Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

=== Interessesfærer, Erfurtunionen og Olmütztraktaten ===

Etter at Frankfurtparlamentet ble oppløst gikk prøysserne ved kong Fredrik Vilhelm IV og statsmannen [[Joseph von Radowitz]] inn for et frivillig forbund av tyske stater, kjent som Erfurtunionen. Østerrike var ikke tiltenkt noen plass her, noe som ville ha gjort slutt på østerrikernes innflytelse på de mindre tyske statene. Østerrike og Russland presset prøysserne til å droppe planene om Erfurtunionen, noe de gikk med på da partene møttes til samtaler i den lille byen [[Olomouc|Olmütz]] i [[Mähren]]. I november 1850 gikk Fredrik Vilhelm og von Radowitz med på å gjenopprette Det tyske forbund under Østerrikes ledelse. Denne avtalen ble kalt [[Olmütz-traktaten]], mens den i Preussen ble omtalt som «skammen ved Olmütz» (''Schande von Olmütz'').<ref>[[A. J. P. Taylor]], ''The Struggle for Mastery in Europe 1914–1918'', Oxford, 1954, s. 37.</ref>

Forslaget om en Erfurtunion og hendelsene ved Olmütz gjorde at det etter hvert ikke ble et spørsmål ''om'' det skulle bli en tysk samling, men derimot om ''når'' dette skulle skje. Dette truet samfunnsordenen man hadde hatt siden slutten av [[Napoleonskrigene]]. Ved [[Wienerkongressen]] i 1815 hadde seierherrene over Napoleon satt opp et system der Europa var delt inn i «[[interessesfære]]r», hvor hver av de fire stormaktene Storbritannia, Frankrike, Russland og Østerrike skulle ha politisk og økonomisk kontroll over naboområdene. Frankrikes sfære bestod av [[Den iberiske halvøy]] og deler av Italia, Russlands bestod av de østre delene av Sentral-Europa og deler av Balkan, Østerrikes bestod av mesteparten av det som hadde vært Det tysk-romerske rike, mens Storbritannias sfære var resten av verden, spesielt verdenshavene.<ref>Zamoyski, s. 100–115.</ref>

Et slikt system var avhengig av at de tyske og italienske statene var svake og fragmenterte, og systemet ville trues av tyske og italienske nasjonalstater. Det var derfor problematisk for stormaktene med en tysk samling, og en eventuell samling medførte også mange uløste spørsmål: Det var ikke helt entydige definisjoner av hvem som egentlig var ''tysk'', og hvor grensene til et samlet Tyskland skulle gå. Det var heller ikke klart hvem som var best egent til å lede et samlet tysk rike. Det var to modeller som ble foreslått som løsninger på dette: [[Den lilletyske løsning]], og [[den stortyske løsning]]. I en «lilletysk» løsning ville de tyske småstatene samles under det prøyssiske [[Hohenzollern]]-dynastiets ledelse, mens i en «stortysk» løsning ville de samles under det østerrikske [[Huset Habsburg|Habsburg]]-dynastiet. Denne prøyssisk-østerrikske dualismen hadde dominert tysk politikk og diplomati helt siden opprettelsen av [[Kongeriket Preussen]] i 1701, og stridighetene skulle nå sitt klimaks de neste tjue årene.<ref>Blackbourn, ''The long nineteenth century'', s. 160–175.</ref>