Redigerer Slaget om Stalingrad (avsnitt)

=== Luftwaffes luftbro til Stalingrad ===

{{Tekstboks
|overskrift=Luftbro, på tysk og amerikansk
|Det er ulike tall for hvor mange tonn 6. armé trengte pr. dag, men i snitt fikk de 117 tonn i de 72 dagene luftbroen fungerte. Totalt litt over {{formatnum:8000}} tonn, noe som var langt under behovet, om det var 300 eller 700 tonn pr. dag.<ref name="Ferris_og_Mawdsley2017_631">Ferris og Mawdsley 2017, s. 631</ref> 

I løpet av perioden med luftbro tapte Luftwaffe 488 fly, brukt for transport til Stalingrad. Det var over 1/3-del av Tysklands beholdning av fly for transport.<ref name="Glantz2015_179"/>

Under [[Berlinblokaden]] i 1948–1949 var planen for allierte fly (amerikanske, britiske og franske) å levere rundt {{formatnum:3500}} tonn daglig. Som regel ble det dobbelte - altså rundt {{formatnum:7000}} tonn levert - og på det meste ble {{formatnum:12941}} tonn levert på én dag.|align=right}}

I en tale den 30. september i [[Berliner Sportpalast]] hadde Hitler erklært at den tyske arméen aldri ville forlate Stalingrad.<ref name="Beevor2002_156">Beevor 2002, s. 156</ref> Da 6. armé ble omringet sent i november 1942 anså Hitler det som svært negativt, og ga en streng ordre om å holde nyheten skjult for det tyske folket.<ref name="Beevor2002_251-252">Beevor 2002, s. 251–252</ref> I møter kort tid etter at styrkene var omringet hadde de tyske generalene prøvd å få til et utbrudd til en ny forsvarslinje vest for Don.<ref>Beevor 2002, s. 244–247</ref> Luftwaffes sjef, [[Hermann Göring]], erklærte imidlertid at Luftwaffe kunne forsyne den 6. armé via en luftbro. Slik kunne de tyske styrkene i byen fortsette å kjempe mens en unnsetningsstyrke ble samlet.<ref name="Beevor2002_247">Beevor 2002, s. 247</ref><ref>Beevor 2013, s. 419–420</ref> En luftbro hadde lyktes året før ved lommen ved Demjansk, men i mindre skala, et armékorps, mot en hel armé.<ref>Beevor 2013, s. 311</ref>

Den tyske 6. armé var verdens største enhet av denne typen, nesten dobbelt så stor som en vanlig tysk armé. Et korps fra 4. panserarmé var også fanget i lommen. Det burde vært innlysende at Luftwaffe ikke hadde kapasitet til å forsyne styrkene; transportmengden tilsa behov for rundt ett tusen Ju-52 transportfly, og hele Luftwaffe hadde bare 750.<ref name="Glantz2015_179">Glantz 2015, s. 179</ref> De tyske styrkene i Stalingrad trengte rundt 700 tonn per dag,<ref name="Beevor2002_247"/><ref>Turner 2013, s. 182</ref> mens Luftwaffe klarte på det meste å levere rundt 300 tonn.<ref>Beevor 2002, s. 305</ref> Hitler aksepterte imidlertid Görings forslag, og gjentok sin ordre om at de innestengte styrkene ikke fikk overgi seg.<ref>Beevor 2002, s. 248</ref>

Luftwaffes luftbro sviktet nesten med en gang. Kraftig sovjetisk antiluftskyts og avskjæring med jagerfly førte til tap av mange tyske transportfly. Vinterværet, med snø og tåke, reduserte også effektiviteten til det tyske flyvåpenet.<ref name="Beevor2002_256">Beevor 2002, s. 256</ref> Bare mindre deler av behovet for materiell og mat ble dekket.<ref name="Beevor2002_266-267">Beevor 2002, s. 266–267</ref> De transportflyene som klarte å nå frem, evakuerte tekniske spesialister og syke eller sårede, når de tok av fra den beleirede enklaven.<ref name="Beevor2002_256"/> 6. armé ble sakte men sikkert sultet ut. Pilotene ble sjokkert over å se at troppene som var satt av til lossing, var for utmattet til å klare arbeidet. Sjefen for den tyske generalstaben, generaloberst [[Kurt Zeitzler]], ble så opprørt av troppenes lidelser ved Stalingrad at han la seg på samme magre diett som de hadde. Etter to uker hadde han gått ned 13 kilo, og var blitt så utmagret at Hitler, svært irritert, beordret ham å spise normalt.<ref name="Beevor2002_156"/>

{{Tekstboks
|overskrift=Mulig utbrudd av 6. armé?
|Både i samtiden og ettertiden har et mulig utbrudd av  6. armé vestover blitt diskutert. Det var tre hovedgrunner til at det ikke skjedde. Først og fremst sa Hitler nei. 6. armé skulle bli i Stalingrad og binde opp sovjetiske styrker, noe de også bidro til.

Den andre grunnen var logistikk. 6. armé hadde før de ble innesperret sendt flesteparten av sine hester og kjøretøy vestover, og de hadde svært begrenset med drivstoff og ammunisjon til stridsvogner og lastebiler. Dersom de hadde forsøkt å trekke seg tilbake vestover måtte mye av utstyret settes igjen. De fleste av soldatene måtte gått, noe som få av dem hadde overlevd, siden de allerede var sterkt svekket av lave matrasjoner, og det var vinter. 

Sist, men ikke minst, hadde Den røde armé store reserver som ville angrepet ved et eventuelt forsøk på tysk retrett.<ref name="Glantz 2015_178">Glantz 2015, s. 178</ref><ref name="Beevor2002_245–247">Beevor 2002, s. 195, 237, 245–247, 252–253, 281–283</ref>|align=right}}