Redigerer Robert Falcon Scott (avsnitt)

=== Forherligelse ===
Likene av Scott og hans følgesvenner ble funnet av en letegruppe 12. november 1912, sammen med notatene og brevene. Den siste leiren ble også mennenes gravsted; teltet ble slått sammen over mennene og en høy varde av snø ble reist over det, toppet av et enkelt kors.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind II|s=345–347}} I januar 1918, før «Terra Nova» dro hjemover, ble et stort trekors satt opp som et permanent minne på [[Observation Hill]], med utsikt over [[Hut Point-halvøya|Hut Point]].{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind II|s=398}} Korset ble laget av skipets tømrer, og sammen med navnet på de omkomne i gruppen ble det innskrevet en linje fra [[Alfred Tennyson]]s dikt ''Ulysses'': «Å strebe, å søke, å finne, og aldri å gi opp»{{Efn|name=Sitat11}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind II|s=398}}

Verden ble informert om tragedien da «Terra Nova» nådde [[Oamaru]] på New Zealand 10. februar 1913.{{Sfn|Crane|s=1–2}} I løpet av få dager ble Scott et nasjonalt ikon.{{Sfn|Preston|s=230}} En voldsom nasjonalistisk ånd ble vekket; ''[[London Evening News]]'' oppfordret til å lese historien for skolebarn over hele landet samtidig som minnegudstjenesten i [[St. Pauls katedral]] 14. februar.{{Sfn|Jones|s=199–201}} [[Robert Baden-Powell]], grunnleggeren av [[Boy Scouts Association]], spurte: «Går det nedover med britene? Nei!&nbsp;... Der er rikelig med mot og ånd igjen i britene tross alt. Kaptein Scott og Kaptein Oates har vist oss dette».{{Efn|name=Sitat12}}{{Sfn|Jones|s=204}} Elleve år gamle Mary Steel skrev et dikt som ble avsluttet med:
{{Sitat
| Selv om intet annet enn et enkelt kors <br /> Nå markerer disse heltenes grav, <br /> Vil deres navn leve evig! <br /> Å England, de modiges land!{{Efn|name=Dikt}}{{Sfn|Jones|p=205–206}}
}}

De overlevende etter ekspedisjonen ble behørig hedret under hjemkomsten med polarmedaljer og forfremmelse for de som tilhørte marinen. I stedet for riddertittel som kunne ha blitt tildelt hennes mann om han hadde overlevd, ble Kathleen Scott tildelt rang og prioritet som en enke etter en [[Order of the Bath|ridderkommandør av Order of the Bath]].{{Sfn|Preston|s=231}}{{Efn|name=Tittel}} I 1922 giftet hun seg med [[Hilton Young, 1. baron Kennet|Edward Hilton Young]], senere lord Kennet (hun ble lady Kennet). Hun forble en tapper forsvarer av Scotts rykte helt til sin død i 1947, 69&nbsp;år gammel.{{Sfn|Preston|s=232}}

En artikkel i ''[[The Times]]'' om den glødende hyllesten til Scott i New York-pressen hevder at både Amundsen og Shackleton var «[overrasket] over å høre at en slik katastrofe kunne overmanne en velorganisert ekspedisjon».{{Sfn|''The Times''|s=10}} Etter å ha fått høre detaljene om Scotts død, skal Amundsen ha sagt at «Jeg ville gladelig gitt avkall på all ære og penger hvis han med det kunne ha reddet Scott fra hans forferdelige død».{{Efn|name=Sitat13}}{{Sfn|Huntford, ''The Last Place on Earth''|s=525}} Scott var en mye bedre ordsmed enn Amundsen, og historien som ble spredt utover verden var stort sett fortalt av ham, mens Amundsens seier ble i manges øyne redusert til en usportslig knep.{{Sfn|Amundsen|loc=utgivers notat, 1976-utgaven}} Selv før Scotts død var blitt kjent, hadde Amundsen blitt fornærmet av det han følte var en «flirende skål» fra RGS-president [[George Nathaniel Curzon, 1. marki Curzon av Kedleston|lord Curzon]] under et møte angivelig for å hedre seierherren av kappløpet. Curzon hadde hilst «tre ganger hurra for hundene». Ifølge Huntford førte dette at Amundsen fratrådte seg sitt æresmedlemskap i RGS.{{Sfn|Huntford, ''The Last Place on Earth''|s=538}}{{Sfn|Jones|s=90}}

Responsen på Scotts siste bønn på vegne av de etterlatte var enorm etter den tids standard. Mansion House Scott Memorial Fund fikk inn {{formatnum:75000}} pund (omtrent 5,5&nbsp;millioner pund i 2009). Fordelingen av denne summen var imidlertid ikke jevn: Scotts enke, sønn, mor og søstre mottok totalt {{formatnum:18000}} pund (1,3&nbsp;millioner pund). Wilsons enke mottok {{formatnum:8500}} pund ({{formatnum:600000}} pund) og Bowers mor {{formatnum:4500}} pund ({{formatnum:330000}} pund. Videre fikk Edgar Evans' enke, barn og mor {{formatnum:1500}} pund ({{formatnum:109000}} pund) seg imellom.{{Sfn|Jones|s=106–108}}{{Efn|name=Fordeling}}{{Efn|name=Verdier}}

I løpet av de tolv første årene etter katastrofen ble det reist mer enn 30&nbsp;monumenter i Storbritannia alene. Disse varierte fra enkle relikvier som Scotts sledeflagg i [[katedralen i Exeter]], til grunnleggelsen av [[Scott Polar Research Institute]] ved [[Cambridge]]. En rekke andre ble etablert i andre deler av verden, inkludert en statue laget av hans enke for hans newzealandske base i Christchurch.{{Efn|name=Monumenter}}{{Sfn|Captain Scott Memorial}}

Et århundre med snø har dekket varden og teltet med snø, og disse er nå innkapslet i Rossbarrieren som beveger seg mot Rosshavet. Glasiologen [[Charles R. Bentley]] estimerte i 2001 at teltet med de døde mennene da befant seg under ca. 23&nbsp;m med is og ca. 48&nbsp;km fra det punktet hvor de døde. Han spekulerte også i at likene ville nå frem til Rosshavet om ca. 275&nbsp;år og kanskje flyte avgårde på et isfjell.{{Sfn|''USA Today''|loc=16. januar 2001}}