Redigerer Parsifal (opera) (avsnitt)

=== Tredje akt ===

Musikalsk innledning på ca. 4–6 minutter.
;Scene 1
;[[Fil:Hermann Hendrich Parsifal.jpg|miniatyr|279x279pk|Parsifal, maleri av [[Hermann Hendrich]]]]
Scenen åpner på en eng ved en vannkilde i gralens rike, men mange år senere. Gurnemanz er nå eldre og krokete. Det er langfredag. Han hører stønn i nærheten av eremitthytta og oppdager Kundry bevisstløs i underskogen, slik han hadde gjort mange år tidligere («Sie! Wieder da!»). Han gjenoppliver henne ved å bruke vann fra den hellige kilden, men hun sier bare ordet «tjene» («Dienen»). Gurnemanz lurer på om det er en mening med hennes gjenkomst på denne spesielle dagen. Når han ser inn i skogen oppdager han en figur nærme seg, bevæpnet og i full rustning. Den fremmede er iført hjelm og eremitten kan ikke se hvem det er. Gurnemanz spør ham og klandrer ham for å være bevæpnet på hellig grunn og på en hellig dag, men får ikke noe svar. Til slutt fjerner skikkelsen hjelmen, og Gurnemanz kjenner igjen gutten som skjøt svanen, og ser med glede at han bærer det hellige spydet.

Parsifal forteller om sitt ønske om å vende tilbake til Amfortas («Zu ihm, des tiefe Klagen»). Han forteller om sin lange reise, hvordan han vandret i årevis, uten å finne en vei tilbake til gralen. Han hadde ofte blitt tvunget til å kjempe, men brukte aldri spydet i kamp. Gurnemanz forteller ham at forbannelsen som hindrer Parsifal i å finne den rette vei nå er opphevet, men at Amfortas i hans fravær har sluttet å avduke gralen, og at mangelen på dens livsbringende egenskaper har forårsaket Titurels død. Parsifal blir overvunnet av anger og klandrer seg selv for alt som har skjedd. Gurnemanz forteller ham at i dag er dagen for Titurels begravelse, og at Parsifal har en stor plikt å utføre. Kundry vasker føttene til Parsifal og Gurnemanz salver ham med vann fra den hellige kilden, og erklærer ham som den rene dåren, opplyst av medfølelse, og som den nye kongen av gralridderne.

Parsifal ser på og kommenterer engens skjønnhet. Gurnemanz forklarer at i dag er langfredag, når hele verden blir fornyet. Parsifal døper den gråtende Kundry. Ringende klokker høres i det fjerne. Gurnemanz sier «Middag: timen er kommet. Min herre, la din tjener lede deg!» («Mittag: - Die Stund ist da: gestatte Herr, dass dich dein Knecht geleite») – og alle tre setter kursen mot gralsborgen. Et dystert orkesterintervall («Mittag») fører til en høytidelig samling av ridderne.

;[[Fil:Parsifal 1882 Act3 Joukowsky NGO4p119.jpg|miniatyr|'''Tredje akt av Parsifal, scenedekorasjon av Paul von Joukowsky (1882)''']]Scene 2
Inne i gralstemplets hall blir Amfortas ført frem for gralhelligdommen og Titurels kiste. Han roper ut og ber sin avdøde far om å gi ham hvile fra lidelsene og uttrykker ønsket om følge ham i døden («Mein Vater! Hochgesegneter der Helden!»). Gralsridderne ber Amfortas lidenskapelig om å avduke gralen igjen, men i et vanvidd sier han at han aldri mer vil avduke gralen. Han befaler ridderne i stedet å drepe ham og avslutte lidelsen og skammen han har brakt over dem. I dette øyeblikket trer Parsifal fram og sier at bare ett våpen kan helbrede såret («Nur eine Waffe taugt»). Han berører Amfortas side med spydet og både helbreder og frikjenner ham. Parsifal befaler avdukingen av gralen. Mens alle tilstede kneler, synker Kundry, løst fra forbannelsen, livløs i bakken mens en hvit due stiger ned og svever over Parsifal.