Redigerer Roald Amundsen (avsnitt)

== Roald Amundsen og vitenskapen ==
Samtlige av Amundsens skipsbaserte ekspedisjoner hadde uttalte vitenskapelige mål, innebar vitenskapelige undersøkelser og bragte resultater. Gjennomseilingen av Nordvestpassasjen fullførte han først etter at han hadde påvist at [[Den magnetiske nordpol|den magnetiske Nordpolens]] posisjon hadde flyttet på seg, og derfor var relativ.<ref>Aant Elzinga. "Roald Amundsen and his ambiguous relationship to science : A look at outcomes of his six expeditions." ''Journal of Northern Studies'', 2010, Vol. 6(1), s. 67-68.</ref> Den planlagte ekspedisjonen mot Nordpolen, slik den ble fremstilt i 1908, hadde en klar vitenskapelig profil, men innebar også et geografisk mål.<ref>Alexander Wisting. ''Roald Amundsen : Det største eventyret.'' Oslo: Kagge, 2011, s. 142-143.</ref> Da Robert Peary og Frederick Cook begge hevdet å ha nådd polpunktet i Nord i 1909, bestemte Amundsen seg i all hemmelighet for å «utvide» ekspedisjonen med et rekordforsøk mot Sydpolen.<ref>Roald Amundsen. ''Sydpolen''. Oslo: Gyldendal, 1942. s. 1.</ref> Planen var fortsatt å gjennomføre driften over Nordpolbassenget på et senere tidspunkt. [[Fram-ekspedisjonen|Ekspedisjonen i Antarktis]] ble fremstilt som et nødvendig reklametokt for å redde den planlagte ekspedisjonen fra konkurs. Med dette påskuddet forsvarte Amundsen fraværet av en vitenskapelig agenda på det sydlige fastlandet.<ref>Amundsen, ''Sydpolen'', s. 120.</ref> [[«Fram»]] dro riktignok ut på et oseanografisk tokt mens landpartiet gjennomførte sitt fremstøt mot polpunktet, men Amundsen overlot hele ansvaret for dette til [[Thorvald Nilsen|kaptein Nilsen]], vel vitende om at ekspedisjonen ikke engang hadde midler til å betale havneleie i Buenos Aires.<ref>Wisting, ''Roald Amundsen'', s. 246.</ref> Fokuset til Amundsen var her å sette en geografisk rekord.

Amundsens forhold til vitenskapen er omstridt. Det tradisjonelle synet har vært at Amundsen brukte vitenskapen kun som alibi for å samle inn støttepenger. Dette synet har vært tydeligst frontet i biografiene.<ref>Tor Bomann-Larsen. ''Roald Amundsen : en biografi.'' Bind 1. Oslo: Cappelens Forlag, 1995, s. 103; Wisting, ''Roald Amundsen'', s. 111, 126; Huntford, ''Scott og Amundsen'', s. 74. 
</ref> De siste femten årene har derimot ny faglitteratur rettet fokus mot de vitenskapelige aspektene av polarhistorien generelt. Det viser seg at selv [[Fridtjof Nansen]], som var ansatt som universitetsprofessor nesten hele sitt voksne liv, har blitt fremstilt som alt annet enn forsker og vitenskapsmann i tidligere biografisk litteratur.<ref>Harald Dag Jølle. ''Innledning til en historiefaglig biografi : tillegg til Nansen. Oppdageren.'' Tromsø: UiT Norges arktiske universitet, 2014. s. 85-89.</ref>

Amundsen var på sin side ingen professor. De magnetiske observasjonene etter Nordvestpassasjen overlot han i sin helhet til den norske regjering – vederlagsfritt.<ref>Bomann-Larsen, ''Roald Amundsen,'' s. 90</ref> Han kunne godt samle inn oseanografiske, meteorologiske, magnetiske og etnografiske observasjoner, men det kunne aldri være på tale at han skulle behandle disse dataene i ettertid.<ref name=":0">Elzinga, ''Roald Amundsen and his ambiguous relationship to science'', s. 56.</ref>

Amundsen søkte støtte i de vitenskapelige kretsene, men mange forskere var like aktive den andre veien: De ønsket å benytte seg av Amundsens ekspedisjoner og muligheten for observasjon.<ref>Elzinga, ''Roald Amundsen and his ambiguous relationship to science'', s. 72.</ref> Ute i isen var han et viktig vitenskapelig instrument for det norske geofysiske forskermiljøet.<ref>Harald Dag Jølle. ''Nansen : Oppdageren''. Oslo: Gyldendal, 2011. s. 410.</ref> Amundsens vitenskapelig amatørmessige ekspedisjonsmedlemmer observerte og samlet data innenfor en rekke disipliner. Amundsen hadde selv gått i opplæring i magnetisk og oseanografisk observasjon,<ref name=":0" /> og kokken [[Henrik Lindstrøm|Lindstrøm]] fungerte for eksempel som zoolog om bord på «Gjøa.»<ref>Roald Amundsen. ''Nordvestpassasjen.'' Oslo: Gyldendal, 1942. s. 99</ref> Det var først på «Maud»-ekspedisjonen at Amundsen inkluderte en vitenskapsmann i rekkene, og de påfølgende studiene av Nordpolbassenget og dets nærliggende områder var vitenskapelig suksessfulle.<ref>Elzinga, ''Roald Amundsen and his ambiguous relationship to science'', s. 84.</ref> Dette var først og fremst takket være oseanografen [[Harald Ulrik Sverdrup]], men viser likevel hvordan Amundsens ekspedisjoner bidro til, eller muliggjorde, seriøs forskning.