Redigerer Omnibuss (avsnitt)

====København====
Den første skandinaviske lokaltrafikken i halvregulær form foregikk allerede på 1600-tallet omkring «Kongenes by», [[København]] i [[Danmark-Norge]], da lokale kusker som kunne være bønder, villig kom til byportene langs Strandvejen til Gyldenlund (nåværende Charlottenlund) og helsekilden ved Vartov (Tuborg) for å tilby transport for utflukt fra byen.<ref name=SB26-3>Steffan Back MfSS nr. 26 2015</ref> Bøndene som ønsket å tilby transport ut fra København, sluttet seg ofte sammen i foreninger for å kunne organisere det nødvendige. Forskjellige vogntyper ble brukt, blant annet pindevogner som hadde tremmesider og fjællevogner. Men den meste vanlige vogntypen var kildevognen, som var kalt høstvogn av byboere. Den halvregulære virksomheten fortsatt inn på 1800-tallet, blant annet med ''kapervogner'' som var populært kalt «kaffemøller» fordi endemålet ofte var kaffedrikking i skogen. Som med den tyske Torwagen-vognen dro ikke kusken på kapervognen fra holdeplassen på Østerbro før det var fullt.<ref>Knudsen, s. 14-15</ref>

Som en liten og tett bebygd by med dårlige tilstander på vegene, innelukket av festningsvollene og vollsjøer med bare fire byporter - hvorav bare den ene, Nørreport, var stor nok for vogntransport - var trafikken sterkt begrenset i København. Så meget, at den første trafikkonsesjonen var utsendt den 6. mars 1702 for personbefraktning til kammerjunker von der Osten - var for ''portechaiser'', bærestoler som besto av en kalesje med plass for en enslig person. Von der Osten var meget sen med å begynne virksomheten, men rutetrafikken innenfor byens porter startet i 1726 med faste holdeplasser på Kongens Nytorv, ved Sct. Nikolai Kirke, Ulfeldts Plads (Gråbrødretorv) og Vandkunsten. Portechaisene ble siden 1763 avløst med karosser som kunne oppbringes enten som hyrevogn eller som leievogn. Disse kjøretøyene ble ofte benyttet til familiefester, og fikk kallenavnet «Familiedroscher», alltid på bestilling hos byens vognmenn. Den regulære drosjeordningen var ikke mulig før i 1828, med faste holdeplasser på Amagertorv.<ref>Knudsen, s. 7</ref>
[[Fil:Busudstillingshallen - FS Keifler.jpg|thumb|Keiflerbuss i Sporvejsmuseet Skjoldenæsholm, Danmark.]]
Omnibusen kom til København en gang på 1840-tallet, først med avgang fra Amagertorv til Frederiksberg Runddel i 1841, senere til Frederiksberg by som da lå utenfor København og som senere har blitt integrert med den voksende hovedstaden. De som bodde i København anså Frederiksberg by som et utfluktsmål hvor man kunne finne landlige omgivelser, senere som et ettertraktet bosted hvor man siden 1845 kunne reise villaer. Dermed var omnibustrafikken voksende, allerede i året da den første villaen var reist, var 30 omnibusvogner med ulike navn som «Fortuna», «Flora», «Nordstjernen», «Napoleon», «Løven», «La Dame Rouge», «Solen» og «Victoria» i drift i København.<ref>Knudsen, s. 21</ref>

De første omnibusvognene var lange og smale vogner, som var så smale at passasjerer vanskelig kunne ta seg inn og ut til den bakre inngangen uten å komme borti hverandre. Helt fra begynnelsen var spørsmålet om reisekomfort et stort problem for bussoperatører som av og til hentet fram originale løsninger som da Frederiksberg Omnibussen satt ekstra brede hjulfelger på sine vogner i håp om det ville redusere rystelsene fra brosteinleggingen på gatene.<ref>Knudsen s. 23</ref> Ifølge [[Arthur Abrahamsen]] hadde en omnibus en «rund konstuktion» så man satt «rundt» som i en salong. Vognmann Bohn i Amagertorv startet en ny omnibusrute til Frederiksberg med en ny type, hvor en åpen kupé med plass for tre-fire passasjerer var satt foran med kusken dels på taket.<ref>Knudsen, s. 22-23</ref>

De trange byportene ble fjernet i 1856-57, og bytrafikken kunne komme i kontakt med forstadstrafikken. Hestesporveien kom til København i oktober 1866, men det innebar ikke et opphør i omnibusvirksomheten ettersom disse tjente som matebusser, og en oppfinnelse som gjorde det mulig for omnibusen å bruke skinnegangen som [[sporbuss]], hvor man senket ned styrehjul på sporrillen og dermed fortsatt som en sporvogn. Oppfinneren var ingeniør Adolph Keifler.<ref>Knudsen, s. 68</ref> Dermed fikk omnibussene et lengre liv, og da den elektriske sporlinjen fra Frederiksberg til København ble åpnet i 1899, ble disse «Keiflerbussene» brukt på hesteomnibuslinjen fra Rådhuspladsen til Kongens Nytorv. De fikk kallenavnet «de røde omnibusser» fram til de ble erstattet med motorbuss i 1913. Da hadde den københavnske omnibussen blitt et utsøkt kjøretøy som en «knifeboard» toetasjesbuss med en forhøyning i midten av taket hvor to langsgående sittebenker var satt. Hjulene hadde nesten like store dimensjoner og var sunket inn under den brede fatingen.<ref>Knudsen, s. 68-69</ref>
<gallery widths="200px" heights="160px">
Fil:KO 17 at Sporvejsmuseet.jpg|Bevart hesteomnibuss fra Kjøbenhavns Omnibuskompagni KO 17 i Skjoldenæsholm.
Fil:Frederiksbergs gamle Omnibusser.jpg|Frederiksberg-København omnibus med kupé forut, bilde fra boken «Det gamle København» vol. 2. av Knud Bokkenheuser 1919.
Fil:Model of horse-drawn bus at Sporvejsmuseet.JPG|Modell av Keiflerbussen på skinnene.
</gallery>