Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

=== Tredveårskrigen (1618–1648) ===
Selv med Felipe II og IIIs innrømmelser, var Huset Habsburg Europas mektigste. [[Habsburgmonarkiet]] ble en viktig maktfaktor i Sentral- og Øst-Europa ettersom Ungarn og Det osmanske rike ble svekket. Det tysk-romerske rike hadde kommet seg høvelig bra gjennom reformasjonen. Dette var bare tilsynelatende. Krigen startet som en intern krig i Det tysk-romerske rike, men involverte stadig flere naboland til nesten hele Europa, England og Italia unntatt.<ref>Side 371, Fuglestad</ref> Og det var også tegn før krigen. Da Transilvania kom inn under Habsburgernes sfære, startet de en gjeninnføring av katolisismen både der og i Habsburgernes Ungarn, noe som førte til opprør i 1604. Transilvania beholdt sin selvstendighet, og religiøs toleranse vant. I tillegg var det store rifter mellom keiser [[Rudolf II av Det tysk-romerske rike|Rudolf II]] og [[Matthias av Det tysk-romerske rike|hans bror Matthias]] (som tok over i 1612), og adelige sikret seg større rettigheter og mer makt fra de to for å alliere seg med dem. Samtidig begynte spenningene å bli sterkere religiøst sett. I 1610 var tysk religiøs politikk nære å starte en europeisk krig med Nederland og de protestantiske tyske monarkiene på den ene siden og de katolske og Spania på den andre. Frankrike vurderte å støtte protestantene, men Henrik IV ble drept av en katolsk opprører i 1610, og det utsatte krigen.<ref name="entreen">Side 131-32, Gunn</ref>

Matthias' antatte etterfølger var [[Ferdinand II av Det tysk-romerske rike|erkehertug Ferdinand]], en sterk katolikk med jesuittiske rådgivere og tro på motreformasjon. Likevel ble han valgt til konge av halvprotestantiske Böhmen og religiøst tolerante Ungarn. Dette førte til et opprør i Böhmen i 1618, og her startet krigen.<ref name="entreen" /> Den 23. mai 1618 var det et møte mellom böhmiske adelige og Ferdinands to representanter og deres sekretær. De protestantiske adelige grep tak i representantene og sekretæren og kastet dem ut av vinduet. De tre overlevde fallet på omtrent 16 meter, ifølge katolikkene ved Guds inngrepen, ifølge protestantene på grunn av en betydelig gjødselhaug. Da Matthias døde i 1619 ble nettopp Ferdinand II tysk-romersk keiser. Böhmen svarte ved å avsette Ferdinand II og å velge den unge kurfyrsten [[Fredrik V av Pfalz]], leder for den kalvinistiske protestantbevegelsen og anti-motreformasjonsgruppen i Det tysk-romerske rike, til konge av Böhmen. Dersom dette ville stå seg, ville samtlige kurfyrster bli protestantiske. I tillegg hadde østerrikske områder gjort opprør i sympati med Böhmen, og reaksjonene kunne spre seg. En böhmisk hær hadde til og med beleiret Wien.<ref>Side 151-52, Konnert</ref>

[[Fil:Schlacht am Weißen Berg C-K 063.jpg|miniatyr|[[Slaget på Det hvite berg]] ble en katastrofe for de tsjekkiske opprørerne og den protestantiske sak. Det var imidlertid bare begynnelsen av en lang krig. {{Byline|Peter Snayers |Type=Malt av}} ]]
Dette opprøret var dødsdømt fra starten. Böhmen var splittet, Fredrik var uerfaren og ineffektiv, de protestantiske tyske statene forble nøytrale, Frankrike hadde egne problemer og Nederland måtte gjøre seg klart til at freden med Spania opphørte om tre år. For Ferdinand var det klart bedre. Spanias hær i Nederland, Bayerns hær og selv protestantiske Sachsens hære kom til hjelp for å straffe Böhmen. I 1620 var Böhmen beseiret ved [[slaget på Det hvite berg]], og Fredrik flyktet til Nederland. Protestantbevegelsen ble oppløst etter å ha vist seg som ineffektiv, og krigen virket å være slutt. Böhmen ble brutalt straffet. Adelige ble henrettet, protestanter straffet og tvangskatolisering ble etter hvert giennomført.<ref>Side 152, Konnert</ref>

Krigen var imidlertid på ingen måte over. Splittelsen mellom protestanter og katolikker var stor, og dessuten var freden mellom Nederland og Spania nå over. I 1625 gikk Kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] til krig i de nordtyske statene med nordtyske protestanter på sin side. Nederland og England var imidlertid ikke med, da Nederland var opptatt med krig mot Spania og England hadde interne problemer selv. Det ble tap for den danskeledede protestantiske hær i [[slaget ved Lutter am Barenberg]]. Christian IV måtte undertegne Traktaten i Lübeck i 1629 som lot ham beholde sine danske og tyske områder, til tross for at Den katolske liga jaget ham helt tilbake til Sjælland, men han måtte fraskrive seg retten til å kreve mer tysk land.<ref>Side 153, Konnert</ref>

Katolikkene hadde overtaket, delvis på grunn av den dyktige generalen grev [[Johann Tserclaes Tilly]] og [[Albrecht von Wallenstein]], en böhmsk kovertitt til katolisismen, hadde en stående hær som i hovedsak var finansiert av plyndring. Wallenstein hadde selv blitt svært rik etter å ha investert sin kones penger i å kjøpe opp land etter böhmske adelsmenn som ble drept da katolikkene vant. For Wallenstein var krig forretning, og keiseren betalte ham godt. Samtidig trengte han å fortsette krigen for å tjene penger og å tiflredsstille soldaatenen. Samtidig var keiseren i så stor medvind at han innførte Restitusjonsediktet, som medførte at alle protestantiske områder som fikk sine rettigheter i 1552 skulle bli katolske igjen, og at bare lutheranisme av protestantisk religion skulle godkjennes. Mange områder ble brutalt gjenerobret. Godkjennelsen av lutheransk protestantisme var sannsynligvis et forsøk på å få lutheranerne på sin side. Det gikk ikke. I steder bekymret flere seg for at dette var et forsøk fra Ferdinand II på å sikre seg sterkere makt i Det tysk-romerske rike. Katolske fyrsters råd ble omgått i selve ediktet, og utenlandske områder ble bekymret. Blant disse var Frankrike, som hadde kommet gjennom nok et opprør fra hugenottene. Det var [[kardinal Richelieu]] som styrte Frankrike, men selv med en så katolsk leder så Frankrike viktigheten i å svekke Habsburg, som nå kontrollerte Spania og hadde store hærer i Tyskland. Nederland delte bekymringene rundt å være omringet av Habsburg. Sverige, som hadde utvidet sine områder til å inkludere mye av Baltikum, var bekymret for voksende katolsk innflytelse. Ferdinand II bestemte seg for å støtte Spania mot Nederland og kalte inn til en riksdag for å få det gjennom. Protestantene boikottet møtet og katolikkene var imot det. Ferdinand II sparket «oppkomlingen» Wallenstein for å få dem på sin side. Det hjalp ikke.<ref>Side 153-54, Konnert</ref>

I 1630 kom Sverige med i krigen under [[Gustav II Adolf av Sverige|Gustav II Adolf]], eller Gustavus Adolphus, som han var bedre kjent under. Han hadde selv erfaring med krig da han hadde kjempet mot Polen og Danmark tidligere. Gustaf II Adolf var en avansert og effektiv general og konge av et effektivt byråkrati som lyktes i å finansiere hæren hans. Den katolske liga var splittet etter ediktet og riksdagen fra året før, og Wellensteins avskjedigelse. Dette betydde at Sverige gjorde store fremskritt. Den katolske ligas tidligere brutale fremferd og svenskenes suksess gjorde det lett for Gustaf II Adolf å skaffe seg allierte i nord. I september 1631 beseiret han også Tilly, og alt Den katolske liga hadde vunnet, var nå tapt. I desperasjon kalte Ferdinand tilbake Wallenstein. Sverige og Wallensteins hær møttes den 16. november 1632 ved [[slaget ved Lützen (1632)|slaget ved Lützen]]. Sverige vant, men Gustav II Adolf døde. Dermed mistet protestantene sitt samlingspunkt. Samtidig hadde katolikkene med Wallenstein tapt, og Ferdinand mistet troen igjen. Wallenstein hadde hørt om andre var interessert i hans tjenester, noe som gjorde at Ferdinand II ikke bare avsatte ham, men beordret at han skulle fanges død eller levende. Wallenstein ble drept av sine egne offiserer. Selv om Sveriges hær fortsatt var til stede, hadde de fleste protestantiske fyrstedømmene inngått fred med keiseren under at Restitusjonsediktet ble fjernet og at Augsburg-freden ble gjeninnført - om enn Böhmen ble katolsk. I 1634 ble den svenske hæren kraftig slått av en spansk/tysk-romersk hær.<ref>Side 155-56. Konnert</ref>

Krigen forandret karakter etter 1634. Det var ikke lenger en tysk-romersk religiøs krig, men en krig om herredømme i Europa. Spania kjempet mot Nederland siden 1621 og Frankrike siden slutten av 1620-tallet. Kampen besto blant annet av å få kontroll over den såkalte «spanske veien», det vil si transportruten fra Spania via Genova, Nord-Italia, Sveits og Det tysk-romerske rike og til Nederlandene. Svenskenes hær var, som de fleste andres, bestående av leiesoldater. Skulle disse få betalt, måtte det seire til. For at Sveriges og andre lands hærer skulle tjene penger, ble mye av Det tysk-romerske rike plyndret.<ref>Side 156-57, Konnert</ref> Sverige hadde også sett mot sine arvefiender Danmark, og i 1643 angrep de. Sverige vant, og Christian IV måtte avstår Jemtland, Herjedalen og Gotland.<ref>Side 381, Fuglestad</ref>

==== Freden i Westfalen ====
[[Fil:Europe in 1648 (Peace of Westphalia).jpg|miniatyr|Kart over Europa etter freden i Westfalen. Nederland står markert som selvstendig.]]
En brutal krig, der de siste tretten årene i hovedsak besto av plyndring, var over i 1648. Fredsavtalene i [[Münster]] og [[Osnabrück]] ble samlet kalt [[freden i Westfalen]]. Freden ga de fleste maktene noen seire og noen tap:
* Huset Habsburg mistet muligheten til å kontrollere Det tysk-romerske rike. Samtidig ble Østerrike og Böhmen anerkjent som deres arveland.
* Sverige fikk deler av land langsmed den baltiske kysten, som [[Pommern]] og kontroll over utløpene til elvene [[Oder]], [[Elbe]] og [[Weser]] i tillegg til en stor sum til å betale sine leiesoldater.
* Frankrike fikk dler av [[Alsace-Lorraine]] og noen viktige fort ved [[Rhinen]]. Dette brøt også opp den spanske veien, og transporten til Nederland. De fikk, sammen med Sverige, tittelen «Beskytter av tyske rettigheter», noe som ga dem rett til å involvere seg i tysk politikk når de måtte ønske det.
* Nederland og Sveits ble formelt anerkjent som selvstendige fra Det tysk-romerske rike, om enn det i Sveits' tilfelle var århundrer siden sist riket hadde hatt noen makt der.
* Nederland ble også offisielt anerkjent av Spania, som ikke lenger hadde ressurser eller tid til å kjempe mot dem.
* Det tysk-romerske rike ble ytterligere delt, og tyske prinser ble anerkjent som så godt som uavhengige av den tysk-romerske keiser, nå [[Ferdinand III av Det tysk-romerske rike|Ferdinand III]]. Så lenge de ikke inngikk avtaler med fremmede makter mot keiseren, hadde de alle rettigheter, inkludert religiøse. Det tysk-romerske rike var redusert til en formalitet.

I tillegg til dette ble kalvinisme en lovlig religion i Det tysk-romerske rike igjen. Herskere kunne bytte personlig religion, men ikke konvertere sitt folk. Selv om det ikke var noen religionsfrihet, var det relativt generøse betingelser for de som ønsket å emigrere av religiøse årsaker. Tredveårskrigen var den siste europeiske krigen som ble kjempet av religiøse årsaker; fra etter denne lå det rasjonelle argumenter til grunn, og dermed ville kriger komme som følge av en anayse av kostnader og gevinster heller enn gudommelig kall.<ref>Side 157-16, Konnert</ref> For Det tysk-romerske rike var situasjonen brutal. Mange var døde, noen steder snakker man en nedgang på 50 prosent, og det tok lang tid før området hevdet seg (og på den tiden var også Det tysk-romerske rike også formelt oppløst).<ref>Side 383-84, Fuglestad</ref>