Redigerer Pavedømmets historie (avsnitt)

== Pavedømmet under den protestantiske reformasjon ==
Reformatorene var skarpe i kritikken mot paveembetet. Martin Luther, Jean Calvin, Thomas Cranmer og John Knox utpekte det romersk-katolske pavedømmet som Antikrist. Philip Melanchton utforma [[Traktaten om pavens makt og overhøyhet]] i 1537 i forbindelse med et møte mellom det tyske protestantiske i [[Det schmalkaldiske forbund]]. Traktaten underbygger reformatorenes syn på paven som antikrist. Ved å vise til 1. korinterbrev, kapittel 3, går traktaten i rette med tanken om at pavens myndighet ikke står over de andre kirkens tjenere, og kirken står over embetene. Traktaten holder fram at paven har opp gjennom historien gjort seg skyldig i å opphøye seg selv til Gud (2. tess 2:3-4), ved å gi seg selv guddommelig myndighet og forfekte en lære som strider mot evangeliet om frelse ved tro. Traktaten tar til orde for å motarbeide pavedømmet og slå fast at «de som er enige med paven og forsvarer hans lære og gudstjeneste, besmitter seg med avgudsdyrkelsen og gudsbespottende meninger, blir skyldige i de helliges blod som paven forfølger, krenker Guds ære og hindrer kirkens overlevelse, fordi de støtter villfarelser og andre skjensler for all framtid.»<ref>[http://www.lutherdansk.dk/Pavetraktat/default.htm]</ref>

Motsvaret til den protestantiske reformasjonen kom ikke før ved valget av pave Paul III i 1534, som erklærte at pavedømmet skulle bli en pådriver for kirkelig reform.  
Flere reformvillige biskoper blei utnevnt til kardinaler og det blei oppretta kommisjoner som skulle sørge for å omstrukturere hele det kirkelige maktapparatet. [[Jesuittordenen]] blei grunnlagt i 1534 av [[Ignatius av Loyola]], og blei stadfesta av pave Paul III i 1540. I 1545 innkalte pave Paul III til det økumeniske [[konsilet i Trent]] som hadde til formål å definere katolsk tro i forhold til reformasjonen. Mange av ankepunktene reformatorene hadde mot pavedømmet, som avlatshandel og andre korrupte områder å skaffe penger på, blei imøtegått under konsilet. De reformene som omhandla kirkelig administrasjon blei førende for kirka helt fram til rundt midten av 1900-tallet. Også i lærespørsmål blei konsilet banebrytende, og innleder en fase som kalles [[motreformasjonen]] i katolsk kirkehistorie.

Bibelen som eneste autorietet i lærespørsmål var blant reformatorenes viktigste prinsipper. Under konsilet i Trent blei forholdet mellom skriften og tradisjonen diskutert, og i 1546 fastslo et dekret at tradisjon skal sidestilles med Skriften i lærespørsmål. Likevel blei det utforma regler for at overleveringer fra tradisjonen skulle kunne godkjennes som likestilt med Skriften. Læren skulle ha blitt diktert fra Den hellige ånd til apostlene og senere blitt videreført i en ubrutt rekke gjennom århundra. Paveembetet som innehar Peters stol blei da regna som en del av ei slik ubrutt rekke fra apostlene. Indirekte bekrefta dekretet pavens autoritet i prosessen med å utforme dogmene.

Selv om grunnstrukturen i kirka blei bevart, blei det satt i gang utdanningsprogrammer i [[teologi]] og [[apologetikk]] for prestene. Mange av prestene var dårlig skolerte og kunne ikke latin. I tillegg til etableringa av utdanningsinstitusjoner blei det også trykt opp håndbøker til prestene med praktiske råd om hvordan å være en god prest og sjelesørger. Konsilet tok oppgjør med det som i rennesansen hadde blitt en utbredt praksis, nemlig at biskoper blei utnevnt av politiske årsaker. Konsilet satte også ned foten når det gjaldt biskoper som ikke hadde bosatt seg i sitt eget bispedømme.

Under Paul IV blir alvoret i motreformasjonen virkelig synlig. Han reorganiserte [[inkvisisjonen]], som tok sikte på å slå ned på kjetteri, og ta et oppgjør med vanstyret som hadde ført til opprør mot kirka. Han innførte [[Index Librorum Prohibitorum]], ei liste over bøker som ikke var godkjent av Den katolske kirke. Iganatius av Loyola, jesuittordenens stifter, var tydelig på at han frykta pave Paul IV. Den pavelige inkvisisjonen blei sett på som mindre ekstrem enn den spanske inkvisisjonen, selv om pave Paul IVs harde linje førte til henrettelser av kjettere og sterkere vektlegging av den kanoniske rett. Pavedømmets handlinger reflekterte utviklinga i Europa, mot flere eneveldige regimer.

[[Pave Pius V]] fortsatte prosessene for fornyelse i kirka, også effektiviseringa av den kirkelige økonomien. Han ville la folket ta større del i kirkelivet, og ville selv sette et forbilledlig eksempel: han innleda sitt pontifikat ved å gi store almisser til fattige og veldedige formål og levde etter munkeløftene. Jesuittordenen mottok stor støtte under hans pontifikat, og inkvisisjonen fortsatte sitt virke. Arvtageren [[Sixtus V]] avslutta den motreformatoriske periode og innleda det barokke pavedømmet. Sixtus V så [[Peterskirken]]s kuppel ferdigstilt og var i alle tilfelle opptatt av å gjenreise Roma som et europeisk maktsentrum og den katolske kirkes ansikt utad.