Redigerer Max Stirner (avsnitt)

== Proudhons eiendom og sosialismens fillefrans ==

I sitt angrep på [[Pierre-Joseph Proudhon]] startet Stirner med å understreke at liberalistene fortjente den kritikken kommunistene og Proudhon rettet mot dem. Ved sin tese om at ’eiendom er tyveri’ benektet Proudhon spesielle eiendomsforhold og ikke eiendom i seg selv. Han satte opp en tese om at all eiendom opprinnelig tilhørte samfunnet og av den grunn må tilbakeføres til det. Ved dette blir eiendom stående som eksklusivt tilhørende samfunnet og ikke individet. Stirner fant at Proudhon hadde rett i at de som besitter eiendom opprinnelig må ha skaffet seg dette ved tyveri. Dette tyveriet mente Stirner var uproblematisk. Det det kommer an på, om en ikke vil at de nåværende eiendomsbesitterne skal få beholde sin eiendom, er å ta deres eiendom fra dem. Noen holdbare argumenter mot å stjele, finnes ikke, mente Stirner. Ved at en rekke enkelt-individer slutter seg sammen, burde det være mulig å erobre denne eiendommen. Dermed vil de gjøre den til sin eiendom. Hva et menneske kan bemektige seg og holde på, tilhører det: ”''mir'' gehört die Welt”. Verden er ''min''. Proudhon og kommunistene mener at verden tilhører alle. ''Alle'' var for dem ikke alle enkelt-individene, men en totalitet – en overindividuell størrelse. De rettet sin kamp mot egoismen og sto i forlengelse av det kristne prinsippet om å ofre seg for noe fremmed. Proudhon klarte ikke å kvitte seg med eieren som sådan, hevdet Stirner, han gjorde samfunnet til den endelige eier. En eier som Proudhon plasserte hinsides. Men, skrev Striner, bare indvidiet kan eie.

Proudhon trodde han hadde brennemerket eiendom ved å kalle det tyveri. Men begrepet ’tyveri’ forutsetter at man aksepterer begrepet ’eiendom’. Det som ikke eies av noen, kan heller ikke stjeles. Eiendom er ikke tyveri, men tyveri blir mulig ved eiendom, påpekte Stirner. Eiendom er en forutsetning for tyveri. Tyveri er umulig å unngå så lenge eiendom eksisterer. Privat eiendomsrett tufter seg på tanken om lov – som er en fiksjon. Lover kan ikke garantere den enkeltes eiendomsbesittelse. Det det kommer an på, er den enkeltes evne til å bemektige seg og beholde sine besittelser. I likhet med frihet, så tilhører eiendom den som ''tar'' den i besittelse.

Staten er nøytral i forhold til sine innbyggere og likegyldig til hvem som eier, hevdet Stirner. Det eneste den er interessert i er at de som har eiendom også er lojale mot staten og dens interesser. All eiendom har en bare med statens godkjennelse. Ingen får eie noe helt og holdent. Stirner hevdet at eiendom er ens egen først når en, som et ubetinget ego, uavkortet disponerer eiendommen og tar del i en fri handel.