Redigerer Tysklands opprustning i 1930-årene (avsnitt)

==== Økonomiske problemer ====
Tilgangen til materiell kunne imidlertid på ingen måte holde følge med den enorme veksten i personellet. En opprustning i dette tempoet måtte en eller annen gang føre til økonomiske problemer, som det dog ikke ble tatt hensyn til av verken militærledelsen eller den politiske ledelsen. De nasjonaløkonomiske konsekvensene av denne raske opprustning, den umåtelige fortsettende økonomiske belastningen og de herav følgende sosiale følgene hadde ingen betydning for hærledelsen og ble i foredrag og memoranda kun omtalt i forbifarten eller ikke i det hele tatt.<ref>Flere ganger nevnt i MGFA: bind 1, s.&nbsp;415, 422, 431, 435, 437 og 444</ref>

{| class="wikitable"
|- 
! colspan="10" style="vertical-align:top; background-color:#996; color:#fff" | Omkostningene ved den endelige utbyggingen av hæren (augustprogrammet 1936)<ref>Utover augustprogrammet skulle det ifølge AHA årlig tillegges utskiftningsomkostninger i en høyde på 700 millioner RM. jf. MGFA: s.&nbsp;434</ref>

|- style="vertical-align:top; text-align:center;"
! style="text-align:left; background-color:#ddb" |Finansår
! 1937
! 1938
! 1939
! 1940
! 1941
! 1942
! 1943
! 1944
! 1945
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Hittidige behov (i mrd. [[Reichsmark|RM]]) <br />Juliprogrammet 1935
| 3,58
| 3,68
| 3,86
| 3,44
| 2,58
| 2,58
| 2,58
| 2,58
| 2,58
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Nye behov <br />Augustprogrammet 1936
| 8,88
| 8,98
| 8,86
| 4,67
| 4,29
| 3,50
| 3,47
| 3,47
| 3,17
|- style="text-align:center;
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Omkostninger til minimumsanskaffelser<br />(utover augustprogrammet)
| 
| 
| 
| 2,90
| 3,33
| 3,75
| 4,18
| 4,60
| 4,60
|-
|}

Således betydde minimumsanskaffelsesordrene, som industrien også etter høydepunktet av opprustningen skulle effektuere, at det i fremtiden ville oppstå uholdbare tilstander, noe som blant annet kan legges merke til ved at fra 1942 ville disse postene utgjøre mer enn driften av hæren (se oversikten over). De forrykte konsekvensene av minimumsanskaffelsen ville vise seg senest fra 1940, hvor man regnet med en årlig tilvekst i maskingevær på {{formatnum:36000}} som det ikke ville være bruk for.<ref>MGFA: bind 1, s.&nbsp;435.</ref> 
[[Fil:Stahlerzeugung.svg|thumb|Oversikt over stålproduksjonen på verdensplan i 1939.]]

Fra 1936 skjedde det løpende omdisponeringer og dermed en oppbremsing av opprustningen da mangelen på råstoffer ble til en prekær faktor. Således er det ikke noe tilfeldig at det var i denne perioden at Hitlers fireårsplan ble til. Dette programmets fokusering på utnyttelse av alle hjemlige råstoffkilder og utbygging av en industri til fremstilling av erstatningsprodukter - fortrinnsvis syntetisk gummi og syntetisk bensin - uten å ta hensyn til rentabiliteten og den dermed forbundne målsetningen om å gjøre ervervslivet krigsdyktig, må ses i sammenheng med hærens augustprogram. De økonomiske problemene ble imidlertid ikke løst herved. Således kunne allerede i 1937 kun 50 % av hærens behov for kobber dekkes, noe som fikk hærens øverstbefalende til å meddele at en betydelig del av den ammunisjonen som skulle produseres i 1939 ville bli utlevert uten O-ringer og tennsats.<ref>Meddelelse fra den øverstkommanderende til rikskansleren i MGFA: bind 1, s.&nbsp;445</ref> Utover knapphet på metaller var det også mangel på råstål fra 1937, hvilket førte til [[rasjonering]] av jern og stål. Følgelig kunne det i dette året i stedet for de {{formatnum:750000}} tonn stål månedlig som hæren krevde kun leveres {{formatnum:300000}} tonn.<ref Name="Mueller">Mueller-Hillebrand: ''Das Heer 1933-1945.'' bind I, s.&nbsp;37(a), s.&nbsp;20(b), s.&nbsp;70(c), s.&nbsp;128(d), s.&nbsp;126(e)</ref> En ytterligere skarp kamp om fordelingen oppstod etter Hitlers ordre til [[Organisation Todt]] om å utbygge [[Siegfriedlinjen]] uten å ta hensyn til den økonomiske situasjonen. Knappheten på stål førte i desember 1938 til at Reichswirtschaftsministeren innførte en stopp for alle ordrer på stålbarrer og –plater til industrien, hvorved det oppstod graverende forsinkelser på leveringene av våpen, utstyr og ammunisjon. Heeresamt og generalstaben tok deretter konsekvensen og meddelte at størstedelen av krigshæren først kunne klargjøres den [[1. april]] [[1941]] og at de ønskede ammunisjonsbeholdningene først ville kunne nås [[1. april]] [[1942]]. Hitler hadde imidlertid ikke blikket rettet mot lageroppbygging og krevde et enda høyere tempo i opprustningen, noe som i april 1939 fikk hærledelsen til å meddele at 34 infanteridivisjoner hadde så godt som ingen våpen og utrustning og at reservehæren kun hadde 10 % av de nødvendige geværene og maskingeværene samt at det samlede ammunisjonslageret hadde falt fra seks ukers kamp til 15 dagers kamp.<ref>MGFA: bind 1, Verzögerung: s.&nbsp;446; Ausstattungsmisere: s.&nbsp;447</ref> Den gjennomførte opprustningen i bredden tillot følgelig ikke fremstilling av lagre, så den ønskede oppbyggingen av reservemateriell kunne ikke gjennomføres.