Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

=== Overgangsregjering og rådsbevegelse ===
[[Fil:Rat der Volksbeauftragten.jpg|thumb|upright|Medlemmer av ''[[Rat der Volksbeauftragten]]'' før USPD trakk seg tilbake. Fra venstre: [[Emil Barth (politiker)|Emil Barth]] (USPD), [[Otto Landsberg]] (MSPD), [[Friedrich Ebert]] (MSPD), [[Hugo Haase]] (USPD), [[Wilhelm Dittmann]] (USPD) og [[Philipp Scheidemann]] (MSPD){{byline|Hentet fra [http://www.ebert-gedenkstaette.de/pb/site/Ebert-Gedenkstaette/get/68382 www.ebert-gedenkstaette.d]|21. juli 2015}}]]
{{utdypende|Den tyske sosialiseringskommisjonen}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1977-074-08, Volksbeauftragte Landsberg, Scheidemann, Noske, Ebert, Wissell.jpg|thumb|upright|Regjeringen etter utgangen av USPD (fra venstre til høyre): [[Otto Landsberg]], [[Philipp Scheidemann]], [[Gustav Noske]], [[Friedrich Ebert]] og [[Rudolf Wissell]]{{byline|Deutsches  Bundesarchiv, Bild 146-1977-074-08 / Sennecke, Robert}}]]
[[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] ble ikke innkalt etter 9. november 1918, da [[Philipp Scheidemann]] utropte den nye republikken.<ref>{{Kilde www|url=https://www.bundestag.de/parlament/geschichte/parlamentarismus/kaiserreich/kaiserreich/199616|tittel=Deutscher Bundestag - Kaiserreich (1871 - 1918)|besøksdato=2019-02-24|forfattere=|dato=|fornavn=Dr Stefan|etternavn=Schmidt|språk=de|verk=Deutscher Bundestag|forlag=|sitat=Am 9. November 1918 rief der Sozialdemokrat Philipp Scheidemann von einem Fenster des Reichstagsgebäudes die Republik aus und vollendete den Verfassungswandel.}}</ref> ''Rat der Volksbeauftragten'' og det utøvende råd erstattet den gamle regjeringen, men det forutgående administrative apparatet forble nesten uendret. De tidligere keiserlige embeder ble overtatt av representanter for SPD og USDP, men deres funksjoner ble stort sett de samme og deres arbeid fortsatte stort sett uendret. 12. november presenterte rådet sitt demokratiske og sosiale regjeringsprogram. Dette programmet opphevet [[unntakstilstand]]en og [[sensur]]en, avskaffet [[tjenerordning]]en og innførte almen [[stemmerett]] for statsborgere over 20 år, herunder også for første gang for kvinner. Den prøyssiske [[treklassestemmeretten]] ble opphevet.<ref name=":3">{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/jahreschronik/chronik-1918.html|tittel=Chronik 1918|besøksdato=2019-02-24|forfattere=Dorlis Blume, Martin Winter|kapittel=|dato=2014|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=Stiftung Deutsches Historisches Museum|sitat=Der Rat der Volksbeauftragten verkündet sein Regierungsprogamm. Es sieht u.a. die Abschaffung des Dreiklassenwahlrechts in Preußen und die Einführung des Frauenwahlrechts vor.}}</ref> Alle politiske fanger ble tildelt [[amnesti]]. Det ble utstedt bestemmelser om [[forening]]s-, [[Forsamlingsfrihet|forsamlings]]- og [[pressefrihet]]. På grunnlag av arbeidsfellesskapsavtalen ble åttetimers arbeidsdag obligatorisk, og utbetalinger ved arbeidsledighet, [[sosialforsikring]] og [[Lovgivning om ulykkesforsikring i Tyskland|ulykkesforsikring]] ble forlenget.

Etter påtrykk fra formennene i SPD, innsatte rådene en [[den tyske sosialiseringskommisjonen|sosialiseringskommisjon]] 21. november. I denne satt blant annet [[Karl Kautsky]], [[Rudolf Hilferding]], [[Otto Hue]] og [[Robert Bosch]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/biografie-robert-bosch.html|tittel=Robert Bosch 1861-1942|besøksdato=2019-02-24|forfattere=|dato=|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=|sitat=Bosch wird Mitglied der "Kommission zur Vorbereitung der Sozialisierung der Industrie". Er befürwortet das Mitspracherecht der Betriebsräte, lehnt aber eine Gewinnbeteiligung und Vergesellschaftung ab.}}</ref> Kommisjonen skulle granske hvilke industriforetak som var «egnet for sosialisering», og forberede en nasjonalisering av [[gruvedrift]]en. Kommisjonen satt frem til 7. april 1919 uten noe konkret resultat. Bare innenfor [[kullgruvedrift]]en og i [[pottaske]]industrien, så vel som i [[stål]]industrien, ble det innsatt «selvstyrende organer» som utviklet seg til de senere [[arbeiderråd]]. En sosialistisk ekspropriasjon ble ikke innledet.

Ledelsen i SPD foretrakk å jobbe med den eldre forvaltningen i stedet for de nye arbeider- og soldatrådene, fordi de ikke stolte på at disse ville sørge for noen organisert forsyning til befolkningen. Dette førte siden midten av november til en økende konflikt med folkerådet. Disse endret sin posisjon stadig, i henhold til de interessene de representerte. Som et resultat fratok Friedrich Ebert «her og der regjeringen til rådet i Tyskland» stadig mer av sin kompetanse. Sammen med ledelsen i SPD, overvåket han ikke bare rådsbevegelsens makt, men også makten til spartakusforbundet. Spartakistene kontrollerte imidlertid ikke rådsbevegelsen, slik de konservative og deler av SPD fryktet.

Arbeider og soldatrådene brøt opp byforvaltningene i blant annet [[Leipzig]], [[Hamburg]], [[Bremen]], [[Chemnitz]] og [[Gotha]], og satte dem under sin kontroll. I [[Braunschweig]], [[Düsseldorf]], [[Mülheim an der Ruhr]] og [[Zwickau]] ble dessuten alle tjenestemenn som hadde vært lojale mot keiseren arresterte. I Hamburg og Bremen ble «røde garder» dannet, for å beskytte revolusjonen. I [[Leunaverkene]] i nærheten av [[Merseburg]] ble konsernledelsen avsatt av rådet. Ofte tok de nye rådene spontane avgjørelser og vilkårlige beslutninger, og manglet ledererfaring. Noen var korrupte og handlet i egeninteresse. De nyutnevnte rådene stod overfor et flertall av moderate rådsmedlemmer som kom til enighet med den gamle administrasjonen, og sammen med den sørget de for at freden raskt ble gjenopprettet i bedrifter og byer. De overtok ansvaret for matforsyningen, politistyrken så vel som innkvartering og pleie av de returnerte frontsoldatene. Forvaltningen og rådene var avhengige av hverandre: Den ene part hadde kunnskap og erfaring, den andre hadde politisk innflytelse.
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R34275, Berlin, Rückkehr deutscher Truppen.jpg|thumb|upright|Tilbakevendte tropper ønskes velkommen ved ankomsten i Berlin, i begynnelsen av desember 1918 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R34275 / CC-BY-SA 3.0}}]]
De fleste SPD-medlemmer som hadde blitt valgt til rådene, betraktet deres oppgaver som en midlertidig løsning. For dem, liksom for flertallet av befolkningen, var innføringen av en rådsrepublikk eller endog et bolsjevikisk rådsdiktatur i Tyskland aldri tiltenkt.<ref name="Schulze1994_169f"/> I stedet støttet et flertall av rådene det parlamentariske system og valget av en forfatningsgivende nasjonalforsamling, med en årelang praksis med riksdagsvalg, og SPDs parlamentariske arbeid som bakgrunn.<ref name="Biefang2009_233_270"/>

Flere ville støtte den nye regjeringen og forventet at den skulle avskaffe [[militarisme]]n og [[øvrighetstat]]en. Krigstretthet og motgang gjorde at de fleste mennesker håpet på en fredelig løsning, og at de i noen tilfeller overvurderte stabiliteten til den styreform de hadde oppnådd.