Redigerer Romersk kunst (avsnitt)

== Romersk skulptur ==
{{utdypende|Romersk skulptur}}
[[Fil:Antinous Mandragone profil.jpg|thumb|right|Byste av [[Antinous]], ca. 130 e.Kr., som på mystisk vis druknet i [[Nilen]], her fremstilt som et idealisert mannshode med nær [[androgyn]]e trekk, og fremstår således som et selvstendig romersk verk.]]
[[Fil:Statue-Augustus.jpg|thumb|Augustus i dekorert panser og i visjonær gresk positur, Vatikanmuseene, Roma]]

Tradisjonell romersk skulptur er delt i fem kategorier: portrett, historisk relieff, gravrelieffer, [[sarkofag]]i, og kopier av antikke greske verker.<ref>Gazda, Elaine K. (1995): [http://links.jstor.org/sici?sici=0073-0688%281995%2997%3C121%3ARSATEO%3E2.0.CO%3B2-S «Roman Sculpture and the Ethos of Emulation: Reconsidering Repetition»]. ''Harvard Studies in Classical Philology'' 97 (Greece in Rome: Influence, Integration, Resistance): 121–156. doi: [http://dx.doi.org/10.2307%2F311303 10.2307/311303]: «I henhold til tradisjonell kunsthistorisk klassifikasjonssystem er romersk skulptur delt i et antall atskilte kategorier: portrett, historisk relieff, gravrelieffer, sarkofagi og kopier»</ref> Romersk skulptur var i stor grad påvirket av greske eksempler, spesielt greske bronsestatuer. Det er kun takket være romerske kopier at en kunnskap av greske originaler er blitt videreført til ettertiden. Et eksempel på dette finnes [[British Museum]] hvor en intakt romersk kopi fra 100-tallet e.Kr. av [[Venus]] er utstilt mens en tilsvarende gresk original fra 400-tallet f.Kr. i [[Louvre]] mangler armene.

[[Fil:Rome-MuseeCapitole-ConstantinSurCheval.jpg|thumb|left|Romersk rytterstatue i bronse av Marcus Aurelius, Kapitolmuseene (Musei Capitolini), Roma.]]
Romerne hadde begynt å samle på greske skulpturer allerede på 200-tallet f.Kr., og da Hellas ble underlagt Romerriket som provinsen [[Achaea]] i år 146 f.Kr. var strømmen av greske statuer til Roma økende. Bare helligdommen i [[Delfi]] skal ha blitt bestjålet med over 500 statuer. I et brev fra [[Cicero]] til en venn i [[Athen]] bønnfalt om flere statuer da han bygde nytt hus på landet i nærheten av dagens [[Frascati]] og trengte dekorasjon.<ref>Honour, Hugh & Fleming, John (1982): ''A World History of Art''. Side 165.</ref>

I motsetningen til hva tidligere arkeologer trodde var disse skulpturene store [[polykrom]]e (mangefargede) [[terrakotta]]bilder, men den malte overflaten på mange av dem har blitt slitt vekk i årenes løp. Romerne var bortimot uten sidestykke i sin bruk av et mangfold av materialer, som marmor og [[porfyr]], brukt både for maleri og for skulptur, ikke bare av estetiske grunner, men også av økonomiske.

Det som framfor alt skiller romersk billedkunst fra gresk er forfedredyrkelsen. Det er antagelig en arv fra [[etruskerne]] som gjorde at romerne i høyere grad avbildet seg selv, ofte sammen med sine forfedre. Når de underla seg den greske kunsten ble den greske formen tilpasset en romersk sammenheng som førte fram til den romerske, realistiske portrettkunsten.

Embetsmenn lot seg gjerne avbilde i den romerske embetsdrakten, togaen, sammen med byster av fedre og forfedre. Den nakne atletiske greske ynglingen kunne ikke anvendes på ærefulle, eldre romerske generaler og andre helter. Isteden skapte kunstnere en tilpasset hybridform, en panserstatue stående i gresk positur. Det vil si at den romerske herskeren er ikledd romersk rustning som dekoreres med fortellende relieffer.

De romerske statuene var, som de [[Hellenistisk kunst|hellenistiske]], masseproduserte og den samme statue kunne tjene ulike herskere. Portrettet ble spesialbestilt, og hodene på statuene ble ganske enkelt byttet med nye herskere. De dekorative elementene ble tatt opp i den private kunsten og ble videreført i keramikk og metallarbeider. Parallelt med denne skulpturtradisjonen ble en kvinnelig portrettkunst tilvirket som anvendte seg av referanser fra den romerske dikterkunsten til eksempelvis [[Quintus Horatius Flaccus|Horatius]] og [[Vergil]]. Akkurat som i dag kunne man stundom følge den romerske kvinnemotene veksle fra det ene året til det andre.

=== Portrett ===
[[Fil:Augustus as pontifex maximus.jpg|thumb|left|upright|Augustus avbildet og portrettert som [[Pontifex maximus]], som den øverste religiøse leder.]]
[[Fil:Colonna di Traiano.jpg|thumb|left|upright|Trajansøylen.]]

Portrettskulpturen fra [[Den romerske republikk|den republikanske tiden]] tenderte til å være mer beskjeden, realistisk og naturalistisk sammenlignet med de tidligste verkene fra keiserriket da portrettene i den ytre [[anatomi]]ske form kunne være realistiske, men fungerte i en [[propaganda]]hensikt i positur, utrustning, og attributter. Ettersom de fleste keisere fra [[Augustus]] ble guddommeliggjort er deres avbildninger til dels idealisert.<ref>Janson, side 197; Piper, side 255</ref> Romerne ble avbildet som krigere eller heroiske eventyrere i gresk ånd.

I tjeneste hos de romerske herskerne avspeilet den romerske kunsten både herskernes personlige smak og den allmenne stiltrendene. Eksempelvis ble [[Augustus]]' ''Ara Pacis'' fra år 9 f.Kr. avbildet i den strenge, gresk [[klassisismen]]s prosesjoner for gi den romerske fredens velsignelser en [[allegori]]sk og verdig form.

Omkring årene [[50]]-[[75]] e.Kr. skjedde en stilforandring da [[Egypt]] ble en ny inspirasjonskilde. Motiv fra [[Nilen]] og [[egyptisk mytologi|den egyptiske mytologien]] fikk til sammen med en ny livlig fargeskala erstatte den klassiske enkeltheten. Innen portrettkunsten ble idealiseringen erstattet av påtagelig realisme uten forskjønnelse.

Med keiser [[Hadrian]] omkring [[120]] e.Kr. kom [[klassisismen]] tilbake med alvorstung tone i billedkunsten. Hadrian var en stor beundrer av den greske kunsten og forlot sin residens til fordel for [[Athen]]. Han anla også helskjegg som de greske filosofene.

Med [[Marcus Aurelius]] omkring [[180]] e.Kr. hadde klassisismen i skulpturen igjen blitt erstattet av en ny stil som ble viktig for den offisielle propagandakunsten og i den private gravkunsten: [[marmor]]ens konkrete egenskaper ble løftet fram gjennom blankpolering, fine, manierte detaljer skapte vakre lys- og skyggeeffekter, og [[relieff]]ens dybde ble kunstferdig variert slik at det oppsto romillusjoner og maleriske effekter.

=== Historiske relieff ===
[[Fil:Traj col torture 2.jpg|thumb|Krigene mot dakerne: dakiske kvinner torturerer romerske fanger, detalj av historisk relieff på Trajansøylen.]]
Mens greske skulptører tradisjonelt illustrerte militære bedrifter ved å benytte seg av mytologiske allegorier benyttet romerne en mer direkte dokumentarisk stil. Romerske relieffer av slag- og kampscener, som på [[Trajansøylen]], ble skapt for ære og glorifisere Romas makt og styrke, men gir også førstehåndsrepresentasjon av militære drakter og militært utstyr. Trajansøylen nedtegner de ulike krigene, [[de dakiske krigene]], som ble ført av keiser [[Trajan]] mot [[Dakia]], dagens [[Romania]]. 

Trajansøylen er det fremste eksempel på romersk historisk relieff og et av de største kunstneriske skatter fra antikken. Bedriften bak søylen er uovertruffen: 30 meter høy (eller 38 meter om den store sokkelen medregnes), sjakten gjort i 20 marmorbiter som hver veier 40 tonn med en diameter på 4 meter. Frisen som går i spiraler rundt sjakten 23 ganger er 190 meter lang. Inni sjakten er det en spiraltrapp på 185 trappetrinn som gir adgang til en utsiktsplattform på toppen. Det som interesser her er slagscenene hvor et mylder av mennesker er gjengitt individuelt, over 2 500 av dem, men også landskap, dyr, skip og andre elementer i en jevn og ubrutt visuell fortelling — i sin helhet en antikk forgjenger til en moderne [[dokumentarfilm]]. Søylen overlevde ødelegge da den ble omgjort som grunnlag for en [[Kristendom|kristen]] skulptur.<ref>Piper, side 256</ref> 

I løpet av den kristne tiden etter år 300 e.Kr. fortsatte dekorasjoner av dørpanaler og [[sarkofagi]], men skulptur i fullstørrelse døde ut og var ikke et viktig element i de tidlige kirkene<ref>Piper, side 261</ref>