Redigerer Nansens Fram-ekspedisjon (avsnitt)

== Kritikk og etterspill ==
[[Fil:FramcrewOslo1896.jpg|thumb|Ekspedisjonens medlemmer etter «Frams» ankomst til Christiania i august 1896.Bakerste rad, fra venstre: Blessing, Nordhal, Mogstad, Henriksen, Pettersen, Johansen. Sittende: Bentzen, Scott Hansen, Sverdrup, Amundsen (med hund), Jacobsen, Nansen, Juell]]
Tradisjonelle tilnærminger til arktiske utforskninger hadde vært avhengige av store styrker, med en antakelse om at europeiske teknikker kunne overføres til det fiendtlige klimaet i polare strøk. Med årene hadde denne strategien brakt liten suksess og ført til store tap av mannskap og skip.<ref name="Geo" /> I motsetning hadde Nansens metode med å bruke et lite, men godt trent mannskap, sammen med utnyttelsen av [[inuitt]]er og [[Same|samisk]] kompetanse i måtene å reise på, sikret at ekspedisjonen ble gjennomført uten et eneste havari eller et større uhell.<ref name="Geo" />

Selv om ekspedisjonen ikke oppnådde målet med å nå Nordpolen gjorde den store geografiske og vitenskapelige oppdagelser. Sir [[Clements Markham]], president i Storbritannias [[Royal Geographical Society]], erklærte at ekspedisjonen hadde løst «hele problemet med arktisk geografi».<ref name="Jones63" /> Det ble nå fastslått at Nordpolen ikke lå på land og heller ikke på en permanent isbre, men på skiftende, uforutsigbar pakkis.<ref name="Nansen631" /> Nordishavet var et dypt basseng, uten vesentlige landmasser nord for det eurasiske kontinentet &ndsah; skjulte vidstrakte landområder ville ha blokkert den frie bevegelsen av is.{{Ref label|Note1|F|F}}<ref name="WH" /> 

Nansen hadde bevist teoriene om den polare drivisen, og videre hadde han merket nærværet av [[corioliskraft]] som drev isen til høyre for vindretningen på grunn av virkningen av [[jorden]]s rotasjon. Denne oppdagelsen skulle bli utviklet av Nansens elev, [[Vagn Ekman|Vagn Walfrid Ekman]], som senere ble den ledende oseanografen i sin tid.<ref name="WH" /><ref name="Ekman" /> Fra sitt program for vitenskapelige observasjoner gav ekspedisjonen den første detaljerte oseanografiske informasjonen fra området; med tiden skulle de vitenskapelige data samlet under «Frams» ferd utgjøre seks utgitte bind.<ref name="Nobel" />

Gjennom hele ekspedisjonen fortsatte Nansen å eksperimentere med utstyr og teknikker. Han endret design på ski og sleder og undersøkte forskjellige typer klær, telt og utstyr for matlaging, og revolusjonerte med dette metoder for ferdsel i arktiske strøk.<ref name="Nansen12" /><ref name="Huntford1" /> I perioden med polarforskning som fulgte hans hjemkomst søkte oppdagere rutinemessig Nansens råd om metoder og utstyr &ndash; en noen ganger valgte de å ikke følge dem, vanligvis til den prisen det kostet.<ref name="Riffenburgh120" /><ref name="Preston216" /> Ifølge Huntford hadde [[Sydpolen|Sydpolheltene]] [[Roald Amundsen|Amundsen]], [[Robert Falcon Scott|Scott]] og [[Ernest Shackleton|Shackleton]] alle vært Nansens akolytter.<ref name="Huntford1" />

Nansens status ble aldri seriøst utfordret selv om han ikke unnslapp kritikk. Den amerikanske oppdageren [[Robert Peary]] lurte på hvorfor Nansen ikke hadde returnert til skipet da hans fremstøt ble forhindret etter knappe tre uker. «Skammet han seg over å gå tilbake etter så kort fravær, eller hadde det vær en brudulje &hellip eller gikk han mot Frans Josefs land av sensasjonelle motiver eller forretningsmessige årsaker?»<ref name="Herbert13" /> Adolphus Greely, som i utgangspunktet hadde avvist hele ekspedisjonen som umulig, innrømmet at han hadde blitt motbevist, men trakk likevel oppmerksomheten mot «den egenrådende» Nansens beslutning om å forlate sine kamerater hundrevis av kilometer fra land. «Det overgår forstanden», skrev Greely, «hvordan Nansen dermed kunne ha avveket fra den mest hellige plikt som følger kommandøren for en maritim ekspedisjon.»<ref name="Nansen52" /> Nansens omdømme overlevde likevel; hundre år etter kalte den britiske oppdageren [[Wally Herbert]] «Frams» reise «en av de mest inspirerende eksempler på modig etterretning i historien om utforskning».<ref name="Herbert13" />

«Fram»-ferden var Nansens siste ekspedisjon. Han ble utnevnt til et forskningsprofessorat ved [[Universitetet i Oslo|Universitetet i Christiania]] i 1897 og til et fullt [[professorat]] i [[oseanografi]] i 1908.<ref name="Nobel" /> Han ble uavhengig velstående som følge av utgivelsene av hans beretninger om ekspedisjonen,<ref name="Nansen442" /> og i den senere karrieren tjenestegjorde han i det nylige uavhengige kongedømmet Norge i ulike sammenhenger, og ble tildelt [[Nobels fredspris]] i 1922 som anerkjennelse for sitt arbeid på vegne av flyktninger.<ref name="Nobel" />

Hjalmar Johansen slo seg aldri til ro med et normalt liv. Etter år med rastløshet, gjeld og drukkenskap fikk han muligheten, gjennom Nansens innflytelse, til å bli med Roald Amundsens Sydpolekspedisjon i 1910. Johansen kranglet voldsomt med Amundsen i ekspedisjonens leir, [[Framheim]], og ble utelatt fra gruppen som skulle forsøke å nå [[Sydpolen]]. Han begikk selvmord innen et år etter at han kom tilbake fra [[Antarktis]].<ref name="Huntford560" />

Otto Sverdrup forble kaptein på «Fram», og i 1898 tok han skipet, med nytt mannskap, til det kanadiske Arktisk for fire år med utforskning.<ref name="Fairly12" /> I de senere årene bidro Sverdrup til å samle inn penger som gjorde at skipet ble restaurert og plassert i et permanent [[Frammuseet|museum]].<ref name="Fairly293" /> Han døde i november 1930, syv måneder etter Nansens død.<ref name="Fairly296" /><ref name="Huntford666" />

Nansens Farthest North-rekord varte litt over fem år. Den 24. april 1900 nådde en gruppe på tre italienere, fra en ekspedisjon ledet av Luigi Amedeo, 86°34'N etter å ha reist fra Frans Josefs land med hunder og sleder den 11. mars. Gruppen klarte knapt å komme seg tilbake; en av deres støttegrupper på tre menn forsvant fullstendig.<ref name="Fleming316" />