Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

== Styrker og utplassering ==

En grunnleggende militær regel for felttog er at en angriper bør ha en overvekt i styrker med 3:1. Hvis forsvareren kan kjempe fra vel forberedte  posisjoner, som var tilfelle i Frankrike med Maginotlinjen, må angriperen sette inn enda flere soldater. Paradoksalt nok, ifølge historikeren [[Karl-Heinz Frieser]], var de tyske angriperne i mai 1940 underlegne de allierte på nesten alle områder (soldater, kanoner, stridsvogner, utstyrets kvalitet og soldatenes trening).<ref>Frieser 2012, s. 29–31, 54</ref><ref group="note">De to stridende gruppers styrker varierer til dels mye, avhengig av hvordan de beregnes. Under er tall fra Jackson 2004/Umbreit 2015 og Frieser 2012 brukt. Unntatt antall tyske divisjoner er de tre kildenes tall forskjellig, Jacksons/Umbreits tall kommer først, etter skråstrek kommer Friesers tall. Når det gjelder fly har Frieser to oppsett, for å vise totalt antall fly tilgjengelig, og antall fly ved fronten, disse tallene er da oppgitt med bindestrek mellom.</ref> Den amerikanske historikeren Ernest R. May hevdet det samme.<ref>May, 2000, s. 208–209</ref> Professorene Richard Overy og [[Gerhard Weinberg]] fremhevet at alt for mange franske tropper var bundet opp i Maginotlinjen, vekk fra områdene hvor kampene fant steds<ref>Carswell 2019, s. 226</ref><ref>Weinberg 1994, s. 127</ref> Samme vurdering ga militærhistorikeren Pierre Rocolle og [[Alphonse Juin]], senere [[marskalk av Frankrike]],<ref name="Carswell2019-230"/> og historikeren Karl-Heinz Friezer.<ref>Frieser 2012, s. 251</ref>

=== Tyske styrker ===

{{Tekstboks
|overskrift=Tysk initiativ
|Wehrmacht la vekt på initiativ, improvisasjon, og å utnytte fremdrift i angrepet (engelsk: momentum) såkalt [[oppdragstaktikk]] (tysk: Auftragstaktik), med bakgrunn i [[Stormsoldat (tysk stormtrupper)|stormtropper]] fra første verdenskrig. Før angrep var tyske ordrer generelle og korte, de anga hva som skulle oppnås, ikke hvordan det konkret skulle utføres. Typisk var general Heinz Guderians ordre for kryssingen av elven Meuse kun på tre sider. Sersjant Walter Rubarths innsats ved Sedan, hvor han bidro til å åpne for 10. panserdivisjons passering av Meuse, var et eksempel på Wehrmachts oppdragstaktikk. Samvirke mellom våpengrener var sentralt, infanteri og kavaleri kunne over radio tilkalle støtte fra Luftwaffe.<ref>Frieser 2012, s. 156, 164, 169–172</ref><ref name="Frieser2012_185–186"/><ref name="Frieser2012_336–339"/><ref name="Frieser2012_345–346"/><ref name="Bond2001_14–16"/><ref name="Davies2008_269–270">Davies 2008, s. 269–270</ref><ref>Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 23–25, 29</ref><ref>Jackson 2004, s. 216</ref> 

Tyske offiserer var også ofte tett på de fremrykkende styrkene. I kritiske situasjoner både bidro det til å høyne moralen blant styrkene, og at de som kommanderte kunne ta raske beslutninger, basert på fersk informasjon.<ref name="Bond2001_221">Mungo Melvin, «The German View», i Bond og Taylor 2001, s. 221</ref><ref>Jackson 2004, s. 221–222</ref>|align=right}}

Tyskland utplasserte rundt tre millioner soldater for felttoget. Grunnet [[Versaillestraktaten|Versailles-traktatens]] bestemmelser innførte ikke Tyskland verneplikt før i 1935, det var derfor kun 79 infanteridivisjoner av totalt 157 som hadde fullført sin trening. Totalt 135 [[Divisjon (forband)|divisjoner]] med tyske soldater ble disponert for felttoget i vest.<ref name="Jackson2004_33"/><ref name="Frieser2012_56"/> I tillegg til de 93 frontlinjedivisjonene (ti pansrede og seks motoriserte) var det også 42 reservedivisjoner i vest; om lag en tredjedel av dem ble holdt utenfor felttoget. Rundt en fjerdedel av de tyske styrkene besto av veteraner fra første verdenskrig, og var over 40 år gamle.<ref>Frieser 2012, s. 32–33, 35–36</ref> Av de totale tyske styrkene var kun rundt 10 % motorisert, resten måtte gå eller bruke hest.<ref>Ferris 2017, s. 292</ref>

{{Sitat|Våren 1940 kunne en godt beskrevet den tyske hæren som semimoderne. Et veldig lite antall med de best utstyrte og trente elitedivisjonene sto i motsetning til mange annen- og tredjerangs divisjoner.|note=<ref group="note">In the spring of 1940 one might well describe the German army as semimodern. A very small number of the best equipped and best trained elite divisions were offset by many second- and third rate divisions.</ref><ref>Frieser 2012, s. 31</ref>|Historikeren [[Karl-Heinz Frieser]] (1949–) i boken ''The Blitzkrieg Legend: The 1940 Campaign in the West''}}

De tyske styrkene i vest disponerte 2445<ref name="Umbreit2015_279"/>/ 2439<ref name="Frieser2012_56"/> [[stridsvogn]]er. Av feltartilleri hadde de 7710<ref name="Jackson2004_15"/>/ 7378<ref name="Frieser2012_56"/> med ammunisjon for seks ukers kamp. [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] hadde totalt 3530<ref name="Jackson2004_21"/>/ 3578-2589<ref name="Frieser2012_56"/> [[angrepsfly|jagerfly]], [[transportfly]] og [[Militære glidefly|glidefly]].

De tyske hærstyrkene ble delt i tre [[armégruppe]]r:

* [[Armégruppe A]] (i sentrum) under [[Gerd von Rundstedt]] besto av 45 divisjoner, av dem syv pansrede, og skulle utføre det avgjørende angrepet mot de allierte ved en offensiv gjennom Ardennene. Enheten besto av tre arméer, 4., 12. og 16. armé. Den hadde tre panserkorps, XV. panserkorps var avsatt til 4. armé, mens de to andre, XLI. (også kjent som XXXXI.) korps, sammen med XIX. korps opererte som pansergruppe Kleist ved gjennombruddet ved Meuse (også med to motoriserte infanteridivisjoner, som XIV korps). Etter at elven var vel passert ble de fordelt mellom 12. og 16. armé, og pansergruppe Kleist ble oppløst. Forholdet tyske og allierte styrker var 45:18.<ref name="Frieser2012_89-90">Frieser 2012, s. 89–90</ref>

* [[Armégruppe B]] (i nord) under [[Fedor von Bock]] besto av 29 divisjoner, av dem tre pansrede. Dens oppdrag var å trenge frem gjennom Nederland og Belgia og narre de allierte styrkene inn i en lomme, som så armégruppe A stengte. Armégruppe B besto av 6. og 18. armé. Skillet mellom de to armégruppene gikk langs en linje fra [[Liége]] til [[Namur (by)|Namur]]. Forholdet allierte og tyske styrker var 60:29.<ref name="Frieser2012_89-90"/>

* Armégruppe C (i sør) under [[Wilhelm Ritter von Leeb]] besto av 19 divisjoner og var avsatt for å møte eventuelle flankeangrep. Armégruppen skulle også gjennomføre avledende angrep mot Maginotlinjen, og besto av 1. og 7. armé. Forholdet allierte og tyske styrker var 36:19.<ref name="Frieser2012_89-90"/>

=== Allierte styrker ===
{{Tekstboks
|overskrift=Fransk metodisk krigføring
|De franske krigsplanene la opp til detaljstyring. Sentralt var begrepene metodisk krigføring (fransk: bataille conduite) og uavbrutt linje (engelsk: methodical battle/continous line). Slaget skulle være planlagt, toppstyrt, og ved fremrykking/retrett skulle man unngå «lommer», som kunne føre til at franske styrker ble avskåret. Koblet med fokus på å unngå tap, bidro det til at reaksjonstiden ble forlenget, og kommandanter i kamp fikk mindre mulighet for å ta initiativ. Det franske forsvaret vektla kommunikasjonssikkerhet. Få mekaniserte- og andre enheter var utstyrt med radio.<ref>May, 2000, s. 8, 250, 255–256, 268</ref><ref name="Frieser2012_185–186">Frieser 2012, s. 185–186</ref><ref name="Frieser2012_336–339">Frieser 2012, s. 336–339</ref><ref name="Frieser2012_345–346">Frieser 2012, s. 345–346</ref><ref name="Bond2001_14–16">Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 14–16</ref><ref>Jackson 2004, s. 24–25, 225</ref> Gjennomsnittlig tok det 48 timer for en ordre fra øverstkommanderende å nå utførende enheter ved fronten.<ref>Frieser 2012, s. 326</ref>

Mens høyere franske offiserer som regel ledet avdelingene på avstand, var tyske offiserer ofte tett på de fremrykkende styrkene.<ref name="Bond2001_221"/><ref name="Jackson2004_221–222">Jackson 2004, s. 221–222</ref> I det avgjørende gjennombruddet ved Sedan satt generalen som kommanderte de franske styrkene (55DI) 8 kilometer vekk, mens general Guderian og andre tyske generaler var i selve kampsonen.<ref>Frieser 2012, s. 164</ref><ref name="Jackson2004_221–222"/>|align=right}}

Grunnet lav [[fødselsrate]] hadde Frankrike mangel på mobiliserbare menn sett i forhold til total befolkning – og Frankrikes totale befolkning var igjen om lag halvparten av Tysklands. For å kompensere hadde Frankrike mobilisert en tredjedel av den mannlige befolkningen mellom 20 og 45. Det gjorde at Frankrike hadde en total forsvarsstyrke på over 6 millioner mot Tysklands 5,4 millioner. Av i alt 80 franske divisjoner var syv basert på soldater fra koloniene i Afrika og tre divisjoner med soldater fra andre kolonier. Afrikanere utgjorde 9 % av den franske hæren.<ref name="Echenberg">Echenberg, M. (1985). ‘Morts Pour La France’; The African Soldier in France during the Second World War. ''The Journal of African History,'' 26(4), 363-380.</ref>

Bare 2,2 millioner av de franske styrkene tjenestegjorde i nord. Med de britiske, nederlandske og belgiske styrkene var det totalt 3,3 millioner allierte soldater i nord. Den 10. mai 1940 var det 92 / 104 franske, 22 belgiske, 10 / 13+2 britiske og 12 / 10 nederlandske divisjoner i Nord-Frankrike, totalt 136<ref name="Jackson2004_33_b"/> / 151<ref name="Frieser2012_56"/> divisjoner. Av disse var seks panserdivisjoner og 24 motoriserte divisjoner. Ytterligere 22 divisjoner ble trent eller samlet under selve felttoget, blant dem to polske divisjoner. 

Totalt hadde de allierte om lag 2900<ref name="Jackson2004_13_14"/> / 4204<ref name="Frieser2012_56"/> stridsvogner. De allierte hadde rundt 11&nbsp;200<ref name="Jackson2004_15_b"/> / 14&nbsp;000<ref name="Frieser2012_56"/> kanoner, både i stridsvogner og artilleri hadde de flere enheter enn tyskerne. 

I flystyrker oppgir Jackson at franske [[Armée de l'air]] hadde 1286<ref name="Jackson2004_21b"/> fly mens [[Royal Air Force|RAF]] hadde 416<ref name="Jackson2004_21b"/> fly. Historikeren Frieser oppgir at de allierte totalt hadde 4469 fly av ulike typer, av de var 1453 ved fronten i nord.<ref name="Frieser2012_56"/> Franske og britiske bombefly var dels ikke beregnet for, eller trent for støtte til bakkestyrker, dels anså britene at de burde brukes mot tyske våpenfabrikker, ikke sløses bort mot fremrykkende tyske bakkestyrker.<ref>May, 2000, s. 310–311</ref> Det britiske [[Hawker Hurricane]] og det franske [[Dewoitine D.520]] kunne måle seg med det tyske jagerflyet [[Messerschmitt Bf 109]],<ref>Jackson 2004, s. 20</ref> det amerikanske [[Curtiss P-36 Hawk]] (i Frankrike benevnt Hawk 75A) var også fullt på høyde.<ref name="Carswell2019-231">Carswell 2019, s. 231</ref>
 
De franske hærstyrkene i Nord-Frankrike var delt opp i tre armégrupper. 

* 2. og 3. armégruppe forsvarte Maginotlinjen i øst, totalt 36 franske divisjoner, mot 19 tyske i armégruppe C,<ref name="Frieser2012_89-90"/> Forczyk oppgir 29 divisjoner for armégruppe 2. og 10 divisjoner for armégruppe 3, totalt 39 divisjoner.<ref>Forczyk 2017, s. 143</ref>
* 1. armégruppe under Gaston-Henri Billotte var plassert i nord og var disponert for et fremstøt nord-østover inn i Belgia, Nederland og Luxembourg ved en tysk invasjon. Ved kysten lå 7. armé som skulle trenge frem til Breda i Nederland via Antwerpen, så var det ni britiske divisjoner som skulle i posisjon ved Dylelinjen. Den 1. armé med 10 divisjoner skulle dekke Gembloux-gapet, mens den 9. armé i sør skulle dekke elven Maas (fransk: Meuse) mellom byene Namur og Sedan. Ved Sedan skulle den 2. armé ligge i posisjon og virke som et «hengsel» som hele armégruppen skulle svinge rundt.<ref name="Jackson2004_33_b"/> Totalt 78 allierte divisjoner, mot 74 tyske.<ref name="Frieser2012_89-90"/>

{{sitat|Men Meuse, Corap, interesserer meg ikke.|note=<ref group="note">But the Meuse, Corap, it doesn't interest me.</ref><ref>Carswell 2019, s. 178</ref>|Øverstkommanderende, general [[Maurice Gamelin]] (1872–1958), til general Corap, under et besøk i 9. armés hovedkvarter 9. mars 1940}}

Oversikten viser at  mens de allierte var overlegne i bakkestyrker langs Maginotlinjen og mot tyske styrker i Belgia, var de underlegne vest for Ardennene, mellom Namur og Sedan. General André Corap, som hadde kommando over 9. armé, klaget flere ganger til Gamelin over manglende styrker og deres kvalitet, men ble avvist. General Charles Huntziger, med kommando over 2. armé ved Sedan, var imidlertid ikke særlig bekymret.<ref>Jackson 2004, s. 34–35</ref><ref>May, 2000, s. 388</ref> En annen som advarte mot mulig tysk gjennomtrenging av svake franske posisjoner ved Sedan, var industrieieren Pierre Taittinger. Etter et besøk ved fronten i mars 1940 sendte Taittinger en rapport til Daladier og Gamelin. Han påpekte de store manglene ved Sedan, som han uthevet som en særlig svak del av den franske fronten, noe general Huntziger igjen avviste.<ref>Jackson 2003, s. 35</ref><ref>Frieser 2012, s. 146–148</ref>