp. Offensiven var egentlig ment å true de tyske ubåtbasene ved den belgiske kysten, men ble begrenset til et avansement til høyere terreng der man ikke var under konstant oppsikt av det tyske artilleriet.

Det første angrepet, som ble gjennomført ved Gheluveltplatået sørøst for Ypres, ble innledet av 15 dagers artilleribeskytning. Den 31. juli gikk den 2. og 5. arméen, sammen med 136 stridsvogner, til angrep. Men på ettermiddagen gikk tyskerne til motangrep og stoppet de britiske angrepene. Det begynte også å regne og slagmarken ble forvandlet til et gjørmebad. Dette gjorde at offensiven ble avbrutt den 4. august. [[Douglas Haig|Haig]] var ganske fornøyd med resultatet av offensiven og han sa at angrepet hadde utviklet seg «høyst tilfredsstillende og med akseptable tap». Med de franske tapene innregnet kom tallene på de alliertes døde og sårede til 35&nbsp;000, tyskerne hadde lidt tilsvarende tap.

Angrepene fortsatte den 16. august mot [[Langemark]], der den britiske 5. arméen lyktes i å avansere 500 meter. Et kanadisk korps satte inn et avledningsangrep ved [[Lens]] og offensiven ved [[Gheluvelt]] ble gjenopptatt, men svært lite terreng ble vunnet og de menneskelige tapene var store. Offensiven ble nok en gang gjenopptatt den 27. august i et forsøk på å ta to sønderskutte skoger nord for Gheluvelt. Men marken var så gjørmete og full av vannfylte granatgroper at de angripende soldatene ikke klarte å holde følge med den rullende stormilden og soldatene sto ubeskyttet på åpen mark. Angrepet ble avbrutt i september og man bestemte seg for å bytte til en forsiktigere taktikk.

Den nye taktikken gikk ut på å gjøre små fremrykk under støtte av massiv artilleriild. Taktikken var innledningsvis meget fremgangsrik og i slutten av september og begynnelsen av oktober kunne de ta Menin Road, Polygon Wood og Brodseeinde, og Gheluveltplatået hadde endelig blitt tatt. Men tyskerne tilpasset seg raskt til den nye taktikken og gjennomførte motangrep på samme måte.

Den 12. oktober gjennomførte tropper fra New Zealand og Australia et angrep mot Passchendaele (det første slaget ved Passchendaele) for å kunne nå fiendens bakre linjer. Angrepet mislyktes ettersom det artilleriet som skulle støtte dem kjørte seg fast i leiren. Angrepet ble gjenopptatt den 26. oktober med kanadiske styrker, som klarte å bryte gjennom tyskernes linjer, og den 10. november hadde man sikret det som fantes igjen av Passchendaele. Det andre slaget ved Passchendaele hadde kostet kanadierne 15&nbsp;634 døde og sårede.

===Slaget ved Cambrai===
{{utdypende|Slaget ved Cambrai}}
Gjørmen i [[Flandern]] hadde ikke egnet seg for [[stridsvogn]]er, men da offensiven i Flandern fremsto som mer og mer meningsløs ga Haig sin tillatelse til et angrep ved [[Cambrai]] der 381 stridsvogner støttet av 6 infanteridivisjoner og 1003 kanoner ble satt inn den 10. november. For å kunne overraske ble ikke dette angrepet innledet med artilleriild, det ble bare lagt et røykteppe for å skjule stridsvognene.

Ettersom området ved Cambrai hadde vært rolig så lenge ble det bare forsvart av sju underbemannede divisjoner. Til å begynne med gikk angrepet bra, på flere steder avanserte de rundt seks kilometer. De kom lenger på seks timer her enn de hadde gjort på fire måneder i det tredje slaget ved Ypres, og det med et tap på kun 4&nbsp;000 menn. I sentrum ble likevel stridsvognene skutt i stykker av veltrent artilleri. På begge flankene hadde britene brutt gjennom tyskernes linjer, men motstanden i midten gjorde at noe avgjørende avansement ikke kunne finne sted. Den 30. november innledet tyskerne enda et av sine fremgangsrike motangrep og lyktes på ti dager å ta tilbake alt tapt terreng. Til tross for dette ble slaget sett på som en suksess for de allierte fordi det beviste at stridsvognene kunne nedkjempe det tyske skyttergravsforsvaret.