Redigerer Skottlands historie (avsnitt)

== Trekongedømmekrigene ==

=== Biskopenes krig ===
[[Image:Riot against Anglican prayer book 1637.jpg|thumb|right|300px|Opptøyene i 1637 mot bruken av den obligatoriske bønneboken]]
Selv om både Skottland og England hadde avvist pavemakten utviklet reformasjonen seg forskjellig i de to landene. England opprettholdt store deler av den gamle katolske praksisen, inkludert en formell [[liturgi]] og dagsorden. Skottene innførte på sin side en langt friere [[kalvinisme]]. Selv om kong Jakob hadde forsøkt å få den skotske kirken til å akseptere deler av den høykirkelige [[Den anglikanske kirke|anglikanisme]] fra England oppnådde han lite eller ingenting. Hans sønn og etterfølger, [[Karl I av England|Karl I]], gikk videre og introduserte en engelskstilet [[Book of Common Prayer|bønnebok]] i den skotske kirke i [[1637]]. Dette resulterte i stor motstand i Skottland, noe som senere utviklet seg til et fullt opprør. Det fortelles at opprøret startet med en viss Jenny Geddes som kastet en klappstol i [[St. Giles' katedral]] i [[Edinburgh]] mot presten i protest ved den første bruken av bønneboken.<ref>[http://www.fpcr.org/blue_banner_articles/jgeddes.htm Jenny Geddes]   {{Wayback|url=http://www.fpcr.org/blue_banner_articles/jgeddes.htm |date=20041016160919 }}, 1999 First Presbyterian Church of Rowlett</ref>

Representanter for ulike fraksjoner i det skotske samfunnet trakk opp «Den nasjonale pakt» (engelsk ''National Covenant'') i [[1638]]. Denne tok til orde mot kongens liturgiske nyvinninger, og disse og tilhengerne av den samme saken ble siden kalt for [[Covenanters|kovenantene]]. I november samme år rullet konflikten videre da de skotske biskopene formelt ble utvist fra kirken, som deretter ble etablert på fullt [[Presbyterianisme|presbyteriansk]] grunnlag. Karl I gjorde seg klar til å forsvare ro og orden med militærmakt, men da ingen av sidene ønsket å utløse en full militær konflikt ble midlertidig avtale undertegnet i [[Berwick]].

Konflikten forble uløst, og i [[1640]] kom det til nye fiendtligheter i det som senere ble kjent som «biskopenes krig». Karls styrker i nord ble beseiret av skottene ved [[Newburn]] vest for [[Newcastle]], og som erstatning for de tapte troppene forsøkte kongen å rekruttere en hær blant de irske katolikkene. Dette førte til en storm av protester i både Skottland og England, noe som gjorde at Karl måtte gi opp forsøket. Dette provoserte på sin side frem et opprør i Irland, og Karl ble tvunget til å gå til det engelske parlamentet for økonomisk hjelp. Parlamentet krevde på sin side reformer, noe som utløste i [[den engelske borgerkrigen]]. Denne serien med intern urolighet og borgerkriger i England på [[1640-tallet|1640-]] og [[1650-tallet]] har siden blitt kalt [[trekongedømmekrigene]]. I mellomtiden fikk konvenantene ansvaret for å styre Skottland, der de samlet en stor hær mot de episkopale og romersk-katolske kreftene nord i landet.

=== Borgerkrig ===
[[Fil:Court-charles-I-sm.jpg|thumb|Rettssaken mot [[Karl I av England|Karl I]] den 4. januar 1649.]]

Utover i borgerkrigen kom [[parlamentarianerne]] til de skotske [[Covenanters|covenantene]] for militær støtte. Skottene og parlamentarianerne inngikk en felles avtale i [[1642]], der det ble lovet ytterligere reformer i England. Skotske styrker bidro sterkt til rojalistenes nederlag, spesielt i [[slaget ved Marston Moor]]. Dessuten okkuperte en skotsk hær ledet av [[Alexander Leslie, 1. jarl av Leven|jarlen av Leven]] en periode det nordlige England.

Det var imidlertid ikke alle skotter som støttet det at covenantene grep til våpen mot kongen, og i 1644 manet [[James Graham, 1. marki av Montrose]] høylenderne til å gå inn på kongens side. Markien greide i liten grad å samle skottene på kongens side, men hadde likevel stor suksess med sin mobile strategi støttet av en hær på {{Nowrap|1 000}} irer, øyboere og høylendere. Med Montroses seier i [[slaget ved Tippermuir]] kom den skotske borgerkrigen i gang i september 1644, og etter en serie seiere over covenantene lå lavlandet klart for invasjon. Montrose mistet imidlertid nå store deler av hæren sin, da høylendere heller foretrakk å trekke nordover. Kort tid senere ble Montroses styrke beseiret i [[slaget ved Philiphaugh]]. Montrose forsøkte så å samle nye styrker for å fortsette felttoget, men i juli 1646 tok borgerkrigen slutt etter at kongen hadde overgitt seg til skottene ved Newark.

Året etter inngikk Karl en avtale med de moderate skotske presbyterianere, mens han ennå satt fanget på [[Carisbrooke Castle]]. I avtalen ble skottene lovet at presbyterianismen skulle innføres i England i en treårig prøveperiode, mot at skottene forpliktet seg til å hjelpe kongen militært. [[James Hamilton, 1. hertug av Hamilton|Hertugen av Hamilton]] fulgte opp avtalen med en invasjon av England, men ble slått av [[Oliver Cromwell]] i [[slaget ved Preston]] i august [[1648]].

=== Cromwells okkupasjon ===
[[Fil:Oliver Cromwell by Samuel Cooper.jpg|thumb|left|upright|[[Oliver Cromwell]]]]

Covenanten-regjeringen reagerte meget sterkt på henrettelsen av Karl I i [[1649]], og så snart nyhetene om kongens død nådde Skottland ble sønnen Karl II kronet i Edinburgh. Dette gjorde at Cromwell invaderte Skottland i 1650, der han slo skottene ved [[Slaget ved Dunbar (1650)|Dunbar]] og [[Slaget ved Worcester|Worcester]]. I perioden som fulgte var Skottland okkupert av engelskmennene under [[George Monck, 1. hertug av Albemarle|George Moncks]] kommando, før landet ble innlemmet i [[Det engelske samveldet]]. Skottene slo likevel ikke til ro, og det var flere rojalistiske opprør i perioden [[1651]] til [[1654]].
[[Fil:Margaret Wilson - JE Millais.png|thumb|[[Margaret Wilson]] ble i 1685 henrettelse ved drukning ved kommende flo. Ill.: [[John Everett Millais|Millais]], 1862.]]

Fra [[1652]] til [[1660]] var Skottland en del av det engelske samvelde og protektorat, men selv om landet var under engelsk kontroll fikk skottene like handelsrettigheter. Da samveldet brøt sammen og monarkiet ble gjeninnført under [[Karl II av England|Karl II]] fikk Skottene uavhengigheten tilbake. Skottene fikk tilbake parlamentet sitt, men de engelske [[Navigasjonsakten|navigasjonslovene]] hindret skottene i å handle med Englands voksende kolonier i [[Den nye verden]]. De to landene kom til enighet om en klart definert riksgrense, og det ble innført toll på handel over grensen. Dette beskyttet den skotske tøyindustrien mot billige engelsk importvarer, men rammet også den skotske eksportnæringen.<ref>Braudel 1984, ss. 370</ref>

Etter restaurasjonen fikk den skotske høyadelen ansvaret for å følge opp kongens interesser nord for grensen, med [[John Maitland, 1. hertug av Lauderdale]] som kongens statssekretær og høykommissær til det skotske parlamentet. Den episkopale kirkeforfatningen ble snart gjeninnført, noe som førte til mye uro i det sterkt presbyterianske sørvestlige Skottland. Presbyterianerne i dette området begynte snart med ulovlige religiøse samlinger, og myndighetenes forsøk på å slå ned på disse førte til et opprør i [[1679]]. Opprøret ble slått ned av [[James Scott, 1. hertug av Monmouth]] i [[slaget ved Bothwell Bridge]]. På begynnelsen av 1680-tallet tok den religiøse forfølgelsen seg kraftig opp,  i det som historikeren [[Robert Wodrow]] karakteriserte som «Drapstiden».<ref>Robert Wodrows store verk, ''The History of the Sufferings of the Church of Scotland from the Restoration to the Revolution'', ble utgitt i to bind i 1721–1722 (ny utgave med en biografi av Wodrow ved Robert Burns, DD, 1807–1808). Det var her han beskrev den religiøse forfølgelsen som «Drapstiden» – «The Killing Time».</ref> Da Karl døde i 1685 og ble etterfulgt av den katolske broren [[Jakob II av England|Jakob]] ekskalerte problemene ytterligere.