Redigerer Samisk historie i jernalderen (avsnitt)

== Konflikt eller harmonisk sameksistens? ==
Mens historieforskningen i 1960-årene ment en at samene ble utnyttet av norrøne høvdinger med skattelegging og plyndringsraid, skjedde en gradvis endring utover i 1970-årene. Tolkningen gikk mer i retning av at samer og norrøne folk levde og samarbeidet mer harmonisk. Forskningen la fra da av vekt på vennskapsallianser og likeverd, og at de to gruppene utnyttet forskjellige ressurser og at de derfor ikke utgjorde en trussel for hverandre. Argumenter for dette synet var blant annet at samene var svært godt kjent i landskapet og om noen ville fare frem med vold, ville de kunne gjemme seg bort i det store og nesten folketomme landet. Om de virkelig ble utsatt for vold og urett over lengre tid ville de holdt seg langt unna de norrøne befolkningene.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=194–197}} Odner påpeker at samarbeid og forpliktende avtaler om levering av samiske produkter ville være en bedre strategi for stabile og regelmessige leveranser. Samene hadde selv maktpotensial ved at de rådet over økonomisk og symbolsk kapital. Altså verdifulle varer som de norrøne høvdingene var avhengige av og symbolsk kapital i form av tillagte magiske evner.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=60–64}}

==== Ottar fra Hålogalands beretning ====
{{se også|Ottar fra Hålogaland}}
[[Fil:Ohthere.jpg|mini|Åpningslinjen til Ottars fortelling på [[angelsaksisk]], fra Thorpes utgave i 1900: «Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn […]» ]]

Samene selv hadde maktpotensial i form av fangstproduktene de skaffet tilveie og som høvdingene var avhengige av å få solgt.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–69}} [[Ottar fra Hålogaland]] forteller om årlige handelsekspedisjoner i samenes områder, såkalt ''finneferd'', som skulle ha vært godt utviklet på 800-tallet. Historikere har diskutert om det først og fremst ble kjøpt og solgt varer mellom de norrøne kongene og samene, eller om det heller var snakk om skinn og pelsverk betalt som skatt. I manuskriptet fra rundt 890, der Ottar beretter for den engelske kong [[Alfred den store]] (849–899), er begrepet ''gafol'' benyttet, og som kan oversettes til tributt, betaling eller skatt (senere kjent som ''finneskatt'').{{sfn|Bratrein|2018|p=65–69}}{{sfn|Bratrein|2018|p=168–172}}{{sfn|Hætta|1980|p=14–16}} Hva samene eventuelt fikk tilbake for tributten, sier beretningen ikke noe om.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–69}}

Ottar forteller at samene betaler etter sin stand, at det dreier seg om pelsverk fra forskjellige dyr og store mengder dun og skipstau. Alt dette var ettertraktede varer, både i Skandinavia og på kontinentet. Allikevel kan det mest verdifulle ha vært støttenner fra hvalross. Elfenben var svært høyt verdsatt for produksjon av luksusgjenstander for de europeiske hoffene.{{sfn|Storli|2006|p=27–32}} Ut fra det Ottar forteller kan en slutte at samene drev en allsidig utnyttelse av ressurser både fra hav og land. Dessuten at samene selv videreforedlet ressursene. Ottar forteller videre utvetydig at grunnlaget for hans egen og sine likemenns velstand, var samenes produkter.{{sfn|Pedersen|1994|p=12–13}}

Fra sagatekstene har en også beretninger om samarbeid mellom gruppene og om samer som bygget båter og deltok i flåtestyrker.{{sfn|Bratrein|2018|p=41–46}}

==== Finneskatten ====
{{hoved|Finneskatten}}

En annen som krever inn skatter fra samene er [[Torolv Kveldulvsson]] (død omtrent 890), omtalt i [[Egils saga]], som er ''konguns syslu'' ([[sysselmann]]) på vegne av kongen. Mange varer ble byttet med samene og at det ble krevd inn skatter og holdt handelsstevner. Alt gikk for seg i minnelighet og vennskap, sier sagaen. Imidlertid tolkes beskrivelsene til at det på den ene siden var fredelig handel, og på den annen trussel om voldsbruk.{{sfn|Fjellström|1985|p=55–59}}{{sfn|Berg|2003|p=26–27}}

Finneskatten ble omgjort til et kongelig privilegium (ordinær skatt) først på 1100- eller tidlig 1200-tall. Finneskatten utgjorde store verdier og bestod av gjenstander som kunne eksporteres over lange avstander. De kostbare varene gjorde det mulig for stormennene i Hålogaland å kunne hevde seg blant eliter langt borte.{{sfn|Storli|2006|p=27–32}}{{sfn|Storli|2006|p=35–37}} Høvdingene kan også ha gitt samene vern og forhindret at den norrøne befolkningen fikk trenge inn og bosette seg i deres territorier.<ref name=HE/>

=== Samene hevder rett til landområder ===
Arkeolog Eirin Holberg (f. 1972) og historikerne Merete Røskaft (f. 1967) og [[Knut Dørum]] (f. 1969) har hevdet et mer konfliktfylt forhold mellom samene og den norrøne befolkning enn hva mange andre forskere har gjort siden 1990-årene. Mange forskere peker på blandingsgraver med gjenstander både med norrøne og samiske tilknytning, som trekkes frem som eksempel på allianser og giftermål mellom de etniske gruppene. Men Holberg og Røskaft mener det er påfallende at de norrøne gjenstandene er underrepresentert i slike samiske gravfunn, noe som ikke tyder på så gjensidige forhold. De mener at det gikk for seg en norrøn ekspansjon inn i samiske områder (''indre landnåm''<ref name=BNM/>) i vikingtid og middelalder som gikk på bekostning av samenes interesser, men at samene også kunne utgjøre en motmakt.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=194–197}}<ref name=HE>{{Kilde artikkel | forfattere = Holberg, Eirin og Dørum, Knut  | tittel = Norrøn ekspansjon og samisk motmakt i Sør-Salten ca. 600–1350 | publikasjon = [[Historisk tidsskrift]] | år = 2021 | bind = 100  | hefte = 3 | sider = 204–221 | issn = 1504-2944 | doi = 10.18261/issn.1504-2944-2021-03-02 | url = https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-2944-2021-03-02 }}</ref> 

Det finnes tegn på at samene kunne sette hardt mot hardt, selv om de norrøne høvdingene var politisk og økonomisk dominerende. Noe som tyder på dette er edelmetalldeponier, gravplasser og faste boplasser. En tror derfor at den samiske kulturen ble styrket i møtet med de norrøne folkene. Blant annet dukker det opp mange nye kulturuttrykk, som rikt utstyrte samiske graver med kostbare gjenstander.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=215–216}}

==== Edelmetalldeponier ====
Fra vikingtiden er det i store deler av Norden og områdene rundt funnet såkalte ''sølvskatter'' eller ''edelmetalldeponier'' i jorden. Disse består blant annet av hals- og armringer, mynter og opphakkede sølvbiter.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=77–93}} Funnene i Nord-Norge, så vel som i andre deler av Norden, er for det meste gjort på grensen mellom samiske og norrøne bosetningsområder. En tror derfor at sølvskattene er grensemarkeringer mellom gruppene. En tolkning er at de kan ha vært rituelle markeringer for å konsolidere grensene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=77–93}}<ref name=HE/>

Spesielt i Sør-Salten har en funnet slike deponier strategisk plassert i landskapet. De første har vært plassert ute ved kysten, og etter som hunderårene har gått har det blitt etablert nye deponier stadig lengre inn i landet. Ut fra arkeologiske tolkninger mener en at nedleggelsen av skattene var del av et politisk og religiøst ritual der begge parter deltok. Vider at samiske og norrøne representanter forhandlet og at det var en viss maktbalanse mellom gruppene, men at det over lang tid var de norrøne høvdingene som fikk overtaket.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=199–205}} 

En lignende måte å markere grenseområder var at samene anla gravplasser på strategiske steder, spesielt steinurer i relasjon til norrøne gårder. Disse gravplassene kalles ''urgraver''. I Nordland dominerer norrøne kulturminner vest for urgravene, mens østenfor er det flest samiske. Holberg og Røskaft skriver at budskapet med disse var sterkt: «Her gravlegg vi våre døde, dette er landet til forfedrane våre og dermed vårt land.»{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=206–207}}

==== Samiske faste bosetninger ====
[[Fil:Southern part of Vassliheia quarry field near Saksenvika.jpg|mini|Fra [[kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså|kvernsteinsbruddet i Saksenvika]] i Saltdal. I berggrunnen sees sporene etter uttak av kvernstein for håndkverner.]]

I Beiarn- og Misværdalen har en funnet tufter av noen små gårder fra 1000-tallet som tyder på at noen samer valgte å bli bofaste og nærmet seg en norrøn levemåte. Gårdene har særtrekk som skiller dem fra den vanlige norrøne gårdene, noe som viser beboernes tilknytning til samisk kultur.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=207–208}} I Nordland finner en ikke bare noen samiske gårder, men fra slutten av vikingtiden hele samiske bygdesamfunn. På denne måten fant samene seg til rette med å utnytte en rekke forskjellige økonomiske nisjer. I Misvær hadde de anlagt et stort skifer- og klebersteinsbrudd.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=209–212}}

Ved Saltdalsfjorden etableres [[kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså]] på 800-tallet. Holberg og Dørum argumenterer for at disse kvernsteinsbruddene har hatt et så stort omfang og innbrakt så store inntekter, at handel med pelsverk ble underordnet i Sør-Salten. Kvernsteinbruddene, mener de, var organisert av norrøne stormenn og aktiviteten førte til norrøn ekspansjon innover i tidligere samiske områder i innlandet.<ref name=HE/>