Redigerer Skottland i høymiddelalderen (avsnitt)

===Klostersamfunnet ===
[[Fil:Dundrennan Abbey 2012 (1).jpg|thumb|left|Dundrennan Abbey, grunnlagt av Fergus av Galloway]]Den innfødte skotske kristendommen kan oppsummeres som avslappede ideer om geistlighetens [[sølibat]], intens verdsliggjøring av de kirkelige institusjoner og bispedømmenes manglende struktur. Istedenfor [[biskop]]er og [[erkebiskop]]er var de viktigste stillingene i den skotske kirke [[abbed]]er.

Skottland var fullstendig uberørt av de kontinentale formene for klosterliv inntil slutten av 1000-tallet. Isteden var klostervesenet dominert av [[munk]]er kalt for ''Céli Dé'', gælisk for «Guds vasaller», anglifisert som ''culdees''. I de fleste tilfeller ble disse munkene ikke byttet ut med nye munker fra kontinentet i den normanniske perioden, men isteden overlevde de og fikk faktisk [[Den hellige Margaret av Skottland|dronning Margarets]] beskyttelse til tross for at dronningen var meget fiendtlig innstilt til all gælisk kultur og så det som sitt mål å dra Skottland inn i den engelske sivilisasjonen. Ved St. Andrews fortsatte institusjonen med Céli Dé gjennom hele perioden og kunne selv bestemme over valget av egen biskop. Det gæliske munkevesenet var livfull og ekspanderende gjennom hele perioden og et dusin klostre, ofte kalt for ''[[Schottenklöster]]'', ble grunnlagt av gæliske munker på kontinentet, og mange skotske munker ble lokale helgener der, slik som [[Cathróe av Metz|den hellige Cathróe av Metz]].

Den kontinentale form for klostervesen ble først introdusert til Skottland da kong Máel Coluim III overtalte [[Lanfranc]] til å skaffe et par munker fra [[Canterbury (Kent)|Canterbury]] for å danne et nytt benediktinerkloster ved [[Dunfermline]] rundt år [[1070]], skjønt de tradisjonelle benediktinerklostre hadde liten framtid i Skottland. Isteden var det nesten alltid augustinske eller den reformerte benediktinske type.