Redigerer Oliver Cromwell (avsnitt)

=== Den irske krig: 1649–50 ===
[[Fil:Oliver Cromwell at the Battle of Marston Moor.jpg|thumb|Cromwell på slagmarken, illustrasjon fra 1877.]]
Cromwell ledet en invasjon av Irland fra 1649–50. Rundhodenes fremste opposisjon var den militære trussel som besto av det [[katolsk]]e [[Det irske forbund|irske forbundet]] og engelske rojalister (som hadde inngått en avtale i 1649 med irene). Den irsk-rojalistiske allianse ble bedømt som den største enkelttrussel mot det engelske samveldet. Imidlertid var den politiske situasjonen på Irland i 1649 ekstremt fraksjonert: det var også adskilte styrker bestående av irske katolikker som var motstandere av den rojalistiske alliansen, og det var protestantiske rojaliststyrker som gradvis nærmet seg parlamentet. Cromwell sa i en tale til hærens råd den 23. mars at «Jeg hadde heller valgt å bli veltet av rojalistiske interesser enn skotske interesser; jeg hadde heller blitt veltet av skotske interesser enn irske interesser og jeg mener at av dem alle er denne er den aller farligste.»<ref>Sitert i Lenihan, Padraig (2000): ''Confederate Catholics at War'', Cork University Press, ISBN 1-85918-244-5, s. 115.</ref>

Cromwells fiendskap mot irlenderne var like mye basert på religion som politikk. Han var en lidenskapelig motstander av den katolske kirke som han, og andre puritanere, mente nektet Bibelens forrang i favør av [[Den hellige stol|pavens]] og presteskapets autoritet, og som han klandret for [[Tyranni (styreform)|tyranni]] og forfølgelse av protestanter i Europa.<ref>Fraser, s. 74–76.</ref> At Cromwell assosierte katolisisme med forfølgelse ble sterkere befestet med [[det irske opprøret i 1641]]. Dette opprøret, som hadde til hensikt å være uten vold og blod, endte med massakrer av engelske og skotske protestantiske bosettere, begått av både irlendere, [[gammelenglendere]], og skotske katolikker i Irland. De engelske og skotske bosetterne hadde etablert seg på landområder som var tatt fra tidligere innfødte katolske landeiere. Disse faktorene var en del av det politiske bakteppet som bidro til å motivere brutaliteten og grusomhetene ved Cromwells krigføring i Irland.<ref>Fraser, ss. 326–328.</ref>

Parlamentet hadde planlagt å gjenerobre Irland siden 1641 og hadde allerede sendt en invasjonsstyrke dit i 1647. Cromwells invasjon i 1649 var langt større og da borgerkrigen i England var over, kunne hans hær bli jevnlig forsterket og få inn nye tropper. Hans ni måneder med krigføring i Irland var kortfattet og effektiv, men den avsluttet ikke den irske krigen. Før hans invasjon hadde de parlamentariske styrkene holdt utposter i [[Dublin]] og [[Derry]]. Da han dro fra Irland hadde de okkuperte det meste av de østlige og nordlige delene av landet. Etter at han gikk i land ved Dublin den 15. august 1649 (som nylig hadde forsvart mot angrep fra irske og rojalistiske angrep i [[slaget ved Rathmines]]), overtok Cromwell de befestede havnebyene [[Drogheda]] og [[Wexford]] for å sikre logistikktilførsel fra England. 

Ved [[beleiringen av Drogheda]] i september 1649 massakrerte Cromwells soldater bortimot 3500 mennesker etter at byen hadde overgitt seg — noe som utgjorde rundt 2700 rojalistsoldater og alle mennene i byen som kunne bære våpen, også en del sivilister, fanger og katolske prester.<ref name="Kenyon & Ohlmeyer">Kenyon & Ohlmeyer, s. 98.</ref> Cromwell skrev etterpå at:

{{sitat|Jeg er overbevist om at dette er Guds rettferdig bedømmelse av disse barbariske krek som har farget deres hender i så mye uskyldig blod, og at det vil være å forhindre blodutgytelse i framtiden, hvilket er tilfredsstillende grunner for slike handlinger, som ellers ikke kan gi annet enn anger og sorg.<ref>Cromwell, Oliver (1846): [http://books.google.com/?id=SvQoAAAAYAAJ&pg=PA128&dq=%22I+am+persuaded+that+this+is+a+righteous+judgment+of+God+upon+these+barbarous+wretches%22&cd=5#v=onepage&q=%22I%20am%20persuaded%20that%20this%20is%20a%20righteous%20judgment%20of%20God%20upon%20these%20barbarous%20wretches%22''Oliver Cromwell's letters and speeches, with elucidations'']. red. Thomas Carlyle, William H. Colyer, s. 128.</ref>}}

Ved [[beleiringen av Wexford]] i oktober ble en annen massakre utløst og skjedde under forvirrende omstendigheter. Mens Cromwell tilsynelatende forsøkte å forhandle fram betingelser for overgivelse, brøt en del av hans soldater inn i byen, massakrerte rundt 2000 irske soldater og opp til 1500 sivile, og brente ned det meste av byen.<ref>Fraser, Antonia (1973): ''Cromwell, Our Chief of Men'' og ''Cromwell: the Lord Protector'', Phoenix Press, ISBN 0-7538-1331-9; ss. 344–346; og Woolrych, Austin (2002): ''Britain In Revolution'', Oxford, s. 470</ref> Det ble ikke foretatt noen former for disiplinærstraff mot de av hans soldater som hadde utført denne massakren.

Etter å ha erobret Drogheda sendte Cromwell soldater nordover til [[Ulster]] for å sikre den nordlige delen av landet og dro selv for å beleire [[Waterford]], [[Kilkenny]] og [[Clonmel]] sørøst i Irland. Kilkenny overga seg under vilkår, det samme gjorde andre byer som New Ross og Carlow, men Crowmell greide ikke å ta Waterford, og ved beleiringen av Clonmel i mai 1650 mistet han 2000 menn i avbrutt forsøk på å erobre byen før den til sist overga seg.<ref name="Kenyon & Ohlmeyer2" > Kenyon & Ohlmeyer, s. 100.</ref>

[[Fil:Henry Ireton2.jpg|thumb|left|Henry Ireton]]
En av Cromwells største seire i Irland var av diplomatisk art framfor militært. Med hjelp fra [[Roger Boyle, 1. jarl av Orrery]], overtalte Cromwell de protestantiske rojalistsoldatene i [[Cork]] til å bytte side og slåss sammen med parlamentets styrker.<ref>Fraser, ss. 321–322; Lenihan, s. 113.</ref> Ved dette tidspunktet hadde nyheten nådd fram til Cromwell om at [[Karl II av England|Karl II]], sønn av den henrettede kongen, hadde gått i land i Skottland og hadde blitt utropt som konge av konvenanterregimet der. Cromwell måtte derfor dra tilbake til England fra [[Youghal]] den 26. mai 1650 for å ta seg av denne nye trusselen.<ref>Fraser, s. 355.</ref>

Den parlamentariske erobringen av Irland trakk ut for bortimot tre år etter Cromwell selv hadde forlatt Irland. Krigføringen under Cromwells etterfølgere [[Henry Ireton]] og [[Edmund Ludlow]] besto hovedsakelig av lange beleiringer av befestede byer og [[gerilja]]krig på landet. Den siste byen holdt av katolikker, [[Galway]], overga seg i april 1652 og de siste irske tropper kapitulerte i april året etter.<ref name=" Kenyon & Ohlmeyer2" /> 

I kjølvannet av samveldets erobringer ble offentlig utøvelse av katolsk tro forbudt og katolske prester ble drept straks de ble fanget.<ref>Kenyon & Ohlmeyer, s. 314.</ref> Alle eiendom eid av katolikker ble konfiskert under loven om bosetning av Irland 1652 og gitt til skotske og engelske bosettere, parlamentets finansielle kreditorer og til parlamentets soldater. De gjenværende katolske jordeierne ble tvangsflyttet bort til dårligere jord i provinsen Connacht — dette førte til en fast frase tilskrevet Cromwell: «Til helvete eller til Connacht!». Under samveldet sank antallet katolske jordeiere i Irland fra rundt 60 prosent av det hele og til rundt 8 prosent. Cromwell hadde gjort Irland til et forbudt område for irlendere.