Redigerer Trippelalliansekrigen (avsnitt)

== Konsekvenser av krigen ==
Etter Paraguays endelige nederlag i [[1870]] søkte Argentina å håndheve en hemmelig klausul i [http://es.wikisource.org/wiki/Tratado_Secreto_de_la_Triple_Alianza pakten] til Trippelalliansen, som ga Argentina rett til en stor del av [[Chaco|Gran Chaco]], en paraguayansk region rik på ''[[quebracho]]'', et produkt som ble brukt i farging av lær. De argentinske forhandlerne foreslo for Brasil at Paraguay skulle deles i to, hvorav hver av seierherrene ville innlemme landområdene i sitt eget land. Den brasilianske regjeringen ønsket derimot ikke at Paraguay skulle slutte å eksistere, da det fungerte som en buffer mellom det brasilianske keiserdømmet og Argentina.

En stillstand begynte og den brasilianske hæren, som hadde total kontroll over Paraguays territorium, ble i landet seks år etter Paraguays endelige nederlag i 1870. De forlot landet først i 1876, alt for å sikre at Paraguay fortsatt ville eksistere. I denne perioden tiltok muligheten for en bevæpnet konflikt med Argentina om kontroll over Paraguay, da Argentina ville ha kontroll over Chacoregionen, men ble blokkert av den brasilianske hæren.

Det ble aldri underskrevet noen fullstendig fredsavtale. Grensene mellom Paraguay og Argentina ble fastlagt etter lange forhandlinger, som endte i en traktat som definerte grensen mellom de to landene. Traktaten ble undertegnet den [[3. februar]] [[1876]] og ga Argentina omtrent en tredjedel av deres opprinnelige krav. Det var én region som man aldri kom til enighet om, den mellom Verde-elven og hovedstrømmen til [[Pilcomayo]]-elven. Det ble til slutt avgjort av den amerikanske presidenten [[Rutherford B. Hayes]], som erklærte at den tilhørte Paraguay. Det paraguayanske departementet «Presidente Hayes» fikk sitt navn på grunn av denne avgjørelsen. Brasil undertegnet en separat fredsavtale med Paraguay den [[9. januar]] [[1872]], hvor de fikk fri ferdsel på Paraguay-elven. Brasil fikk grensene de hadde krevd før krigen. Avtalen fastsatte også en krigsgjeld til den keiserlige regjeringen av Brasil, som tilslutt ble ettergitt i 1943 av [[Getulio Vargas|Getúlio Vargas]] som et svar på et lignende argentinsk initiativ.

[[Fil:Paraguayan corpses in the battlefield.jpg|thumb|left|Avdøde paraguayanere venter på begravelse (1866).]]
Når presidentene Ernesto Geisel og Alfredo Stroessner i desember 1975 undertegnet en avtale om vennskap og samarbeid i [[Asunción]], returnerte den brasilianske regjeringen sitt krigsbytte til Paraguay.

Krigen er fortsatt et kontroversielt emne, spesielt i Paraguay, hvor den er betraktet som enten en fryktesløs kamp for rettighetene til en mindre nasjon mot aggresjon fra de sterkere naboene, eller som et tåpelig forsøk på å kjempe en uvinnelig krig som nesten tillintetgjorde en hel nasjon. I Argentina så mange, ettersom krigen gikk, på hele konflikten som en erobringskrig av Mitre enn som et forsvar mot aggresjon.

De paraguayanske landsbyene som ble ødelagt av krigen ble forlatt og de overlevende bøndene flyttet til utkanten av [[Asunción]], eller gikk over til selvbergingslandbruk i den sentrale regionen av landet. Andre områder ble solgt til utlendinger, hovedsakelig argentinere, og omgjort til gods. Den paraguayanske industrien falt sammen. Det paraguayanske markedet åpnet seg for britiske produkter og landet ble tvunget til å ta opp lån utenfra for første gang, over en million britiske pund. Britene var faktisk de som fikk mest ut av denne krigen; i tillegg til å ha utryddet den paraguayanske trusselen i Sør-Amerika, tok også Brasil og Argentina opp massive lån som delvis fortsetter til i dag (Brasil betalte alle britiske lån i løpet av [[Getulio Vargas|Getúlio Vargas]] sin periode).

Argentina innlemmet en del av det paraguayanske territoriumet og ble den sterkeste av [[Rio de la Plata]]-landene. Under felttoget hadde provinsene [[Entre Ríos]] og [[Corrientes]] forsynt de brasilianske troppene med kveg, mat og andre produkter.

Brasil betalte en høy pris for seiren. Krigen ble finansiert av Bank of London, Baring Brothers og N M Rothschild & Sons. I de fem årene krigen varte, nådde de brasilianske utgiftene to ganger inntektene, noe som forårsaket en finansiell krise.

Totalt annekterte Argentina og Brasil omtrent 140&nbsp;000&nbsp;km² av Paraguays områder. Argentina tok mye av Misiones-regionen og deler av [[Chaco]] mellom elvene Bermejo og Pilcomayo. Brasil utvidet sin [[Mato Grosso]]-provins ved å kreve områder som hadde være omstridt med Paraguay før krigen. Begge krevde store erstatninger (som aldri ble betalt) og okkuperte Paraguay til 1876. Imens tok Coloradospartiet over kontrollen av [[Uruguay]], som det beholdt inntil 1958.

Slaveriet ble underminert i Brasil, da slavene ble løslatt for å tjene i krigen.<ref>Hendrik Kraay, ''Journal of Social History'', "'The shelter of the uniform': the Brazilian army and runaway slaves, 1800-1888" Våren 1996.{{kilde www |url=http://www.dynomind.com/p/articles/mi_m2005/is_n3_v29/ai_18498212 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-07-17 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110810113226/http://www.dynomind.com/p/articles/mi_m2005/is_n3_v29/ai_18498212 |arkivdato=2011-08-10 }}</ref> Den brasilianske hæren ble en ny og utadvendt styrke i det nasjonale dagliglivet. Den omformet seg til en sterk institusjon som, med krigen, vant tradisjon og intern bindekraft og ville ta en betydelig rolle i den senere utviklingen av historien i landet.