Redigerer Raphael Lemkin (avsnitt)

===Folkemordkonvensjonen===
{{se også|Folkemordkonvensjonen}}
I forbindelse med FNs generalforsamling i 1946 oppfordret Lemkin utenriksminister [[Jan Masaryk]] til å støtte en folkemordskonvensjon til ære for hans far president Masaryk.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=67}} Lemkin fikk Jan Masaryks hjelp til å overbevise den sovjetiske utenriksministeren [[Andrej Vysjinskij]]. Noen av delegatene foreslo «utryddelse» (engelsk: ''extermination'') som alternativ til «folkemord». Den fremstående juristen Abdel Monim Bey Riad (død 1947), medlem av Saudi-Arabias delegasjon, frarådet dette fordi «utryddelse» ikke er spesifikt om mennesker (brukes også om dyr og insekter) og at uttrykket kunne fungere begrensende ved at det antydet at alle medlemmer av gruppene måtte drepes for at begrepet skulle være relevant.<ref name="Power" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Death of Abd-Al Munim Riad Bey|publikasjon=American Journal of International Law|doi=10.1017/S0002930000184271|url=https://www.cambridge.org/core/journals/american-journal-of-international-law/article/abs/death-of-abdal-munim-riad-bey/EA609E816D0411DF72AB100D70069F32|dato=1947|fornavn=John|etternavn=Maktos|serie=4|språk=en|bind=41|sider=927–928|issn=0002-9300|besøksdato=2022-07-13}}</ref>
[[File:Pearl Buck (Nobel).jpg|thumb|[[Pearl S. Buck]], som ble tildelt [[Nobelprisen i litteratur]] i 1938 (foto), var en viktig støttespiller for Lemkin og folkemordkonvensjonen..{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=163}}]]

Lemkin tok kontakt med [[Frede Castberg]], jussprofessor og medlem av den norske delegasjonen, som lovet at Norge ville støtte at folkemord kom på generalforsamlingens dagsorden i 1946. Castberg anbefalte Lemkin å søke støtte fra en koalisjon av mindre stater fordi små land baserer seg mer på folkeretten enn det stormaktene gjør. Castberg påpekte for Lemkin at det primært var politikerne i Oslo som måtte påvirkes, ikke delegatene som arbeidet etter mandat fra politikerne.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=164}}

Lemkin var tilstede som privatperson ved generalforsamlingen i 1946, men fikk hjelp av sekretariatet til blant annet å lage kopier. Konvensjonen fikk støtte fra små land i Latin-Amerika først [[Ricardo J. Alfaro]] i Panamas delegasjon og deretter Cubas delegasjon hvorpå flere land i regionen sluttet seg til. De latinamerikanske landene utgjorde omkring 20 av FNs 51 medlemmer på den tiden. Lemkin mente at det deretter var vesentlig å overbevise den indiske delegasjonen slik at flere asiatiske land ville følge etter.{{Sfn|Cooper|2008|s=79}} I sin lobbyvirksomhet tok han kontakt med [[Margery Corbett Ashby]] (som han kjente fra Folkeforbundet) og [[Vijaya Lakshmi Pandit]] som ledet den indiske delegasjonen.{{Sfn|Cooper|2008|s=80}}

FNs generalforsamling vedtok 11. desember 1946 enstemmig en resolusjon som fordømte folkemord og som innledet arbeidet med å utarbeide [[traktat]] om forbud mot folkemord. [[FNs generalsekretær]], [[Trygve Lie]], ga deretter en komite bestående av Lemin, Vespasian Pella og Henri Donnedieu de Vabres i oppdrag å lage et første utkast til folkemordkonvensjon.<ref name="Power" />

Lemkin drev utstrakt lobbyvirksomhet for å få vedtatt en folkemordskonvensjon. Han skrev til personlig til alle FN-utsendinger og utenriksministrene, og sørget for at disse også fikk henvendelser fra interessegrupper i hjemlandet. Lemkin fikk hjelp av blant andre [[Pearl S. Buck]], [[Aldous Huxley]], [[Bertrand Russell]] og [[Gabriela Mistral]] som i november 1947 publiserte en appell i ''New York Times''. I august 1948 samlet han økonomisk støtte for å kunne reise til Geneve der en komite arbeidet med en endelig tekst til folkemordskonvensjonen. På den tiden hadde Lemkin ikke fast inntekt og var avhengig av lån fra slektning og donasjoner til å leve av. I Geneve leverte han notater og andre innspill til komitemedlemmene.<ref name="Power" />

James Rosenberg i [[National Conference for Community and Justice]], en amerikansk menneskerettsorganisasjon, støttet arbeidet for en folkemordkonvensjon blant annet i form av US Committee for the UN Genocide Convention.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=163}} Rosenberg, Lemkin og Buck sendte hundrevis av brev til politikere, journalister, kunstnere og ledere for frivillige organisasjoner med appell om å støtte en folkemordkonvensjon.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=165}}

Etter at konvensjonen var vedtatt i FNs generalforsamling i desember 1948 skrev ''New York Times''rosende omtale av Lemkins 15 år lange arbeid. Lemkin var til stede i [[Palais de Chaillot]], Paris, der generalforsamlingen ble avholdt.<ref name="Power" />

President [[Harry Truman]] var en de første statslederne som signerte konvensjonen og sendte den videre til [[USAs senat|senatet]] for godkjenning. I senatet var det til dels sterk motstand blant annet på grunn av generell isolasjonisme i USA på den tiden og det var en viss motstand mot å inngå internasjonale avtaler som gikk over føderal eller delstatlig lovgivning. Rasisme spilte trolig også en rolle ved at enkelte senatorer fryktet at tilhengere av [[segregering]] kunne bli berørt av konvensjonens brede definisjon av folkemord. Lemkin drev med lite resultat energisk lobbyvirksomhet overfor senatet. Amerikansk ratifisering ble aktuelt på 1980-tallet.<ref name="Quigley" />

Lemkin gikk inn for universell jurisdiksjon der enhver stat kunne rettsforfølge selv om forbrytelsen, gjerningspersonen eller ofrene ikke hadde noe med staten å gjøre. Dette forslaget gikk opprinnelig ikke gjennom og konvensjonen gjaldt bare folkemord på eget territorium. På 1990-tallet utvidet flere europeisk land sin strafferett til å gjelde folkemord uansett hvor i verden det hadde skjedd. Lemkin gikk også inn for å etablere en internasjonal straffedomstol og en slik straffedomstol ble etablert i Haag i 2002 basert på traktat av 1998.<ref name="Quigley" />