Redigerer Strilekrigen (avsnitt)

==Senere protester på Strilelandet==
[[Fil:Rakeman – First American Macadam Road.jpg|thumb|Veibygging førte til flere protester på Vestlandet i årene etter strilekrigen. Bildet viser veiarbeidere som blir inspisert i USA i 1823.]]
Hendelsene i Bergen våren 1765 hadde gjort allmuen på Strilelandet og andre deler av Bergenhus stift klar over både at de kunne oppnå noe om de protesterte, og at øvrigheten i byen hadde en viss redsel for dem.<ref name="ensjuto"/> I [[Sunnfjord]] ble det i årene etter strilekrigen svært vanskelig å få inn skatter, noe som av de lokale myndighetene ble betraktet som «en Smitte af Strilekrigen».<ref name="trenullto"/> På Osterøy i 1770 truet en gruppe bønder med å lage et oppløp som skulle være ti ganger større enn det som var i 1765, da de ble utsatt for militær skatteinnkreving. En av dem truet også med drap om han ble kastet ut av gården. I 1773 gikk det på nytt rykter om at man ikke trengte å betale skatter, og Anders Ingebriktson Nedre Fyllingen, hisset folk til motstand mot innkreving,<ref name="ensjuto"/> og i 1775 ville ikke bøndene i Skjold godta en ny avtale om hvordan tinget skulle finansieres.<ref name="ensjufire">Døssland, s. 174</ref>

Den neste protesten kom i 1776 da bønder i [[Fana]] ikke godtok pålagt veiarbeid. Grunnen var at de selv helst reiste med båt og så på veier som unødvendig, noe de rike som benyttet seg av. Først saboterte de arbeidet og nektet å møte opp, senere nektet de å betale ilagte bøter. Også denne gangen ble noen få av de mest aktive plukket ut og strengt straffet, da man var redd for at protestene skulle spre seg og ikke ønsket en situasjon tilsvarende den i 1765.<ref name="ensjuto"/><ref>Myking, s. 257-259</ref> 

Veibygging førte til flere protester i omlandet rundt Bergen i årene som fulgte. I Lindås nektet bøndene å gjøre veiarbeid i 1785, siden de mente den aktuelle veien var unyttig. Liksom i Fana ble bøndene i Lindås bøtelagt, men bøtene ble aldri innkrevd, da futen mente det var for vanskelig. På [[Herdla]] og [[Radøy]] nektet bøndene å betale for postveier i 1787, selv om de sa at de var villige til å betale om man kunne vise dem en trykt forordning som påla dem å betale. I 1802 var det bøndene i Os og [[Strandvik]] (i dag i [[Fusa kommune]]) som nektet å betale for forsømte veier. Her var futen redd for konsekvensene av en militær innkreving, og strevde for å finne andre løsninger.<ref>Døssland, s. 173</ref>

Den største protesten før 1814 kom i 1794, og også denne gangen protesterte man mot veibygging. Nå var det bønder fra skipsredene fra [[Os (Hordaland)|Os]], Mjelde på Osterøy og [[Arna]] som var de mest aktive. De ville ikke at dyrket mark skulle bli brukt til veien og heller ikke bidra med så mye pliktarbeid som de var pålagt. De aktive i protestene hindret andre bønder i å møte opp til tvangsarbeidet, og truet bort folk som allerede hadde klart å møte. For å stoppe dette ble det sendt flere soldater til Bergen. Som ved tidligere aksjoner plukket man ut noen få personer som fikk strenge straffer, mens flertallet av deltakerne gikk fri. Mye av grunnlaget i denne protesten minnet om strilekrigen, da det dreide seg om misnøye med pålegg fra styresmaktene i kombinasjon med mistro mot byborgere og embetsmenn.<ref>Døssland, s. 172-173</ref><ref>Myking, s. 259-263</ref>

Også på andre områder kom det til konflikter mellom bønder og øvrighet. I 1783 var det nær ved å bli sammenstøt mellom [[løytnant]] Heltberg og folket i [[Hosanger]] og Eikanger, da Heltberg la inn krav på høyleveranser i forbindelse med tinget, og i 1797 måtte retten heves to ganger under en tvist om fisketiende på [[Manger]] på Radøy. [[Prokurator]]en sa at han «maate flygte fra tingbordet for at undgaae overfald, og erholde fred».<ref name="ensjufire"/>

I 1814 utspilte det som har blitt kalt «et ekko av strilekrigen» seg i Bergen under [[Det Tumultuariske Optrin]]. Sinte bønder og fiskere hadde samlet seg i byen for å protestere mot høye priser på korn og andre varer. Sammen med byboere protesterte de mot kjøpmennene i byen i to dager. Dette var ikke en protest mot skatter eller myndighetene, men under opptøyene gikk mengden også løs på øvrighetspersoner, og det ble minnet om hvordan det gikk med futen og stiftsamtsmannen i 1765. Som med strilekrigen fikk bøndene her til en viss grad gjennomslag for kravene sine: Det ble satt en midlertidig takst på korn og andre varer, og kjøpmennene ble pålagt å følge denne. En annen likhet med strilekrigen er at det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon som utførte et storstilt etterforskningsarbeid for å få klarhet i hva som hadde skjedd.<ref>Davidsen, s. 2</ref><ref>Myking, s. 263-273</ref>