Redigerer Norges historie (avsnitt)

== Fra reformasjon til enevelde (1537&ndash;1660) ==
{{Utdypende|Norsk historie fra reformasjon til enevelde|Reformasjonen i Norge}}
I [[1537]] ble [[reformasjonen]] gjennomført i Norge. Med det ble nesten halvparten av landets eiendom ved et pennestrøk konfiskert av kongemakten. Det store beslaget økte kongens inntekter og var i stand til blant annet å utbygge militærmakten og befestet sin makt i riket. Omtrent fra reformasjonen og i århundrene etter økte staten sin makt og betydning i folks liv. Til rundt 1620 var statsadministrasjonen nokså enkel og lite spesialisert: I København besto sentraladministrasjonen særlig av et [[kanselli]] og et [[rentekammer]]; og [[lensherre]]r styrte den sivile (herunder fogder og lensmmen) og militæret i sitt distrikt, lensherrene krevde inn skatter og hadde tilsyn med næringslivet. Regnskapene var lite oversiktlige og uten sammendrag.{{Sfn|Steen|1972|s=111-112}} Presteskapet, som hadde stor makt som en egen organisasjon, ble etter reformasjonen utnevnt av statskirken, administrert fra København. I denne perioden ble Norge styrt av (hovedsakelig) danske adelige lensherrer, som opptrådte som mellommenn mellom bøndene og Oldenborg-kongen innen rettsvesen, skatte- og tollinnkreving. 

Fra 1620 gjenomgikk statsapparatet store endringer der spesialisering av funksjonene var en hovedsak. Lensherrens oppgaver ble delt mellom flere, mer spesialiserte tjenestemenn - lensherrene beholdt den formelle myndighetene over disse som i praksis sto under riksadministrasjonen i København. Blant annet ble det etablert et eget militært offiserskorps, det ble opprettet en egen [[toll]]etat og utnevnt egne kasserere for skatter og avgifter. Overbergamtet, det sentrale styringsorganet for oppsyn med bergverksdriften i Norge, ble opprettet i 1654 med kontor i [[Christiania]] og denne etaten skulle stå over de ''berghauptmennene'' i det nordenfjeldske og sønnenfjeldske (gruvene på Kongsberg og Røros ble etablert i tiårene før). Den formelle overgangen fra lensstyre til embetsstyre med fastlønte amtmenn skjedde etter 1660, men de reelle endringene hadde pågått fra rundt 1620. Den økte spesialiseringen og overgang til embetsstyre innebar at eksperter, ikke amatører, hadde styringen med hvert sitt område, og dette embetsverket innebar ifølge Sverre Steen at enevoldstiden ikke var et ''personlig'' diktatur.{{Sfn|Steen|1972|s=112-113}}<ref>https://snl.no/Bergamtet</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Ljøsne, Anne Grete Øygard | utgivelsesår = 1977 | tittel = Kongsberg fra grunnlegging til storhetstid | utgivelsessted = no# | forlag = Kommunen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018032048153 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Christophersen, H.O. | utgivelsesår = 1974 | tittel = Fra jernverkenes historie i Norge | isbn = 8250400771 | isbn = 8250400763 | forlag = Grøndahl | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007061804074 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Moen, Kristian | utgivelsesår = 1978 | tittel = Kongsberg sølvverk 1623-1957 | forlag = Sølvverksmuseets venner | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012092405038 | side = }}</ref>

Fra 1570 og frem til 1721 lå Oldenborg-dynastiet i gjentatte kriger med Vasa-dynastiet i Sverige. Finansieringen av disse krigene førte til en voldsom skatteskjerpelse som medførte stor nød.
[[Fil:Oppgangsag.JPG|thumb|Gammel oppgangssag i [[Tørvikbygd]], [[Kvam]] i [[Hardanger]]. Oppgangssag revolusjonerte skogindustrien. {{Byline|Svein Harkestad}}]]
Politisk-geografisk måtte Oldenborg-kongene avstå til Sverige de norske landskapene [[Jemtland]], [[Herjedalen]], [[Idre]] og [[Särna]], samt [[Båhuslen]]. Som ledd i finansieringen av krigene ble statsapparatet utvidet. Kongemakten begynte i større grad å gjøre seg gjeldende i rettspleien. Inntil denne perioden hadde volds- og ærekrenkelsessaker vært behandlet som sivilsaker mellom borgerne. Straffenivået ble sterkt skjerpet. I denne perioden ble også minst 307 personer henrettet for hekseri i Norge. Kulturelt ble landet preget av at skriftspråket ble dansk på grunn av Bibeloversettelsen og København-universitetets utdannelsesmonopol.

Fra 1500-tallet fikk næringslivet mer preg av produksjon for salg og ikke bare eget forbruk. Tidligere var det særlig fiskeriene som hadde produsert et så stort vareoverskudd at det ble solgt til markeder langt unna, tørrfiskhandelen via Bergen er kjent fra rundt år 1100. På 1500-tallet ble utbyttet av fiskeriene mangedoblet særlig på grunn av innsig av [[sild]] på Vestlandet og i Trøndelag og fordi nye redskaper gjorde fiske av sild og [[skrei]] mer effektivt.{{Sfn|Steen|1972|s=125}} Linefiske og torskegarn som ble tatt i bruk på 1600-tallet var kontroversielt fordi småfiskerne mente det favoriserte borgere i byene.{{Sfn|Steen|1972|s=126}}

Skogbruk og trelasthandel ble en viktig næringsvei særlig på grunn av [[oppgangssagen]] som gjorde det mulig å sage alle slags bord og planker for salg til utlandet. Etterspørselen etter trelast økte samtidig i Europa, Norge hadde rikelig med skog og trelast ble på 1600-tallet landets viktigste eksportvare. Det fantes hundrevis av sagbruk i landet og de største hadde preg av [[fabrikk]]er. I 1680 regulerte kongen trelasthandelen ved å tillate eksport bare fra privilegerte sagbruk og i et bestemt kvantum.{{Sfn|Steen|1972|s=126-127}}

Fra 1520-tallet ble drevet utvinning av noe sølv i Telemark. Da bøndene jaget de tyske bergarbeiderne hvorpå kongen henrettet fem bønder og krevde erstatning fra den andre opprørske bøndene. Bakgrunnen for den hardhendte behandlingen var at kongen ønsket å hevde sin autoritet over utvinning av kostbare metaller. Letingen etter metaller ledet til [[sølvverket på Kongsberg]] etter 1624, kobber i fjellbygdene mellom Trøndelag og Østlandet, og jern blant annet i Agder og nedre Telemark. Den økonomiske gevinsten av bergverkene på den tiden er uklar fordi det ikke finnes pålitelige regnskaper. Kongsberg gjorde Danmark-Norge selvforsynt med sølv og kobberverkene produserte en god del mer enn den innenlandske etterspørselen og ble en viktig eskportvare. [[Kongsberg]] og [[Røros]] ble som de eneste norske byene etablert på grunn av bergverkene.{{Sfn|Steen|1972|s=127-128}}

Foruten sagbrukene ble det på 1600-tallet etablert industripreget produksjon ([[manufakturer]]) innenfor blant annet ullveving, såpeproduksjon, [[tran]]koking, spikerproduksjon og fremstilling av [[krutt]].{{Sfn|Steen|1972|s=129}}