Redigerer Samenes forhistorie (avsnitt)

=== Steinalder ===
Nordkalotten var et av de aller siste områdene på jorden som ble bosatt av mennesker.{{sfn|Broadbent|2010|p=22–23}} De første menneskene her knyttes til den såkalte [[Fosna-Hensbacka-kulturen]], en betegnelse for tidlig bosetninger i dagens Norge og Sverige. Disse hadde igjen sitt utspring i [[Ahrensburgkulturen]], som var reinsdyrjegerkultur fra dagens Nord-Tyskland.<ref name=IF/>{{sfn|Kent|2018|p=5–6}} Oppfatninger om de første menneskene i Skandinavia har vært at de hovedsakelig kom fra sør, men også innvandring fra øst har gjort seg gjeldende. Mennesker fra vestlige deler av dagens Russland hadde vandret gjennom Nord-Finland og nådde Varangerfjorden i Øst-Finnmark 8000 år før Kristus. Deres innflytelse fra jegerfolket fra øst påvirket først Finnmark, senere også hele Skandinavia. Blant annet har en gjort store utgravninger i [[Sujala]] i Finland som viser at disse steinaldermenneskene brukte metoder for produksjon av jaktvåpen og redskaper som er kjent fra [[Onega (innsjø)|Onegasjøen]] og øvre deler av [[Volga]] samt Oka i dagens Russland. En stor forskjell var at [[flint]] var det vanligste steintypen der jegerfolkene opprinnelig kom fra, mens området i Nord-Finland og Skandinavia som de kom til er uten flint, dermed måtte de bruke lokal sandstein. Den østlige måten å fremstille redskaper på fikk etterhvert stor utbredelse i Skandinavia og satte sitt preg på samfunnene i flere tusen år.<ref>{{Kilde www | forfatter= Rønning, Asle | url= https://forskning.no/arkeologi/jegerfolk-fra-ost-kom-til-norge-for-10-000-ar-siden/586472 | tittel= Jegerfolk fra øst kom til Norge for {{formatnum:10000}} år siden | besøksdato= 27. desember 2020 | utgiver= Forskning.no | arkiv_url= | dato =  13. januar 2014 }}</ref> På [[Slettnes (Hammerfest)|Slettnes]] på [[Sørøya (Finnmark)|Sørøya]] i Finnmark har en funnet rester etter bosetning 9200–8000 år før Kristus, mens en ved [[Stora Sjöfallets nasjonalpark|Stora Sjöfallet]] og ved Killingholmen ved Fatjas har en funnet bosetning datert til rundt 6000 år før Kristus.{{sfn|Kent|2018|p=5–6}} På denne tiden var det mildt klima med varmere vintre enn i moderne tid, kjent som ''atlantikum''. En regner med at menneskene da hadde tilgang til store mengder vilt som elg og rein, fisk i elvene og et landkap av frodige skoger med or, alm, bjørk og furu.{{sfn|Kent|2018|p=5–6}}{{sfn|Broadbent|2010|p=19–22}}

I Mellom-Europa ble det utviklet et jordbruk som passet inn i Sør-Skandinavia. Hvordan dette spredte seg til Norden er ukjent, men en vet sikkert at da jordbruket ble innført, ble livet annerledes. Med jordbruket tok utviklingen nye veier innenfor næring, bosetningsmønster, organisasjon av samfunnet, teknikk og ideologi. Samfunnet rommet også fangstfolk og jegere, enten de holdt til på samme steder som jordbrukerne eller hadde egne boplasser. Med ulike økonomier kunne det ha oppstått  varebytte mellom gruppene. I nord fortsatte imidlertid jegersamfunnene å leve som før.{{sfn|Baudou|1992|p=61–65}}

==== Skiferkultur i nord ====
[[Fil:SlateknifeandSlateknifehandle4000-1700BC.JPG|mini|Skiferkniver utformet med elghode.]]

Rundt år 4000 før Kristus inntraff et tidsskille i Nord-Norge ved at folk tok i bruk [[leirskifer]] som de formet til forseggjorte pil- og spydspisser, samt kniver og skinnskraper.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=43–45}} Den samme utviklingen kan sees i Norrland i Sverige ut fra arkeologiske funn, og delvis i Nord-Finland.{{sfn|Baudou|1992|p=61–65}} Tidligere hadde en bare brukt harde bergarter til dette, men på denne tiden spredte det seg en kultur over store deler av Norden der skifer ble benyttet både til hverdagsredskaper og til pyntegjenstander. Denne arktiske kulturen kalles for ''skiferkulturen'', og en mener at denne også inkluderer en spesiell levemåte og verdensanskuelse. En del av utviklingen var introduksjon av nye motiver i bergkunsten, der motivene som før kun dreide seg om dyr. I skifertiden tok de som lagde bergkunsten også med mennesker, båter, fisk og havpattedyr.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=43–45}}

Grensene for skiferkulturen var flytende, men kjerneområdene var fra [[Stad]], rett sør for [[Sunnmøre]], til Finnmark, østover gjennom Sverige, Finland og inn i russiske Karelen og områdene rundt Kvitsjøen. I Sør-Skandinavia var folkene opptatt av flint som materiale for redskaper og verktøy, i tillegg fikk jordbruk sin utbredelse. Blant «skiferfolkene» derimot, var det jakt og fangst som var livsgrunnlaget, selv om de sannsynligvis kjente til jordbruket. Skiferkulturen var sterk og bant folk sammen i et fellesskap over et stort område, der folk langs Norskekysten hadde kontakter mot øst. Skiferkulturens fremvekst førte til at menneskene gikk fra å være [[Nomade|nomadiske]] til å bli mer eller mindre bofaste. Det utviklet seg store byttenettverk mellom samfunnene og historikerne har lurt på om det utviklet seg sosial lagdeling og grupper med høyere status enn andre. Bare de færreste hadde tilgang på skifer i sitt nærområde, derfor var et nettverk av vare- og gaveutveksling over store områder nødvendig.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=43–45}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=44–49}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=66–69}}

Fra [[Kautokeino]] og flere andre steder i Finnmark kjenner en til meget omfattende [[fangstgrav|fangstgravsystemer]] for reinsdyr. De eldste stammer fra årene 3000–1000 før Kristus.{{sfn|Vorren|1998|p=9–12}} Arkeologer har spesielt forsøkt å få oversikt over alle fangstanlegg i [[Varanger]], der samene senere har drevet fangst på rein i stort omfang.{{sfn|Vorren|1998|p=18}} I Nord-Sverige har en funnet de fleste fangstgroper i skogsområder, men også noen i overgangen til fjellområder og i høyfjellet. Størst konsentrasjon finner en i [[Jämtland]] og sørlige deler av [[Lappland (Sverige)|Lappland]]. Det var i 1992 påvist {{formatnum:25000}} til {{formatnum:30000}} fangstgroper i Sverige, men brukstiden har vært svært lang og en vet ikke hvor mange av disse som var i bruk i stenalderen.{{sfn|Baudou|1992|p=19–31}}

Selv om «skiferfolkene» som drev med jakt og fangst møtte «flintfolkene» som drev med jordbruk, skjedde det ingen påvirkning som fikk folkene i nord til å gå over til jordbruk. Selv i Danmark, der forholdene for jordbruk var gode, tok det over 1000 år med kontakt med jordbrukere før jordbrukskulturen tok over. Tvertimot ser det ut som om skiferkulturen ble styrket i kulturmøter med jordbrukerne i sør. Årsaker kan være at jordbruket ville være en usikker næringsvei, mens fangst og jakt til havs og i skogene ga sikkert utkomme hele året. Ledersiktet blant «skiferfolkene» var dessuten interessert i status- og prestisjegjenstander som de fikk ved byttehandel med jordbrukskulturene i sør, noe som oppretthold og styrket deres posisjon. En annen påvirkning de fikk var kjennskap til en annen måten å organisere samfunnet på. Jordbrukssamfunnene var mer [[hierarki]]sk, med større skiller i makt og status enn det som var vanlig blant fangstfolk. Denne kunnskapen kan ha fremmet utvikling mot sterkere lederskap og mer formalisert gavebytte hos «skiferfolkene». Dermed ble over- og underordning mellom personer forsterket, mens skiferkulturen på sin side utviklet seg til å bli sterkere og varig.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=64–65}} 

«Skiferfolkene» og «flintfolkene» kan ha hatt forskjellige språk, og representerte to forskjellige etniske grupper. Historikerne kan ikke si noe sikkert om dette. Det var mange regionale grupper spredt ut over hele området, der blant annet kyst- og innlandsbefolkning var adskilte grupper. Grensen ved Stad mellom to kulturer ser ut til å både ha vært spesielt tydelig og langvarig. Innenfor språkforskningen er det en teori om [[Samiske språk|samisk]] og [[norrøn]] språkutvikling kan forklares med de to ulike befolkningsgrupper i steinalderen. Opprinnelig ble det snakket et urgammelt språk i området, men senere, kanskje i [[Neolittisk tid|yngre steinalder]], skjer et språkskifte i de sørlige kyststrøkene. Folkene i sør ble påvirket av jordbrukere i sør, og tok over deres [[indoeuropeiske språk]]. Dette var opprinnelsen til [[urgermansk]], som utviklet seg til [[urnordisk]] i [[Jernalderen i Norge|eldre jernalder]], senere til norrønt og til slutt dagens [[Nordiske språk|skandinaviske språk]]. Folk i nord og øst var mindre påvirket av denne utviklingen, og deres steinalderspråk ble påvirket av [[uralske språk]], som til slutt ble til [[samiske språk]].{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=66–69}}

Rundt år 2000 før Kristus skjedde en klimaendring som fikk folkene på Nordkalotten til å oppgi sine faste bosetninger, og gå over til et liv med sesongvise forflytninger. Denne måten å organisere livet på ble fasthold av samene de kommende rundt 4000 år. De hold seg til vinterbosetninger i innenlandske skogsområder og sommerbosetninger ved innsjøer og kyststrøk.{{sfn|Kent|2018|p=6–7}}