Redigerer Oldtidens egyptiske religion (avsnitt)

== Religiøs praksis ==
[[Fil:Philae, First Pylon and Columnade, Aswan, Egypt, Oct 2004.jpg|300px|thumb|right|Første [[pylon]] (monumentalt inngangsparti) og søylegang for tempelet til [[Isis]] ved [[Filae]].]]

=== Templer ===
Templer har eksistert fra begynnelsen av egyptisk historie, og ved høyden av sivilisasjonen var de prominent til stede i de fleste av byene. De omfattet både gravtempler som tjente åndene til avdøde faraoer og templer dedikert til bestemte skytsguder, skjønt sondringen mellom disse var uklare, ettersom guddommelighet og kongeverdighet var så nært sammenflettet.<ref name= "Shafer 2"/> Templene var ikke hovedsakelig et sted hvor den generelle befolkningen kunne vise sin andakt eller dyrke sin religion, og folk flest hadde heller et komplekst sett av egne religiøse praksiser. Isteden fungerte de statlige templene som hus for gudene hvor de fysiske avbildningene fungerte som mellomledd og som ble dyrket og ofret til. Denne tjenesten ble forstått som nødvendig for å opprettholde gudene slik at de kunne opprettholde universet.<ref name="Wilkinson 42">Wilkinson (2003), s. 42–44.</ref> Templene var således sentrale i de egyptiske samfunnet, og enorme ressurser ble avsatt for å opprettholde dem, inkludert donasjoner fra monarkiet, og de hadde også egne store eiendommer. Faraoene utvidet ofte templene som en del av deres forpliktelser for å ære gudene, og mange av templene vokste til enorme størrelser.<ref>Wilkinson (2000), s. 8–9, 50.</ref> Imidlertid hadde ikke alle gudene egne templer. Mange av gudene som var viktige i den offisielle teologien, fikk minimalt med oppmerksomhet, og mange husguder var fokus for folkelig dyrkelse framfor tempelritualene.<ref>Wilkinson (2000), s. 82.</ref>

De tidligste egyptiske templene var små, midlertidige bygg, men gjennom det gamle rike og mellomriket vokste deres form og utsmykning stadig mer og de ble i økende grad bygd i stein. I det nye rike hadde en grunnleggende tempelarkitektur blitt fastsatt, basert på felles elementer fra templene i det gamle rike og mellomriket. Med variasjoner var denne utformingen benyttet for de fleste templer som deretter ble bygget. I denne formgivningen ble templene bygd langs en sentral prosesjonsvei som førte til en rekke av gårdsplasser og haller og videre til selve helligdommen som inneholdt en statue av tempelets gud. Tilgang til denne aller helligste delen av tempelet var begrenset til farao og til prestene av høyeste rang. Reisen fra tempelets inngang og til helligdommen ble sett på som en reise fra den menneskelige verden og til det guddommelige rike, et punkt framhevet av den komplekse, mytologiske symbolisme presentert i tempelarkitekturen.<ref>Dunand & Zivie-Coche (2005), s. 72–82, 86–89.</ref> Godt bortenfor tempelets hovedbygning var det ytre muren. I dette rommet mellom de to lå mange tilleggsbygninger, inkludert verksteder og lagerrom for tempelets behov, foruten også [[bibliotek]] for tempelets hellige skrifter og verdslige nedtegnelser. De fungerte også som et lærested i en rekke emner.<ref>Wilkinson (2000), s. 72–75.</ref>

Teoretisk var det faraos plikt å utføre tempelritualene, ettersom han var landets offisielle representant for gudene. I virkeligheten ble imidlertid disse pliktene bortimot alltid utført av prestene. I løpet av det gamle rike og mellomriket var det ingen adskilt samfunnsklasse av prester. Isteden var det mange av faraos myndighetspersoner som fungerte i denne tjenesten i flere måneder av året før de vendte tilbake til sine mer verdslige tjenester. Først i det nye rike begynte et profesjonelt presteskap å bli utstrakt, skjønt de fleste prester av lavere rang fungerte fortsatt kun på deltid. Alle var fortsatt ansatt av staten, og farao hadde siste ord i deres utnevnelser.<ref>Shafer (1997), s. 9</ref> Etter hvert som templenes eiendommer og rikdommer vokste, økte imidlertid også presteskapets makt og innflytelse, helt til de faktisk ble rivaliserende for faraos makt. I den politiske fragmenteringen under tredje mellomepoke (ca. 1070–664 f.Kr.), var det yppersteprestene av Amontempelet i [[Karnak]] som var de virkelige herskerne av [[Øvre Egypt]].<ref>Wilkinson (2000), s. 9, 25–26</ref> Tempelstaben omfattet også mange andre mennesker enn prester. Disse var musikere og sangere i tempelprosesjonene og ritualene. Utenfor tempelet var det kunstnere, håndverkere og andre arbeidere som sto til disposisjon for tempelets behov, i tillegg til landbruksarbeidere som arbeidet på tempelets eiendommer. Alle ble betalt med en andel av tempelets inntekter. Store templer ble således en stat i staten, og ble meget betydningsfulle sentre for økonomisk aktivitet, en drivkraft i det urbane liv, og tidvis engasjerte tusenvis av mennesker.<ref>Wilkinson (2000), s. 92–93</ref>

=== Offisielle ritualer og festivaler ===
[[Fil:PepiI-SedFestivalStatuetteWithHorusFalcon BrooklynMuseum.png|thumb|left|150px|Alabastskulptur av farao fra det gamle rike, kledd i hans Sed-kledning. Merk dyrehalen på baksiden av hodekledningen. Ca. 2362 f.Kr.]] 
Statens religiøse praksis omfattet både tempelritualer for gudens kult, og seremonier knyttet til den guddommelige kongeverdighet. Blant det sistnevnte var kroningsseremonier og Sedfestivalen, et jevnlig ritual som feiret faraos fortsatte regjering og hans styrke. Et mindre formelt navn for denne festivalen var «Halens høytid», avledet fra den dyrehalen som tradisjonelt var festet på baksiden av faraos hodekledning i de tidligste periodene.<ref>Kamil, Jill (1996): ''The Ancient Egyptians: Life in the Old Kingdom''. American University in Cairo, ISBN 977-424-392-7. s. 47.</ref>

Det var tallrike tempelritualer, deriblant riter som skjedde over hele landet og riter som var begrenset for enkelte templer eller til templer for en enkelt gud. En del ble utført daglig, mens andre skjedde årlig eller ved sjeldne anledninger.<ref name="Wilkinson 95">Wilkinson (2000), s. 95</ref> Det vanligste tempelritualet var seremonien for ofringen om morgenen, utført hver dag i alle templer. En framstående prest, eller tidvis farao, vasket, salvet og kledde på en guds statue før den ble gitt ofringer. Deretter, når guden hadde konsumert de åndelige essensen (duften) av ofringene, ble gjenstandene tatt vekk for å bli fordelt blant prestene.<ref name="Thompson">Thompson, Stephen E.: «Cults: Overview» i: Redford (2001), bind I, s. 326–332</ref>

Mindre hyppige tempelritualer eller festivaler var også tallrike med dusinvis anledninger hvert år. Disse festivalene medførte ofte handlinger utover enkel ofringer til gudene, slik som framføring av særskilte myter eller symbolske ødeleggelser av kaosets krefter.<ref>Dunand & Zivie-Coche (2005), s. 93–95; Shafer (1997), s. 25</ref> De fleste av disse hendelsene ble antagelig feiret kun av prestene og skjedde bare på innsiden av tempelet.<ref name="Wilkinson 95"/> Den aller viktigste tempelfestivalen derimot, slik som [[Opetfestivalen]] ved [[Karnak]], involverte en prosesjon som fraktet gudens bilde ut av helligdommen i modell av en nilbåt for å besøke andre betydelige steder, slik som tempelet til en beslektet guddom. Vanlige folk samlet seg for å se på prosesjonen og mottok tidvis andeler av de uvanlig store ofringene som ble gitt til gudene ved disse anledningene.<ref>Shafer (1997), s. 27–28</ref>

===Dyrekulter ===
[[Fil:Apis bull on coffin.jpg|thumb|Apisoksen]]
Ved mange hellige steder dyrket egypterne individuelle dyr som de mente var manifestasjoner av særskilte guder. Disse dyrene ble valgt basert på deres særskilte hellige markeringer som man mente indikerte deres symbolske rolle. En del av disse kultdyrene beholdt deres posisjoner resten av livet, slik som med [[Apis (gud)|Apisoksen]], dyrket ved [[Memfis (Egypt)|Memfis]] som en manifestasjon av Ptah. Andre dyr ble utvalgt for langt kortere perioder. Disse kultene vokste mer populære i senere tid og mange templer holdt flokker av slik dyr som man kunne velge en ny guddommelige manifestasjon fra.<ref>Dunand & Zivie-Coche (2005), s. 21, 83</ref> En adskilt praksis utviklede seg under [[26. egyptiske dynasti|dynasti]] da folk begynte å mumifisere ethvert medlem av en særskilt dyrerase som en ofring til guden som dette dyret representerte. Millioner av [[Mumifisering|mumifiserte]] [[katt]]er, fugler og andre dyr ble gravlagt ved templene for å ære egyptiske guddommer.<ref>Quirke & Spencer (1992), s. 78, 92–94</ref><ref name=Owen2004>Owen, James (2004): [http://news.nationalgeographic.com/news/2004/09/0915_040915_petmummies.html «Egyptian Animals Were Mummified Same Way as Humans»]. ''National Geographic News''.</ref> De som deltok i disse religiøse øvelsene, betalte prestene av en bestemt gud for å ta imot og mumifisere et dyr assosiert med guddommen, og mumien ble plassert på gravsted i nærheten av gudens kultsenter.

=== Orakler ===
Egypterne benyttet [[Orakel|orakler]] for å be gudene om kunnskap eller rettledning. Egyptiske orakler er kjent hovedsakelig fra det nye rike og senere, skjønt de ble antagelig etablert langt tidligere. Folk av alle samfunnsklasser, inkludert farao, stilte spørsmål til oraklene, og særlig mot slutten av epoken under det nye rike kunne svarene bli benyttet for å avgjøre juridiske strider eller avgjøre kongelige beslutninger.<ref>Kruchten, Jean-Marie: «Oracles» i: Redford (2001), s. 609–611</ref> De vanligste måtene å konsultere et orakel på var å stille et spørsmål til gudebildet mens det ble fraktet i festvalprosesjon, og tolke svaret fra nilbåtens bevegelser. Andre metoder var å tolke oppførelsen til kultdyrene, kaste lodd, eller konsultere statuene via en prest som uttalte svaret. Midlene for å skjelne hva som var gudens vilje, ga stor betydning og makt til prestene som tolket og uttalte gudens budskap.<ref>Frankfurter (1998), s. 145–152</ref>

=== Folkelig religion ===
Mens statskultene hadde til hensikt å bevare stabiliteten i den egyptiske verden, var folkets egne religiøse behov langt mer knyttet til dagliglivet.<ref>Sadek (1988), s. 1–2</ref> Folkets religiøse uttrykk har etterlatt seg langt færre spor enn de offisielle kultene, og de sporene som er etterlatt, ble framskapt av de rikeste medlemmene av samfunnet. Det er derfor usikkert i hvilken grad de var gjeldende for befolkningen som helhet.<ref name="Wilkinson 46">Wilkinson (2003), s. 46</ref>

Folkelige religiøse uttrykk omfattet seremonier som markerte viktige overganger i livet. Disse var fødsel, særlig ettersom det var fare involvert for både mor og barn, og navngivning (dåp), fordi navnet ble betraktet som en kritisk del av en persons identitet. De aller viktigste var de seremonier som angikk døden, ettersom de sikret sjelens overlevelse hinsides døden.<ref>Dunand & Zivie-Coche (2005), s. 128–131</ref> Andre religiøse uttrykk søkte å skjelne gudenes vilje eller søke deres kunnskap. Det omfattet [[Drømmetydning|tydninger eller tolkninger]] av drømmer som ble sett på som uklare, men direkte budskap fra det guddommelige rike. Likeledes var det å spørre oraklene viktig. Folk søkte også å påvirke gudene til deres egen fordel via bønn eller magiske ritualer.<ref>Baines i: Shafer (1991), s. 164–171</ref>

Folk ba ofte til gudene og ga private ofringer. Bevis på denne formen for personlig fromhet er knappe før det nye rike. Det er antagelig grunnet kulturelle restriksjoner for ikke-kongelige religiøs aktivitet, noe som ble langt mer avslappet i løpet av mellomriket og det nye rike. Personlig fromhet ble langt mer framtredende i slutten av det nye rike, da det ble antatt at gudene blandet seg direkte inn i livene til de enkelte, høye som lave i samfunnet, straffet urett og reddet de fromme fra ulykker.<ref name="Ockinga"/> Offisielle templer var viktige steder for private bønner og ofringer, selv om deres sentrale aktiviteter for stengt for vanlige folk. Egypterne donerte hyppig varer som ble gitt til tempelguddommen og objekter som hadde bønner skrevet på dem. Disse ble plassert ved tempelets gårdsplass. Folk ba direkte foran statuene eller i helligdommer særskilt for dette.<ref name="Wilkinson 46"/> I tillegg til templene hadde befolkningen også adskilte lokale kapeller; mindre, men langt mer tilgjengelige enn de formelle templene. Disse kapellene var meget tallrike, og antagelig var det lokalbefolkningen selv som sørget for dem.<ref>Lesko, Barbara S.: "Cults: Private Cults" i: Redford (2001), bind I, s. 336–339</ref> Også i husholdningene i folks hjem var det små helligdommer for tilbe gudene eller avdøde slektninger.<ref>Sadek (1988), s. 76–78</ref>

Gudene ble påkalt i situasjoner som adskilte seg fra de i de statlige kultene. Mange av de viktige folkelige gudene, som fruktbarhetsgudinnene [[Taweret]] og hjemmenes beskytter [[Bes]], hadde ingen egne templer. Mange andre guder, inkludert [[Amon]] og [[Osiris]], var viktige både i den folkelige som i den offisielle religionen.<ref>David (2002), s. 273, 276–277</ref> En del individer kunne være særskilt hengitt til en bestemt gud, og ofte favoriserte de guder tilknyttet deres lokale region eller deres rolle i livet. Eksempelvis var guden [[Ptah]] spesielt viktig i hans kultsenter i Memfis, men som skytsgud for håndverkerne ble han dyrket over hele Egypt i den egenskapen.<ref>Traunecker (2001), s. 98</ref>

=== Magi ===
[[Fil:Wedjat (Udjat) Eye of Horus pendant.jpg|thumb|Amulett i form av [[Horus’ øye]], et vanlig magisk symbol.]]
Begrepet «magi» blir benyttet for å oversette det egyptiske begrepet ''[[heka]]'', som betyr, slik forskeren og egyptologen [[James Peter Allen|James P. Allen]] uttrykte det, «muligheten til få ting til å skje på indirekte vis».<ref>Allen (2000), s. 156–157</ref> ''Heka'' ble forstått som et naturlig fenomen, en kraft som ble benyttet for å skape universet og som gudene benyttet i henhold til deres vilje. Imidlertid kunne også mennesker benytte seg av det, og magisk praksis var tett sammenfiltret med religionen. Faktisk ble de faste ritualene i templene betraktet som magiske.<ref>Pinch (1995), s. 9–17.</ref> Enkeltindivider benyttet seg også hyppig av magiske teknikker for personlig bruk. Selv om disse kunne være skadelige for andre mennesker, ble ingen former for magi betraktet som skadelige i seg selv. Isteden ble magi sett på som en måte som mennesker kunne forhindre eller overvinne negative hendelser.<ref>Baines i: Shafer (1991), s. 165.</ref>

Magi var nært tilknyttet presteskapet. Ettersom tempelbibliotekene inneholdt tallrike magiske tekster, ble stor kunnskap om magi og trolldom tilskrevet de lærde prestene som studerte disse tekstene. Disse prestene arbeidet også utenfor templene, leide ut deres magiske tjenester til folk flest. Andre profesjoner benyttet seg også av magi som en del av deres arbeid, blant annet leger, skorpion-trollmenn, og de som framstilte magiske amuletter. Det er også sannsynlig at bøndene benyttet seg av enkel magi for deres hensikter. Ettersom denne kunnskapen og dens utbredelse ble spredt muntlig, er det begrenset kunnskap om den.<ref>Pinch (1995), s. 51–63.</ref>

Språket var tett tilknyttet med ''heka'' og i en slik grad at det tidvis ble sagt at [[Tot]], guden for visdom og skrivekunsten, var oppfinneren av ''heka''.<ref>Pinch (1995), s. 16, 28.</ref> Av den grunn involverte magi ofte skrevet eller uttalte magiske besvergelser, skjønt disse var vanligvis fulgt av rituelle handlinger. Ofte påkalte disse ritualene kraften til en egnet guddom for å utføre de ønskede handlinger ved å benytte makten til ''heka'' for tvinge guden til å handle. Tidvis medførte dette å framstille emnet i et ritual i rollen av en mytologisk figur, og således tvinge guden til å handle mot den personen som den hadde gjort det i myten. Ritualer benyttet også [[Sympatisk magi|medfølende magi]] ved å benytte objekter som man mente hadde en magisk betydning som minnet om ritualets emne. Egypterne benyttet også objekter som de mente var gjennomtrengt av deres egen ''heka'', slik som magisk beskyttende amuletter som svært mange vanlige egyptere bar på seg.<ref>Pinch (1995), s. 73–78.</ref>

=== Gravskikker ===
[[Fil:Illustrerad Verldshistoria band I Ill 025.jpg|thumb|left|upright|Balsamering av et lik.]]
Ettersom det ble betraktet som nødvendig for å bevare sjelen, var bevaring av det døde legemet en vesentlig del av egyptisk gravskikker. Opprinnelig gravla egypterne sine døde i ørkenen, hvor de tørre forholdene naturlig mumifiserte legemene. I [[Tidlig dynastisk tid i Egypt|tidlig dynastisk tid]] begynte de å benytte seg av graver for bedre beskyttelse, og legemet ble isolert fra den ønskede effekten av sanden og utsatt for naturlig forfall og forråtning. Egypterne utviklet en detaljert og omfattende [[balsamering]]spraksis hvor liket ble tørket og inntullet for å bli lagt i en kiste.<ref>Quirke & Spencer (1992), s. 86–90.</ref> Kvaliteten på prosessen varierte; den omfattende behandlingen av liket var også en kostnadsspørsmål, og de som ikke hadde råd til balsamering brukte fremdeles ørkengraver.<ref>David (2002), s. 300–301.</ref>

[[Fil:Opening of the mouth ceremony.jpg|thumb|Seremonien med å åpne munnen på den døde før gravleggelsen.]]
Straks mumifiseringen var fullført, ble [[mumie]]n fraktet fra den dødes hus til graven i en prosesjon med venner, familie og rekke prester. Før gravleggelsen utførte prestene en rekke ritualer, inkludert seremonien med å åpne munnen som hadde til hensikt å gjenoppvekke den dødes sanser og gi vedkommende muligheten til å motta ofringer. Deretter ble mumien gravlagt og graven forseglet.<ref>Taylor (2001), s. 187–193.</ref> Etterpå ga slektningene eller de innleide prestene ofringer til den avdøde i et nærliggende gravkapell med jevne mellomrom. Over tid ville ofringene avta, og de fleste gravkulter varte kun i en eller to generasjoner.<ref>Taylor (2001), s. 95.</ref> Så lenge kulten varte kunne slektningene skrive brev hvor de ba de avdøde slektningene om hjelp, i den tro at den døde kunne påvirke verden til de levende slik som gudene kunne.<ref>David (2002), s. 282.</ref>

De første egyptiske gravene var [[mastaba]]er, regulære bygninger gjort av murstein hvor faraoene og adelen ble gravlagt. Hver av dem inneholdt et gravkammer under jorden og et adskilt kapell over for gravritualene. I det gamle rike begynte strukturen på mastabagravene å utvikle seg til pyramideformer, noe som blant annet symboliserte den opphavlige jordhaug i [[egyptisk mytologi]]. Pyramidene var reservert kun for de kongelige, og ble ledsaget av store gravtempler ved siden av. Faraoene i mellomriket fortsatte å bygge templer, mens mastabaenes popularitet dalte. I økende grad begynte vanlige folk med nødvendige midler å gravlegge sine døde i graver som var hogd ut av fjellet med adskilte gravkapeller rett ved, en tilnærming som var mindre utsatt for gravplyndring. Ved begynnelsen av det nye rike begynte også faraoene bli gravlagt i slike berggraver, og de fortsatte med denne praksisene helt til den egyptiske religionen fikk tilbakegang.<ref>Taylor (2001), s. 141–155.</ref>

Gravene kunne inneholde mye gravgods, blant annet statuer av den avdøde som tjente som erstatning for legemet om det ble ødelagt.<ref>Fleming & Lothian (1997), s. 100–101.</ref> Ettersom det var antatt at den avdøde måtte arbeide i etterlivet, akkurat som livet, ble det gitt utstyr i graven; klær og redskaper, og andre hverdagsgjenstander, foruten amuletter og annet som skulle gi magisk beskyttelse mot farer i etterlivet.<ref>Taylor (2001), s. 107–110, 200–213.</ref> Ytterligere beskyttelse ble gitt ved [[Sarkofagtekstene|gravtekster]] som fulgte med i graven. Gravens vegger var også preget av kunstverker, blant annet bilder av den avdøde som spiste mat, noe som var antatt å gjøre det mulig for ham eller henne på magisk vis å ta til seg næring selv etter at gravofringene hadde opphørt.<ref>Quirke & Spencer (1992), s. 97–98, 112.</ref>