Redigerer Merkur (avsnitt)

=== Jordbasert forskning ===
[[Fil:Mercury transit 1.jpg|thumb|[[Merkurpassasje]]. Merkur er den lille prikken i den nedre delen i midten av bildet, foran solen. Det mørket området på venstre side av solen er en [[solflekk]]. {{Byline|Mila Zinkova, 8. november 2006}}]]

Den første observasjonen av Merkur fra [[teleskop]] ble gjort av [[Galileo Galilei]] tidlig på 1600-tallet. Selv om han observerte [[Venus]]' [[Planetarisk fase|faser]] var ikke teleskopet sterkt nok til å vise Merkurs faser. I 1631 gjorde [[Pierre Gassendi]] de første observasjonene av en transitt av en planet da han så Merkur krysse [[solen]], akkurat som det hadde blitt forutsagt av [[Johannes Kepler]]. I 1639 studerte [[Giovanni Battista Zupi|Giovanni Zupi]] planeten i et teleskop og oppdaget at Merkur hadde faser som månen og Venus. Disse observasjonene viste at Merkur kretset rundt solen.<ref name="Strom2003" group="L" />

En svært sjelden begivenhet er når en planet passerer foran en annen sett fra jorden, noe som kalles for [[okkultasjon]]. Det går flere hundre år mellom de tilfellene hvor Merkur og Venus okkulterer hverandre. Den hittil eneste observerte okkultasjonen mellom disse planetene ble observert av [[John Bevis]] ved [[Greenwich-observatoriet]] 28. mai 1737.<ref name="Sinnott1986" /> Neste okkultasjon vil finne sted i 2133.<ref name="Ferris2003" group="L" />

De naturlige vanskelighetene med å observere Merkur gjør at den er mindre observert enn de øvrige planetene. På 1800-tallet gjorde [[Johann Hieronymus Schröter|Johann Schröter]] observasjoner av overflatedetaljer på Merkur og hevdet å ha observert 20&nbsp;km høye fjell. [[Friedrich Bessel]] brukte Schröters tegninger til å feilaktig anslå rotasjonsperioden til 24 timer og en aksehelning på 70&nbsp;°.<ref name="sao188r" /> I 1880-årene kartla [[Giovanni Schiaparelli]] planeten mer nøyaktig og foreslo at Merkurs rotasjonstid var 88 dager, det samme som omløpsperioden på grunn av tidevannslåsninger.<ref name="Holden1890" /> Dette fenomenet kalles [[bundet rotasjon]], og gjelder for [[månen]].

Arbeidet med å kartlegge overflaten ble fortsatt av [[Eugène Michel Antoniadi]] som tegnet kart over planeten. I 1934 utga han en bok som inkluderte både kart og sine egne observasjoner.<ref name="chaikin1" group="L" /> Antoniadi gav også overflatetrekk navn som var generelt akseptert frem til [[romsonde]]r kom med fotografier av planeten.<ref name="SP-432(2)" />

[[Sovjetunionen|Sovjetiske]] forskere ved [[Instituttet for radioteknikk og elektronikk]] ved [[det russiske vitenskapsakademi]]et, ledet av [[Vladimir Kotelnikov]], ble i juni 1962 de første til å motta radarsignaler fra Merkur, og til å starte radarobservasjoner av planeten.<ref name="Evans2000" /><ref name="Moore2000" group="L" /><ref name="Butrica1996" group="L" /> Tre år senere konkluderte observasjoner av amerikanerne [[Gordon Pettengill]] og R. Dyce, som brukte det 300&nbsp;meter store [[radioteleskop]]et ved [[Arecibo-observatoriet]] i [[Puerto Rico]], at rotasjonsperioden var rundt 59&nbsp;dager.<ref name="Pettengill1965" /><ref name="Weisstein" />

Teorien om at rotasjonen var bunden var utbredt og det var et stort sjokk da radioobservasjoner satte spørsmål ved dette på 1960-tallet. Hvis Merkur skulle ha en låst rotasjon ville den mørke siden være ekstremt kald, men målinger av radiostråling viste at den var mye varmere enn antatt. Astronomer var motvillige til å sette teorien om Merkurs låste rotasjon til side og foreslo alternative mekanismer som sterke vinder som spredte varmen til baksiden for å forklare observasjonene,<ref name="Murray1977" group="L" /> men i 1965 viste samstemte radioobservasjoner av planeten at rotasjontiden var ca. 59 dager.<ref name="Colombo1965" />

Den italienske astronomen [[Giuseppe Colombo]] bemerket at verdien av rotasjonen var omtrent to tredjedeler av omløpstiden, og foreslo at omløps- og rotasjonsperiodene var låst i en 3:2 snarere enn en 1:1 resonans.<ref name="Colombo1965" /> Data fra Mariner 10 bekreftet dette i ettertid.<ref name="SP-423" /> Det viser at Schiaparellis og Antoniadis kart ikke var «feil». I stedet fikk astronomene se de samme egenskapene for hvert andre omløp og registrerte dem, men så bort fra de man ser i mellomtiden når Merkurs andre side var mot solen siden omløpsgeometrien gjorde at disse observasjonene ble gjort under dårlige lysforhold.<ref name="sao188r" />

Jordbaserte observasjoner kastet ikke mye mer lys over den innerste planeten, men [[radioastronomi|radioastronomer]] som brukte [[interferometri]] i [[mikrobølge]]lengder, en teknikk som muliggjør fjerning av solstråling, var i stand til å skjelne fysiske og kjemiske egenskaper i de underliggende lagene i en dybde på flere meter.<ref name="Golden" /><ref name="Mitchell" /> Det var ikke før romsonder besøkte Merkur at man forstod dens mest grunnleggende egenskaper. Nyere teknologiske fremskritt har imidlertid ført til bedre jordbaserte observasjoner. I 2000 fikk man høyoppløselige [[lucky imaging]]-observasjoner fra [[Mount Wilson Observatory]] som gav det første synet av deler av Merkur som Mariner 10 aldri fotograferte.<ref name="Dantowitz2000" /> Senere avbildinger har vist tegn til et stort nedslagsbasseng med doble ringer, større enn [[Calorisbassenget]], på den halvkulen som Mariner 10 ikke fotograferte. Det har uformelt blitt kalt ''Skinakasbassenget''.<ref name="Ksa06" /> Det meste av planeten er kartlagt av radarteleskopet Arecibo, med 5&nbsp;km oppløsning, inkludert is i skyggelagte kratre ved polene.<ref name="Harm06" />