Redigerer Slaget om Monte Cassino (avsnitt)

==Det tredje slaget==
[[Fil:Cassino3rdS en.svg|thumb|right|350px|Tredje angrep: angrepsplanen]]
===Planer===
Da vinterværet fortsatt, var vannføringen i Rapido så sterk at en krysning av elven ved Cassino by var uaktuelt, ikke minst på grunnlag av erfaringen så langt. Det ble derfor bestemt at å iverksette et tosidig angrep langs nordsiden av Rapido-dalen, et mot Cassino by og det andre mot klosterfjellet. Hensikten var å klargjøre ruten gjennom disse to flaskehalsene og sikre adkomst mot Liri-dalen. Det britiske 78. infanteridivisjon, som hadde ankommet til området i slutten av februar ble lagt under den newzealandske kommandoen skulle deretter krysse Rapido og starte framrykkingen mot Roma.

De allierte kommandantene var lite tilfredse med denne planen, men håpet at den tidligere sterke bombingen skulle gjøre et positivt utslag. Det var forutsatt at man fikk tre dager med klart, godt vær, og styrkene måtte vente i tre uker i de iskalde, våte posisjonene de satt i før værmeldingene ble gode nok. I tillegg ble sjefen for 2. newzealandske divisjon, generalmajor Kippenberger skadet i et anti-personellmine og mistet begge føttene, og ble erstattet av brigader Graham Parkinson. Den gode nyheten for de allierte i denne ventetiden var at den tyske motoffensiven mot brohodet i Anzio hadde vist seg mislykket og ble avblåst.

===Slaget===
Det tredje slaget begynte [[15. mars]]. Etter en bombardement med 1000 punds bomber med forsinkede tennsats<ref name="Laurie, p. 15">Laurie, p. 15.</ref> som begynte kl 08.30 og varte i tre og en halv time, begynte newzealenderne en framrykking i ly av ild fra 746 artillerienheter.<ref name="Laurie, p. 15"/>

De var avhengige av at bombardementet hadde en lammende effekt på de tyske forsvarerne, men de klarte å samle seg raskere enn beregnet og det allierte artilleriet ble hemmet av bombekratrene når de skulle i nye posisjoner. Uansett klarte newzealenderne å rykke fram, men de var avhengig av at en oppfølgende framrykking til venstre også lyktes, men dette kom for sent. Tyskerne lyktes i å reorganisere seg, og enda verre for de allierte: det begynte å regne til tross for værvarslingen som hadde lovet oppholdsvær. Regnet fylte bombekratrene, jorden ble myrete og kommunikasjonen fungerte ikke da radioene ikke tålte å bli utsatt for alt regnvannet. De tunge regnskyene skygget også for måneskinnet, noe som gjorde det vanskelig å finner ruter gjennom ruinene. Til høyre hadde newzealenderne nådd sine mål, og enheter fra det indiske 4. infanteridivisjon, nå under kommando av generalmajor Alexander Galloway hadde plassert i henhold til planene fram til sine mål.

Da [[17. mars]] gikk mot slutten, så det bedre ut for de allierte. Gurkhaene holdt sin høyde med full bataljons styrke og var bare ca. 200 meter fra klosteret, selv om forsyningslinjene deres var truet av tyske posisjoner, og Cassino by fortsatt ble intenst forsvart av tyskerne, men newzealenderne klarte igjen å erobre jernbanestasjonen. Men tyskerne klarte å forsterke sine styrker i byen og utplasserte snikskyttere i de deler av byen som de allierte trodde de hadde sikret.<ref>E.D. Smith, p. 149</ref>

[[19. mars]] var den dagen hvor det avgjørende angrepet på byen og klosteret skulle finne sted. En del av overraskelsesmomentet skulle være å sette inn stridsvogner fra 20. Armoured Brigade. Imidlertid ble dette spolert av et overraskende og intenst tysk motangrep fra de tyske fallskjermenhetene i klosteret, noe som gjorde et alliert angrep mot dette umulig da stridsvognene ennå ikke hadde fått infanteristøtte og ble derfor slått ut av tyskerne samme ettermiddag.<ref>E.D. Smith, pp. 148-149</ref> I byen hadde de allierte lite framgang da tyskerne gjennom sitt motangrep lyktes i å ta initiativet.

[[20. mars]] ble de allierte styrkene i byen forsterket, slik at ikke tyskerne skulle lyktes i å infiltrere allerede sikrede områder, og deretter ble også styrkene mot klosteret også forsterket, slik at de allierte kunne kutte de tyske forsyningslinjene inn til byen.<ref>E.D. Smith, pp. 152-153</ref> De allierte kommandantene følte de nå begynte å nærme seg en avgjørelse, da harde kamper fortsatte gjennom hele [[21. mars]]. Men de tyske forsvarerne kjempet innbitt i mot, de allierte hadde vanskeligheter med å holde de tyske forsyningslinjene stengt og i byen var det liten alliert framgang da det ble kjempet hus til hus.

23. mars hadde Alexander møte med sin toppledelse hvor forskjellige løsninger ble diskutert. De allierte begynte å komme i tidsnød overfor de newzealandske og indiske styrkene som nå begynte å bli utmattede og var strukket til bristepunktet. Freyberg var overbevist om at angrepet ikke kunne fortsette, og avblåste dette.<ref>E.D. Smith, p.154</ref> Den tyske 1. fallskjermjegerdivisjonen, som ledet kampene, ble noen uker senere beskrevet av [[Harold Alexander]] i en samtale med Kippenberger som «...den beste enheten i den tyske hæren...»<ref>Majdalany, p. 215.</ref>, de hadde blitt mørbanket, men hadde vunnet.

===Ettervirkninger===
I de kommende tre dagene ble fronten stabilisert, og isolerte allierte enheter ble gjenforent med hovedstyrken. Begge sider hadde lidt store tap og slaget hadde virket utmattende på kampevnen. den 4. indiske divisjonen og 2. newzealandske divisjon ble trukket tilbake og erstattet av britiske styrker: de to enhetene hadde tapt henholdsvis 3 000 og 1 600 mann, drept, skadet eller savnet.<ref>Majdalany, p. 194.</ref>

De tyske stillingene var også sterkt svekket, loggboken for det tyske XIV korps har notert den [[23. mars]] at styrken langs fronten nå bestod av mellom 40 og 120 mann.<ref>E.D. Smith, p. 158</ref>