Redigerer Meitefiske (avsnitt)

== Bunnsnøre ==
Bunnsnørefiske med håndsnøre er i dag en lite brukt fiskemetode.

Det kunne foregå fra land der fjellet var stupbratt mange meter ned. Der fikk man fisk som gikk i taren, som [[berggylt]]e og «sypike». En og annen [[hvilling]] kunne også forville seg til å bite. Traff man riktig med plassen, var det også [[torsk]] som hadde sitt [[revir]] der. Dette fisket var for å få fisk til kraften i [[fiskesuppe|fiskesuppa]].

Mer vanlig var å ro eller seile ut og fiske på [[med]]. Med var den gamle måten å vite hvor man var hen på havet. For ikke å drive av, kunne man slippe ned en [[ilestein]] i [[grastau]] som holdt båten på plass over stedet en visste der var godt fiske. Ilet var ikke det mest pålitelige bunnfestet, så en måtte gløtte opp i ny og ne for å kontrollere om vind og strøm hadde ført en vekk fra medet.

Bunnsnøret var kveilet opp på en grind og de to krokene var festet med fortom til et blylodd med to messingstenger som pekte i hver sin retning. Agn var stykker av fisk. Snøret ble kveilet ut til loddet var i bunnen, og så trukket fire favner opp igjen. Ble snøret liggende på bunnen var det [[knurr]] man fikk. Den ble kastet overbord som [[ufisk]]. Utbyttet kunne variere med sted og årstid, men det var vanlig å komme hjem med i hvertfall [[torsk]], [[sei]], [[hyse]] eller kolje, og en og annen [[lange]].

I dag er dette fisket delvis avløst av sluk- og pilkefiske. Større plastbåter har så stort vindfang at de lett driver av medet selv med [[dregg]] som bunnfeste.

I den grad metoden benyttes er det for fritidsfiske. Fra en forholdsvis liten båt kan man velge å ligge i ro med f.eks. en [[dregg]], eller man kan drive med strøm og vind. Da dekker man et større område, og sannsynligheten for å få fisk er større. Blåskjell benyttes ofte som agn.