Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

== Religionskrig og -konflikt (1556–1648) ==
Keiser Karl Vs abdikasjon kan ha noe å gjøre med at han anså sin tid til å være over. Han var selv en humanist etter renessanseskolen i en tid med dogmer.<ref name="tretrefem" /> Dogmene ble blant annet nedskrevet i [[Konsilet i Trient]]. I Frankrike og England oppstod blodige oppgjør og opprør for å avgjøre forholdet mellom protestantisk og katolsk kirke. Perioden ble avsluttet med tretti års blodig religionskrig med politiske undertoner.

=== Motreformasjonen (1556–1598) ===
{{utdypende|konsilet i Trient|motreformasjonen}}
[[Fil:Tridentinum.jpg|mini|[[Konsilet i Trient]] redefinerte katolisismen og fikk dem på offensiven. {{byline|Paolo Farinatis|type=Maleri}}]]
Katolikkene var ikke blinde for anklagene som ble ført mot dem. Pave [[Paul III]] (1468–1549) kalte i 1545 inn til et [[konsil]] i byen Trient (dagens [[Trento]] i Italia) for å takle protestantismen og kritikken mot den katolske kirke. [[Konsilet i Trient]] ble gjennomført i tre perioder: fra 1545 til 1547, 1551–1552 og 1562–1563. Ideen var i utgangspunktet et [[økumenisk konsil]] åpent for protestantene, og de dukket opp fra 1551 til 1552. Imidlertid ble skillet mellom protestantene og katolikkene for stort, og etter religionsfreden i 1555 i Augsburg var det heller ingen hensikt for protestantene derfra å fortsette å være med.<ref>Side 341, Fuglestad</ref> Dermed var det i utgangspunktet jesuittene, paven og italienske biskoper som ble igjen. I Frankrike styrte kongen allerede mye av kirken, og det var uansett religionskriger på gang som gjorde at få hadde tid til å komme.<ref>Side 375–379, Greer, Lewis</ref><ref>Side 99–112, Konnert</ref> England var i en kort periode katolske igjen, og sto derfor over.<ref>Side 280–287, G.R. Elton: «The Reformation in England» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Den eneste sterke katolske representanten utover de italienske, godt kontrollert av paven, var den spanske, men de var i hovedsak enige med paven likevel.<ref name="tresyv">Side 378, Greer, Lewis</ref>

Kritikken mot kirken ble delt i to, mot praksisen og mot [[doktrine]]n (læresetningene). Kritikken mot praksisen viste at den katolske kirken hadde et forbedringspotensial. Prester måtte nå kle seg enklere og mindre forseggjort. Moral og oppførsel måtte bli frommere. [[Kyskhet]]sløftet måtte overholdes. Presteskoler skulle lære opp prester skikkelig. Handel med kirkelige posisjoner, [[sakrament]]er eller avlat ble forbudt.<ref name="tresyv" />

Innen diskusjonene om doktrinene gikk det motsatt. Der det før var mulig å tolke [[rite]]r eller handlinger, ble denne muligheten begrenset. Det ble også tro på helgener, at Jesu legeme blir til under nattverden, at de syv sakramenter skulle holdes og at skjærsilden absolutt eksisterte. Protestantisk doktrine ble fordømt, og [[Inkvisisjonen|inkvisisjoner]] ble støttet.<ref>Side 378–379, Greer, Lewis</ref>

==== Religiøs krig i Frankrike (1555–1598) ====
[[Fil:La masacre de San Bartolomé, por François Dubois.jpg|mini|[[Bartolomeusnatten]] var det blodige høydepunktet i den svært harde religiøse borgerkrigen i Frankrike. {{byline|François Dubois (1790–1871)|type=Maleri }}]]
Kalvinismen hadde ført til at mange franskmenn konverterte, altså ble [[hugenotter]]. Dette kan ha vært en del av et opprør mot kongen, [[Henrik II av Frankrike|Henrik II]] (1519–1559). Han mer eller mindre kontrollerte den katolske kirken og var svært brutal mot hugenotter. Hugenotter av tredjestanden kunne ofte henrettes, men adelige som konverterte ble ikke straffet. Det at omtrent halvparten av adelen hadde konvertert, gjorde situasjonen vanskelig.<ref>Side 99–102, Konnert</ref>

Frankrike var politisk i en vanskelig balanse mellom flere dynastier, inkludert kongens eget, [[Huset Valois]]. Da Henrik II døde under en [[turnering]], utviklet det seg en maktkamp mellom de andre fyrstehusene (familiene). Henrik IIs sønn, [[Frans II av Frankrike|Frans II]] (1544–1560) hadde giftet seg inn i det erkekatolske Guise-dynastiet, og hugenott-forfølgelsen økte markant. Da Frans II døde, ble [[Karl IX av Frankrike]] (1550–1574) konge, bare ti år gammel, og hans mor, [[Katharina de’ Medici]] (1519–1589), var regent med [[huset Bourbon]]s støtte. De ville gi rettigheter til hugenottene igjen, noe som delvis fungerte, men etter hvert ble stemningen så dårlig mellom katolikker og hugenotter at det strakk ut i regelrett krig mellom 1562 og 1570.<ref>Side 102–104, Konnert</ref>

Det forble en svært skjør fredstid frem til august 1572. I anledning et bryllup mellom Karl IXs søster [[Margrete av Valois]] (1553–1615) og [[Henrik IV av Frankrike|Henrik av Navarra]] (1553–1610), som var en av de store mennene innen hugenott-bevegelsen, måtte lederne for de to bevegelsene møtes i Paris. Stemningen var svær betent, og anklager på begge sider haglet. Til slutt lyktes overhodet for Huset Guise å overtale kongefamilien om at lederne for hugenottene måtte drepes. Bare lederne var målet, men folk i Paris tok saken i egne hender. Natten til den 24. august, [[Bartolomeusnatten]], ble et blodbad, der mellom 5000 og {{nowrap|30 000}} hugenotter ble drept, først i Paris, også over hele Frankrike.<ref>Side 105–106, Konnert</ref>

Dette førte til en borgerkrig mellom de to gruppene. Karl IX døde i 1574, og den yngre broren, [[Henrik III av Frankrike|Henrik III]] (1551–1589), ble konge. I 1576 ble det gjennomført en fredsavtale som ga hugenottene gode betingelser. Katolikkene dannet [[Den katolske liga (Frankrike)|Den katolske liga]], og de ønsket krig. Henrik III var imidlertid dårlig likt av begge sider.<ref>Side 106–107, Konnert</ref> Da broren til Henrik III døde, var det klart at Henrik av Navarra var neste i arverekken. Katolikkene gjorde derfor opprør mot den sittende kongen, som de uansett ikke likte, for å forhindre dette. De jaget kongen ut av Paris, og kongen gikk til Henrik av Navarra for å få hjelp. Sammen beleiret de Paris, men kong Henrik III ble drept i et attentat. Henrik av Navarra ble dermed konge, og lovet å konvertere til katolisismen. Siden katolikkene ikke hadde noen god motkandidat, gikk de med på det. I 1594 ble Henrik kronet til Henrik IV av Frankrike. I 1598 kom [[Ediktet i Nantes]], som ga hugenottene mange rettigheter i enkelte byer og geografiske områder. Dermed var nesten tretti års blodig borgerkrig over.<ref>Side 108–112, Konnert</ref>

==== Engelsk kamp om troen ====
Henrik VII døde i 1548, og [[Edward VI av England|Edward VI]] (1537–1553) var bare ti da han tok over. Under den sykelige gutten hadde først [[Edward Seymour, 1. hertug av Somerset]] og [[John Dudley, 1. hertug av Northumberland]] prøvd å modernisere landet uten hell, begge ble etter hvert henrettet.<ref>Side 280–283, G.R. Elton</ref> Da Edward VI døde i 1553, gikk tronen over til [[Maria I av England|Maria]] (1516–1558), en sterkt troende katolikk gift med mektige [[Filip II av Spania|Felipe II av Spania]] (1527–1598). De to viste liten nåde for protestanter i England, noe som gjorde at hun ble kjent som «Bloody Mary». Maria døde i 1558, og hun hadde egenhendig lyktes i å få alle engelskmenn til å forakte katolisisme som statsreligion.<ref>Side 284–287, Elton</ref>

Det ble Marias halvsøster [[Elizabeth I av England|Elizabeth]] (1533–1603) som tok over som Elizabeth I. Hun styrte stort sett unna religiøse spørsmål, og lot kirken utvikle seg. Dette førte til en anglikansk kirke i England, der lavkirkelige foretrakk kalvinismen og høykirkelige katolisismen. Skottene ble kalvinister, eller presbyterianere, den irske kirken anglikansk og Irlands befolkning i høyeste grad katolsk.<ref>side 84–85, Palmer, Colton</ref>

Den svært intelligente Elizabeth I valgte dyktige menn rundt seg. Under henne ble Storbritannia i stadig større grad både en sjømakt og en handelsmakt. Hun håndterte både sin opprørske kusine [[Maria Stuart]] (1542–1587) og angrep fra [[Den spanske armada]], om enn sistnevnte skyldtes et væromslag i minst like stor grad som den engelske flåten. Uansett gjorde dette at lite sto i veien for at England kunne utnytte områdene vestover, i Amerika.<ref>116–120, Hibbert</ref>

==== Spania under Felipe II – Katolikkenes store mann ====
[[Fil:Philip II portrait by Titian.jpg|mini|[[Filip II av Spania|Felipe II]] skaffet seg mange fiender med sin dogmatiske katolisisme. {{Byline| [[Tizian]] |type=Malt av}}]]
Felipe II (regjeringstid 1556–1598) var sterkt katolsk, han ønsket å fjerne all protestantisme og annen ikke-katolsk tro. Han manglet, som mange andre i Spania, en generell forståelse for hvordan [[inflasjon]] fungerte. Dermed ble sølvfunn i 1545 først begynnelsen på hans storhetstid, men senere slutten på den. Og dette til tross for at Spania hadde utviklet en svært god handelsvei der sølv fra Bolivia ble brukt til å kjøpe krydder og eksotiske varer i den nyoppdagede øygruppen [[Filippinene]], oppkalt etter kongen.<ref name="tosyvåtte">Side 278, 348–349, Fuglestad</ref> 

En stor utfordring for Felipe II var Nederlandene, nåværende Nederland og Belgia. Disse landene var langt mer moderne enn Spania, og de tjente opptil syv ganger mer enn Spania selv, krydder og sølv iberegnet.<ref name="tosyvåtte" /> Problemet var at nord i Nederland hadde kalvinismen slått rot, og det kunne ikke Felipe II tåle. Inkvisisjonen konfiskerte eiendom og henrettet mange nederlendere, og nederlenderne svarte med flere opprør, både i nord og i sør.<ref>Side 350–352, Fuglestad</ref> I nord ble kampen støttet av England og av og til også Frankrike, som begge helst så at Spania ble svekket. I sør, i dagens Belgia, ble kampen mer eller mindre over da [[Antwerpen]] ble plyndret og brent i 1585.<ref>Side 350–353, Fuglestad</ref> Kampen mellom Nederland og Spania skulle få stor betydning mot slutten av perioden. Felipe IIIs sønn, [[Felipe III av Spania|Felipe III]], inngikk en våpenhvile med Nederland i 1609. Dog var det bare stille før stormen.<ref>Side 360–363, Fuglestad</ref>

Felipe II fikk bygget [[El Escorial]].<ref>Side 127, Palmer, Colton</ref> Dette slottet ble hans faste tilholdssted, noe som var uvanlig for monarker, og herfra bygget han opp et byråkrati som ble kopiert av resten av Europa.<ref>Side 304; 349–350, Fuglestad</ref> Kostnadene til både slott og byråkrati ble store, og det var lite å hente på skattlegging. Det store sølvinntaket førte også til inflasjon av sølv, noe som gjorde at de hadde enda færre inntekter.<ref>Side 305–306, Fuglestad</ref><ref>Side 134–135, Lee</ref>

Det osmanske rikes flåte dominerte i Middelhavet, men Felipe II bygget opp en stor flåte. I 1566 befridde han [[Malta]], og i 1571 vant Spania, Republikken Venezia og andre allierte [[slaget ved Lepanto]]. Det var nå at Den spanske armada ble forbundet med storhet.<ref>Side 62–63, Lee</ref> I 1580 ble han neste i arverekken i Portugal, men motstanden var svært stor. Til slutt måtte han erobre Portugal for å bli konge, noe han lyktes med. Portugal ble imidlertid mer eller mindre selvstendig i personalunion med Spania.<ref>Side 353–356, Fuglestad</ref>

=== Øst-Europa: Svekkelse – og Russland ===
[[Fil:Lublin Union 1569.PNG|miniatyr|[[Lublinunionen]] i 1569 sikret at Polen og Litauen ble samlet og styrket. Likevel var det store splittelser i landet, som var i hovedsak styrt av adelige med kongen som en gallionsfigur.{{Byline| [[Jan Matejko]] | type=Malt av}} ]]
I Vest-Europa ble kongemakten stadig sterkere, i Øst-Europa ble som oftest den jordeiende adelen det. Det var heller ingen større utvikling av tredjestanden med handelsfolk i noen grad, unntatt på [[Balkan]].<ref>Side 123–126, Palmer, Colton</ref>

Polen og Litauen gikk inn i en sterkere union den 1. juli 1569, [[Polen-Litauen]]. Resultatet av dette ble at Polen i enda større grad ble styrt av adelen, men med kongen som formelt overhode. Litauen var en republikk, men likevel langt enklere styrt. Kongemakten i Polen virket mer nominelt enn som reelt mektig. Likevel kjempet både franske, svenske og ungarske konger om makten. Polen og særlig Litauen var imidlertid langt mer orientert om handel enn sine naboer i sør, ettersom man i Østersjøen hadde en naturlig handel med de nordiske landene.<ref>Side 296–301, Davies</ref>

Ungarn hadde fra 1526 av, merket en markant nedgang. Det var borgerkrig mellom ungarere lojale til ungarske ledere og de som støttet Habsburg-dynastiet som tok over. Bøndene var underkuet, noe som førte til at de var dårlige til både å arbeide og å forsvare landet. Det osmanske riket hadde presset seg inn på store ungarske områder, og byen Pest hadde falt.<ref>Side 137, Kontler</ref> Adelsmenn utnyttet borgerkrigen ved å bytte side til høystbydende.<ref>Side 140–147, Kontler</ref> Slutten av århundret var preget av både oppgang i handel og nedgang i form av epidemier og krig. Likevel vant Ungarn enkelte slag, og var på offensiven. I 1606 valgte likevel Habsburg, det vil si Østerrike, deler av Det tyskromerske riket og deres del av Ungarn, å inngå en fred i Zsitvartorok. I denne freden tapte Ungarn mer enn de vant ved slagene.<ref>159–167, Kontler</ref>

Det osmanske riket var sterkt påvirket av hvem som leder. Allerede [[Suleiman I den store]]s sønn, [[Selim II]] (1524–1574), svekket landet.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Selim-II Selim II] - Encyclopedia Britannica</ref> Mange nye sultaner valgte samme styremåte, der intriger, fester og dekadanse kom i veien for god styring. Tap på slagmarken gjorde at det ble økte utgifter. Selv om de bare tapte slaget, og ikke kontrollen over Øst-Middelhavet i slaget ved Lepanto, var det klart at deres styrke var kraftig redusert.<ref>Side 77–84, Lee</ref>

[[Storfyrstedømmet Moskva]] var på begynnelsen av 1500-tallet mer eller mindre en innenlandsstat med liten påvirkning på Europa, selv etter at [[Ivan III av Russland|Ivan III]] (1440–1505) hadde sikret at de dominerte fra Karelen til Uralfjellene. De hadde mektige fiender i Litauen, Polen og i perioder også Ungarn og Böhmen.<ref>Side 596–603, J.L.I. Fennel: «Russia, 1462–1584» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Sønnen [[Vasilij III av Russland|Vasilij III]] (1479–1533) ble ny konge, og han organiserte det nye, store riket, fra nå av kalt «Russland». Fra han døde i 1533 til 1547 var det feider, krangler og kriger. I 1547 tok [[Ivan IV av Russland|Ivan IV]] (1530–1584), med tilnavnet «den grusomme», over. På den ene siden sentraliserte og effektiviserte han maktapparatet på bekostning av adelen. På den annen side likte han ikke nye ideer, og han opprettet et system, [[Opritsjnina]], der et stort landområde ble styrt av ham direkte. Opritsjnina var på siden av resten av samfunnet med langt mer lovløse tilstander. Ivan levde opp til navnet, og hans brutale stil og opritsjina-systemet med angivere og terror, førte til at han fikk mange fiender. Litauen og Polen samarbeidet med Sverige om å begrense Russlands utvikling vestover. Ivan IV fjernet flere dyktige ledere blant adelsmenn, noe som førte til at disse enten byttet side eller hadde blitt angitt. Russland fokuserte dermed for det meste østover.<ref>Side 613–623, Fennel</ref>

=== Merkantilisme ===
[[Fil:Emanuel de Witte 003.jpg|miniatyr|Et fisketorg i Nederland. Nederlenderne ble rike etter at [[Det nederlandske ostindiske kompani]] og senere [[Det nederlandske vestindiske kompani]] igangsatte storstilt handel rundt om i verden.
{{Byline|Emanuel de Witte|type=Malt av}}]]

Etter at Spania og Portugal viste seg ute av stand til å bevare sine områder, begynte Nederland og England å utfordre hegemoniet over både Atlanterhavet og Det indiske hav. [[Det britiske ostindiske kompani]] (etablert 1600) og [[Det nederlandske ostindiske kompani]] (1602) sikret seg rettigheter fra monarken respektive stattholderen for å opprettholde [[koloni]]er og å ha [[monopol]] på handel i områdene.<ref>Side 133, Palmer, Colton</ref> På denne tiden var handel ikke en aktivitet åpen for alle, men en del i kampen mellom stormaktene. Dette skyldtes tankesettet kjent som [[merkantilisme]]. Merkantilisme var et tankesett som så på det å eie gull og sølv som et [[nullsumspill]], slik at det var en endelig mengde gull og sølv, og at det ikke kom til nytt. Gull og sølv ble brukt som betalingsmiddel i form av mynter, og dermed handlet merkantilisme om at en nasjon måtte sikre seg mest mulig penger. For å få dette, måtte nasjonen selge mest mulig varer og få inn mest mulig mynter, mens de måtte kjøpe minst mulig utenfra. Handel hadde som formål å sikre mest mulig gull og sølv til nasjonen. Store kompanier med store kanonbåter var derfor mer ideelle til å sikre handelen enn små båter fra små selskaper. Koloniene skulle utelukkende selge varer til morderlandet, og bare som råvarer. Raffinering og håndverk skulle gjøres der – med unntak av sukker, som var innebar et så brutalt arbeid at det ble gjort med slaver under grusomme omstendigheter.<ref>Side 157–158, R.A. Houston: «Colonies, Enterprises and Wealth: the Economies of Europe and Wider World» i ''Early Modern Europe An Oxford History'' av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999</ref>

For morderlandet førte merkantilismen til at mange råvarer kom inn. I tillegg investerte mange i jordbruket og i oppfinnelser for å effektivisere og utnytte dyrking og høsting. Dette førte til at råvarene måtte gjøres om til varer, for eksempel ull til skjorter og tepper, kardemommebark til pulver, tobakk til snus og så videre. Denne formen for tidlig-[[industrialisering]], kjent som [[forlagssystem]], ble gjort av først bondekoner, deretter også av bøndene selv. Over tid fikk bøndene mer tid til overs, etter at effektivisering førte til at de ikke måtte arbeide like hardt for å gå med overskudd. Dette førte til lavere arbeidsledighet, et større borgerskap og en økonomisk gevinst. På den annen side gjorde det nye systemet samfunnet klar over åpenbare svakheter, som dårlig administrasjon, adelige eller byfolk med liten forståelse for jordbruk og et handelssystem som straffet import så kraftig at det å skaffe seg for eksempel vin i England eller tobakk i Frankrike kunne vise seg å bli et stort problem.<ref>Side 69, Konnert</ref>

=== Tredveårskrigen (1618–1648) ===
1600-tallet startet med en viss forståelse for kalvinistene, akkurat som freden i Augsburg hadde skapt sympati for lutheranerne. Ediktet i Nantes sikret noe religionsfrihet, og Spanias innrømmelser sikret Nederland i det minste noe ryggdekning. 

Likevel var [[Habsburgmonarkiet]], det vil si Østerrike, Böhmen og stadig mer av Ungarn, en svært viktig og svært katolsk maktfaktor. Med motreformasjonen som samlende faktor, begynte Habsburgmonarkiet å komme på offensiven igjen, og i 1618 startet [[tredveårskrigen]]. Krigen startet som en intern krig i Böhmen, men vokste til å involvere hele Vest- og Sentral-Europa med unntak av [[De britiske øyer]] og [[Appenninerhalvøya|Den italienske halvøy]].<ref>Side 371, Fuglestad</ref>

[[Ferdinand II av Det tysk-romerske rike|Erkehertug Ferdinand]] (1578–1637) var den naturlige tronfølgeren som keiser av Det tysk-romerske rike. Han var sterkt katolsk og hadde jesuittiske rådgivere. Böhmen på sin side var svært reformerte katolikker, og ønsket ikke en så reaksjonær konge av Böhmen. Han ble likevel valgt svært udemokratisk til konge. Dette førte til opprør blant befolkningen.<ref name="entreen">Side 131, Steven Gunn: «War, Religion, and the State» i Early Modern Europe An Oxford History av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999</ref> Ferdinands representanter ble kastet ut av vinduet på slottet i Praha, kjent som «[[Defenestrasjon|defenestrasjonen i Prag]]» i ettertid. Opprøret ble beseiret i 1620, og Böhmen straffet.<ref>Side 152, Konnert</ref>

Trettiårskrigen var egentlig flere kriger knyttet sammen i faser, og kort tid etterpå begynte en ny fase. Nederland og Spania gikk til krig mot hverandre, og i 1625 gikk [[Christian IV av Danmark og Norge]] (1577–1648) med nordtyske protestanter på sin side mot katolske straffeekspedisjoner. I 1629 tapte imidlertid den protestantiske side igjen, og Danmark trakk seg ut.<ref>Side 153, Konnert</ref> Katolikkene tok tilbake mange protestantiske områder, og strenge lover ble innført. Selv det katolske Frankrike ble bekymret, og de valgte å gå inn på protestantenes side, også delvis for å svekke Huset Habsburg, som fortsatt kontrollerte mesteparten av Europa i to grener; Spania i sør og Østerrike, Ungarn og Det tyskromerske riket i øst. Sammen med Sverige og Nederland gikk de inn i krigen. Sverige under [[Gustav II Adolf av Sverige|Gustav II Adolf]] (1594–1632) gikk til en kraftig motoffensiv, og drev katolikkene tilbake. Den problematiske general [[Albrecht von Wallenstein]] (1583–1634), så på krig som en mulighet for økonomisk vinning og tjente seg rik på plyndring. Han var katolikkenes beste general, men var dypt splittende. Han møtte Gustav II Adolf i slaget ved Lützen, som ble vunnet av Sverige, men kongen døde, og Wallenstein falt like etter. Begge sider mistet en god general, men protestantene mistet et samlingspunkt. I 1634 var de fleste områdene i Det tyskromerske rike forlikt med keiseren. De beholdt religionen mot å gå inn i riket igjen. Resten av krigen handlet om å redusere Spanias kontroll over Nederland og handelsruten mellom dem og intern krangling mellom Sverige og Danmark.<ref>Side 153–157, Konnert</ref><ref>Side 381, Fuglestad</ref>

Krigen ble avsluttet i 1648. Kort tid etter døde Christian IV som en skuffet mann, etter at han måtte avstå store deler av Midt-Norge til Sverige. Fredsforhandlingene fant sted i [[Münster]] og [[Osnabrück]], begge i området Westfalen, for ettertiden kjent som [[freden i Westfalen]]. Habsburg fikk anerkjent Østerrike og Böhmen som sitt, men fikk vingeklippet sin kontroll over Det tysk-romerske rike. Fra nå av var Det tysk-romerske rike redusert til en maktesløs enhet med små tyske riker som var nesten selvstendige. Mange av rikene var nesten folketomme og svært fattige. Sverige fikk store områder ved kysten av Østersjøen. Frankrike fikk deler av [[Alsace-Lorraine]]. Nederland ble formelt selvstendige etter å ha vært det reelt i nesten åtti år.<ref name="tilseksti">Side 157–160, Konnert</ref>

Kalvinismen fikk samme status som lutheranismen, det vil si en lovlig religion. Religionen fulgte nå også området og folket, og ikke herskeren, i Det tysk-romerske rike. Trettiårskrigen markerte også avslutningen av religionskriger og starten på et mer tolerant syn på religion.<ref>Side 383–384, Fuglestad</ref>

=== Hekseprosesser (1580–1648) ===
[[Fil:Scheiterhaufen 2.jpg|miniatyr|Det var ikke uvanlig at hekser ble brent på bål. Tysk illustrasjon fra 1500-tallet]]
{{utdypende|hekseprosessene}}
Heksekunst ble av kirken lenge ansett som barbarisk overtro, ettersom bare Gud hadde overnaturlige krefter. På 1400-tallet forandret det seg etter at pave [[Innocens VIII]] (1432–1492), etter råd fra [[inkvisisjonen|inkvisitor]] [[Heinrich Kramer]] (rundt 1430–1505), utga en bull som knyttet hekseri med [[Djevelen]]. Bullen ga ikke den effekten Kramer håpet på, og han tok saken i egne hender. Kort etterpå utga han boken ''[[Heksehammeren]]''. I begynnelsen ble boken latterliggjort og fordømt, men utover på 1500-tallet ble den stadig mer populær.<ref name="femtito">Side 52, Konnert</ref><ref>[http://www.newadvent.org/cathen/15674a.htm Witchcraft] - Catholic Encyclopedia</ref><ref name="femtito" /><ref>[https://www.faust.com/legend/malleus-maleficarum/ Malleus Maleficarum] - Faust</ref> 

Fra 1530-årene ble hekseprosesser vanligere, og ofte under tortur. De fleste land hadde ett verdslig og ett kirkelig rettssystem, og det var det verdslige som oftest dømte folk for hekseri.<ref>Side 53–54, Konnert</ref> Dette gjaldt spesielt i Frankrike, Sveits, Det tysk-romerske rike og Skottland.<ref>Side 135, Koenigsberger</ref> Tortur, bestialske mord og prøver som uansett medførte døden var normen, men etter den blodige trettiårskrigen ble også hekseprosessene langt mindre vanlige.<ref>Side 368–370, Fuglestad</ref>

=== England: Fra terrorisme til borgerkrig (1601–1648) ===
Elizabeth I døde barnløs, og [[Jakob I av England|Jacob I]] (1566–1625) tok over. Elizabeth I hadde rykte som renslig, smart og diplomatisk, mens Stuart var kjent som pedantisk, paranoid og skitten. Han unngikk folkemengder og var dårlig med penger. Hans forhold til de kalvinistiske puritanerne, som ønsket kraftigere oppgjør mot katolikker og en mer fri kirke, var heller ikke spesielt godt. Han lyktes imidlertid å holde England unna tredveårskrigen.<ref name="femtilsju">Side 185–187, Konnert</ref> Litt bedre ble det i 1605, da en katolsk gruppe, frustrert over forfølgelse, prøvde å sprenge parlamentet ([[Palace of Westminster]]) mens kongen var tilstede. Forsøket ble oppdaget og forhindret, og attentatmannen [[Guy Fawkes]] (1570–1606) ble fanget, forhørt og henrettet.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Guy-Fawkes Guy Fawkes] - Britannica.com</ref> 

Jakob Is sønn, [[Karl I av England|Karl I]] (1600–1649), prøvde å sikre seg at makten kom fra Gud, og ikke Parlamentet. Parlamentet måtte godkjenne alle skatteøkninger, men Karl I fant smutthull som gjorde at han kunne forbigå dem. Forholdet mellom konge og parlament ble så giftig at det utviklet seg til krig.<ref name="firefirefem" />

Parlamentet ble etter mye frem og tilbake ledet av den sterkt puritanske landeieren [[Oliver Cromwell]] (1599–1658), og med streng disiplin og puritansk iver lyktes det dem å bekjempe Karl Is hær. Cromwell tok rollen som [[de facto]] leder av Storbritannia som Lord Protector, og fikk kongen henrettet etter at kong Karl I gjentatte ganger nektet å motta tilbud som kunne redde hans liv. Cromwell styrte den nye republikken England med jernhånd frem til 1657, da han døde. Kort tid etter ble monarkiet gjeninnført.<ref name="firefirefem">Side 445–446, Greer, Lewis</ref>

=== Barokken: Kultur og vitenskap vokser (1580–1650) ===
[[Fil:Cobbe portrait of Shakespeare.jpg|miniatyr|[[William Shakespeare]] regnes blant de største dramatikerne i verdenshistorien. Han var med på å forandre litteraturen på sent 1500- og tidlig 1600-tall.]]
Perioden 1580 til 1650 var svært viktig både innen kunst, musikk og vitenskap. Selv i en periode der religionen var i fokus og overtro skapte hekseprosesser, fantes det stor interesse for kunnskap og kultur. Litterært hadde skuespill en gjenfødelse med [[William Shakespeare]], [[Ben Jonson]] og [[Lope de Vega]]. Romanen opplevde det samme under [[Miguel de Cervantes]]' bok ''[[Don Quijote]]''. Episke dikt fikk mye av den samme utviklingen ved [[John Milton]]s ''[[Det tapte paradis]]''. <ref name="BGP">Side 292–296, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

[[Barokken|Kunsten]] var også markant annerledes. Lys og skygge skapte fokus klarere enn tidligere, og hjalp til med å forsterke [[perspektiv]]et. Motiver ble og så mer dramatiske og mer bevegelige der de før var roligere og ofte mer stille. Barokken var kompleks, motivene var ofte fra mer folkelige temaer og spenning og drama var vanligere. Den italienske maleren [[Caravaggio]] (1571–1610) var vesentlig i utviklingen av barokken, men etter hans død ble malerkunstens sentrum flyttet fra Nord-Italia til Nederland.<ref>[https://www.britannica.com/art/Baroque-art-and-architecture Baroque art and architecture] - Britannica</ref>

Innen musikk var [[Barokken (musikk)|barokken]] en av de største musikalske forandringene i verdenshistorien.<ref>Side 830, ''Encyclopædia Britannica, Micropædia'', bind 1, 15. utgave, Encyclopædia Britannica Inc, University of Chicago, 1982</ref> Musikken ble langt mer dramatisk, i og med at [[opera]]en ble oppfunnet helt i begynnelsen, og kort tid etter fikk man [[oratorium|oratorier]], en religiøs blanding mellom opera og korverk. En rekke andre kunstretninger dukket også opp, og [[dur]] og [[moll]]-skalaene ble brukt for å skape mer dramatiske melodier.<ref>Side 287, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Vitenskapen tok store skritt i perioden. Danske [[Tycho Brahe]] (1546–1601) gjorde viktige astronomiske observasjoner fra 1572 til begynnelsen av 1600-tallet som motbeviste tanken om at universet sto stille.<ref>[https://www.space.com/19623-tycho-brahe-biography.html Tycho Brahe biography] - Space.com</ref> [[Johannes Kepler]] (1571–1630) kalkulerte planetenes bevegelser langt mer presist enn tidligere, og gjorde store fremskritt innen optikk.<ref>[https://www.space.com/15787-johannes-kepler.html Johannes Kepler] - Space.com</ref> I 1582 ble [[den julianske kalenderen]] korrigert fra pavelig hold, [[Gregor XIII]] (1502–1585) fikk den nye kalenderen oppkalt etter seg.<ref name="vitrev" /> [[Galileo Galilei]] (1564–1642) regnes som grunnleggeren av den matematiske fysikken og den moderne mekanikken, og kan sammen med Newton et halvt århundre senere regnes som den største vitenskapsmann i denne perioden.<ref name="vitrev" /><ref>Erik Tronstad: [http://www.romfart.no/sitater/tekst/s/sitatgalileigalileo.asp Galileo Galilei (1564–1642)] {{Wayback|url=http://www.romfart.no/sitater/tekst/s/sitatgalileigalileo.asp |date=20200127204712 }} - Norsk Astronautisk forening</ref>

Filosofen [[Francis Bacon]] (1561–1626) mente at man skulle studere fenomen for sin egen del, og trekke konklusjonen etter observasjonene i stedet for å lete etter bekreftelser på regjerende teorier, og dermed var han empirist.<ref name="vitrev">Side 393–397, Fuglestad.</ref> [[René Descartes]] (1596–1650) var rasjonalist, og mente at fornuften var det eneste man var sikker på. For begge var usikkerhet sentralt, noe som falt kirken tungt for hjertet, da de foretrakk sikker viten som underbygget Guds rolle.<ref name="vitrev" />