Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

===Norges strategiske posisjon===
[[Fil:SchwedenNorwegen 1905.png|thumb|Tysk kart over Norge og Sverige 1905]]
I [[1855]] skrev Sverige og Norge under på en traktat, kalt [[Novembertraktaten]], med [[Frankrike]] og Storbritannia. Traktaten var en forsikring om at Sverige og Norge ikke skulle avstå noe land til [[Russland]] eller gi noen rettigheter eller fordeler til Russland, mot at Frankrike og Storbritannia skulle garantere forsvaret av Sverige og Norge mot et eventuelt angrep fra Russland.<ref>[http://snl.no/Novembertraktaten Novembertraktaten] - Store norske leksikon</ref> Traktaten ble inngått rett etter [[Krimkrigen]] mellom [[Det osmanske rike]], Frankrike og Storbritannia på den ene siden og Russland på den andre. 

I 1905 var imidlertid Russland og Frankrike allierte, Frankrike og Storbritannia hadde inngått en vennskapsavtale ([[Entente cordiale]]), og det var diplomatiske forhandlinger mellom Storbritannia og Russland. Dessuten hadde [[Tyskland]] blitt en ny stormakt, og forholdet mellom Tyskland og Storbritannia var uavklart. Denne maktforskyvingen og den militære utvikling gjorde Skandinavia til et område av økt militær og politisk viktighet. Det var et ønske fra Storbritannia at Novembertraktaten skulle bli erstattet av en tilsvarende traktat uten brodd mot Russland.

Dette falt sammen med at Russland hadde tapt mesteparten av flåten sin som var stasjonert i [[St. Petersburg]] i [[den russisk-japanske krig]].<ref>[http://www.cityofart.net/bship/ru_dreads.html Russian Dreadnought Battleships (1911-1959)] - </ref> Det var derfor et lite maktvakuum i [[Østersjøen]] frem til Russland fikk bygget opp flåten sin. Samtidig hadde Tyskland hatt økt satsing på flåten de siste årene, og ble den store maktfaktor der i 1905. Men viktigere enn kontroll over Østersjøen var veien ut derfra. Og viktigst var de trange sundene mellom Norge og Danmark ([[Skagerrak]]) og Sverige og Danmark ([[Kattegat]]). 

Både den tyske og den russiske marine trengte et nøytralt, ideelt vennligsinnet, Danmark for å sikre at flåten deres kom ut til [[Nordsjøen]]. For Storbritannia var det også viktig at ingen makt skulle kontrollere og okkupere norske havner, noe som ville gi denne makten en kort og åpen vei mot Storbritannia. Storbritannia foretrakk en åpen inngang til Østersjøen, mens Russland foretrakk en «mare clausum», altså et stengt Østersjøen. Tyskland var delt på dette synet.<ref>Side 65, Andreas Kolle: [http://www.hf.uio.no/iakh-dyn/forskning/forskningsprosjekter/1905/prosjektID=100.php ''Jugglery with words: Storbritannias og Tysklands politiske og diplomatiske reaksjoner på den svensk-norske unionskrisen i 1905'']. Oslo, 2004. Hovedoppgave i historie]</ref>