Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

== Middelalderen ==
* ''Se hovedartikkel, [[Middelalderens litteratur]]''

=== Europa ===
[[Fil:Man writing Corpus Christi College Cambridge MS. 389.jpg|thumb|upright|left|Beda]]
[[Fil:Inferno.jpg|thumb|right|Førstesiden av tidlig trykt utgave av [[Dante]]s ''[[Den guddommelige komedie]]''.]]
Etter at [[Romerriket]] brøt sammen omtrentlig i år [[476]], forfalt etterhvert også den allmenne skrive- og leseferdighetene, og med et dannet publikum forsvant etter hvert mange av den litterære tilnærmingen og stilene som var vokst fram fra den greske og romerske sivilisasjonene. Lærdom og kunnskap forvitret i mangelen av en sentralmakt og det internasjonale nettverket i Romerriket.

I tusenåret mellom Romas fall og [[den italienske renessansen]], var det den kristne kirke og klostrene som i stor grad videreformidlet litteraturen. Kirken fokuserte mer på religiøs nytte- og [[propaganda]]litteratur, om troen og knyttet til troen, delvis ved at klassiske greske verker ikke ble bevart i Vesten, og derfor var det få litterære forbilder fra antikken å lære fra. Det lille som eksisterte var endret og forvrengt, men nye litterære tekster utviklet seg fra denne litteraturen. En del av denne litteraturen er beskrevet som ''[[romerske emner]]'' (litterær syklus basert på tolkning av gresk og romersk mytologi), ''[[franske emner]]'' (litteratur tilknyttet [[Karl den store]]s rike og [[chanson de geste]]) og ''[[britiske emner]]'' (legendarisk litteratur assosiert med [[De britiske øyer]], særlig legendene om kong [[Arthur av britene|Arthur]]).

Blant den fremste middelalderlitteraturen var [[Hagiografi|hagiografene]], eller «helgenes liv», men disse var andaktslitteratur skrevet i skjematisk formell. Historieskrivningen til den [[Angelsaksere|angelsaksiske]] munken [[Beda den ærverdige|Beda]] på [[700-tallet]] med [[Anglernes kirkes historie|''Historia ecclesiastica gentis Anglorum'']] («Anglernes kirkes historie»), fortsatte en trosbasert historietradisjon som begynte med [[Eusebius av Cæsarea|Eusebius]] tidlig på 300-tallet. Beda etablerte en [[kronologi]] med Kristus’ fødsel som fortsatt benyttes. Skriving av skuespill hadde i all vesentlighet opphørt, unntatt for [[mysteriespill]] eller pasjonsspill som fokuserte tungt på å kommunisere kristen tro til vanlige folk. Rundt år 400 begynte ''[[Psychomachia]]'' («sjelekamp») tradisjonen med [[allegori]]ske fortellinger. Derimot blomstret [[poesi]]en, håndtert av omreisende [[trubadur]]er, og deres [[Høvisk litteratur|høviske romanser]] og [[chanson de geste]] moret og underholdt de øverste samfunnsklassene som var deres beskyttere. I det [[Hedendom|hedenske]] Nord-Europa var det derimot en rik og uavhengig norrøn poesitradisjon med [[skaldekvad]] som hyllet høvdingen eller kongen.

[[Fil:Chaucer_Hoccleve.png|thumb|Portrett av [[Geoffrey Chaucer]] fra et manuskript avThomas Hoccleve.]]
[[Geoffrey av Monmouth]] (ca. 1100 – 1155) skrev verker han hevdet var Britannias historie, men var fantasifull [[Pseudohistorie|pseudohistorisk]] diktning om trollmannen [[Merlin]] og kong [[Arthur av britene|Arthur]] som fikk betydelig innvirkning på den senere litteraturen i Europa. Episk poesi fortsatte å utvikle seg med tilleggene av [[Norrøn mytologi|mytologien]] i nordlige Europa. Både [[Angelsaksere|angelsaksisk]]e [[Beowulf]] og den [[Norrønt|norrøne]] [[sagalitteratur]]en har en del likheter med Homer og Vergils tilnærminger til krig og ære. Derimot hadde diktning som [[Dante]]s ''[[Den guddommelige komedie]]'' og [[Geoffrey Chaucer]]s ''[[Canterbury-fortellingene]]'' en helt ulik stilistisk retning.

En annen følge av Romerrikets oppløsning var [[islam]]s spredning over vestlige Asia og nordlige Afrika. I begynnelsen av islam var det et ønske om å bevare og bygge videre på de greske verkene. Selv om mye var blitt ødelagt, blant annet ved brenningen av [[biblioteket i Alexandria]], var det fortsatt mange greske verker som eksisterte og ble oversatt til [[arabisk]] av muslimske skrivere. Det var ikke kun skjønnlitteratur, men også filosofiske og vitenskapelige tekster.<ref name="Tierra">Tierra, Michael: [https://www.planetherbs.com/history/the-role-of-islamic-scholarship-in-preserving-and-developing-western-medicine-during-the-medieval-period-the-roots-of-planetary-herbology.html «The Role of Islamic Scholarship in Preserving and Developing Western Medicine During the Medieval Period: The Roots of Planetary Herbology»] {{Wayback|url=https://www.planetherbs.com/history/the-role-of-islamic-scholarship-in-preserving-and-developing-western-medicine-during-the-medieval-period-the-roots-of-planetary-herbology.html |date=20141206041739 }}</ref> Fra den tiden det islamske rike hadde kastet seg opp til en maktfaktor på [[800-tallet]], endret det kulturelle og intellektuelle senteret fra Vesten og til den arabiske verden. Ved sin unike lokalisering i krysningspunktet mellom Østen og Vesten, hadde muslimske lærde i Midtøsten den beste geografiske lokaliseringen i den tverrkulturelle intellektuelle utvekslingen av kunnskap.<ref name="Tierra"/><ref>[http://plato.stanford.edu/entries/arabic-islamic-greek/ «Greek Sources in Arabic and Islamic Philosophy»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref> [[Østromerriket|Bysantinske]] [[Konstantinopel]] var dog fortsatt et tilsvarende senter for gresk lærdom fram til den muslimske erobringen i [[1453]]. Da [[Østromerriket]] gikk i oppløsning flyktet mange lærde vestover til [[Italia]] for å slippe unna [[islam]], og brakte med seg gresk klassisk litteratur. Det bidro igjen til [[den italienske renessanse]]. Derimot var det en særegen islamsk renessanse i muslimske Spania i middelalderen som ikke har gjentatt seg siden i den muslimske verden, kanskje blant annet for at Spania hadde avstand og en viss uavhengighet til Midtøsten. Islamske Spania var mer enn kun en formidler av gresk kunnskap, men kom med betydelige bidrag selv innenfor [[vitenskap]], [[astronomi]], [[matematikk]], [[medisin]] og andre vitenskaper som Europa som helhet trakk veksler på.<ref>[http://www.twf.org/Library/Renaissance.html «Islam's Contribution To Europe's Renaissance»], ''Twf.org''</ref>

I november [[1095]] talte pave [[Urban II]] for [[det første korstog]] ved [[konsilet i Clermont]]. Korsfarerne kom til påvirke alt i Europa og i Midtøsten for mange år framover og litteraturen ble, som alt annet, forvandlet av krigen mellom de to religiøse kulturene. Forestillingen om ridderen fikk en helt annen betydning. Også den islamske vektleggingen av vitenskapelig undersøkelse og bevaring av den greske kulturarv kom til påvirke europeisk litteratur via kontakten med Midtøsten.

Mellom Augustin og Bibelen, hadde religiøse forfattere tallrike aspekter av kristendommen som trengte ytterligere forklaringer og tolkninger. [[Thomas Aquinas]], mer enn noen annen enkeltstående person, kom til å snu teologien til en form for vitenskap, delvis ettersom han var meget påvirket av [[Aristoteles]], hvis verker ble kjent på nytt i Europa i løpet av [[1200-tallet]].

=== Den islamske verden ===
[[Fil:Arabian nights manuscript.jpg|thumb|Arabisk manuskript til ''[[Tusen og en natt]]''.]]
Den mest velkjente fiktive fortellingen fra den islamske verden er [[Tusen og en natt]]. Det er en samling av mange tidligere folkefortellinger eller eventyr som er plassert inn i en rammefortelling hvor de fortelles av den persiske dronningen [[Sjeherasad]]. Fortellingene begynte å finne sin form på 900-tallet og var ferdigstilt slik de nå er kjent ut på 1300-tallet, skjønt antallet og type fortellinger har variert fra det ene manuskriptet til det andre.<ref>Grant, John & Clute, John (1997): ''The Encyclopedia of Fantasy'', kapittel «Arabian fantasy», Orbit Books, ISBN 0-312-19869-8, s. 51</ref> Samlingen ble satt sammen av ulike forfattere og oversettere fra mange land i vestlige Asia og nordlige Afrika, men fortellingene i seg selv har sine røtter tilbake til folkeminne i oldtiden i Arabia, Persia, Egypt, India og Mesopotamia. Selve rammefortellingen synes å ha sin bakgrunn i kalifattiden. En del av de mest kjente fortellingene, som [[Aladdin]], [[Ali Baba]] og [[Sinbad]], som er åpenbart eventyr fra Midtøsten, var ikke opprinnelig en del av den arabiske samlingen, men ble først lagt til av [[Antoine Galland]] på 1700-tallet og andre europeiske oversettere.<ref>Payne, John (1901): ''Alaeddin and the Enchanted Lamp and Other Stories'', London gir detaljer av Gallands møte med 'Hanna' i 1709 og om oppdagelsen i Bibliothèque Nationale i Paris av to arabiske manuskripter som inneholdt Aladdin og to andre forteller. Se den engelske teksten til [http://www.wollamshram.ca/1001/index.htm «Alaeddin and the enchanted lamp»]</ref>
[[Dante Alighieri]]s [[Den guddommelige komedie]] (skrevet mellom 1308 og forfatterens død i 1321) var et av de vesteuropeiske verker som direkte eller indirekte var påvirket av arabisk litteratur om islamsk [[eskatologi]]: ''[[Hadith]]'' («[Profetiske] tradisjoner») og ''[[Kitab al-Miraj]]'' («Boken om himmelfarten») ble oversatt til latin i 1264 som ''Liber Scale Machometi'' («Boken om Muhammads stige») som handlet om [[Muhammed]]s himmelfart og de åndelige skriftene til [[Ibn Arabi]] (1165 – 1240). Også de engelske dramatikerne [[George Peele]] og [[William Shakespeare]] mottok impulser fra den [[Maurere|mauriske]] verden, muligens via flere mauriske delegasjoner fra [[Marokko]] til det elisabethanske England på begynnelsen av 1600-tallet.<ref>Matar, Nabil (april 2004): ''Shakespeare and the Elizabethan Stage Moor'', Sam Wanamaker Fellowship Lecture, Shakespeare’s Globe Theatre (cf. Mayor of London (2006): [http://www.london.gov.uk/gla/publications/equalities/muslims-in-london.pdf ''Muslims in London'']   {{Wayback|url=http://www.london.gov.uk/gla/publications/equalities/muslims-in-london.pdf |date=20080626154647 }} (PDF), s. 14-15, Greater London Authority)</ref>

=== Arabisk litteratur ===
[[Ibn Tufail]] (ca. 1105 – 1185), latinisert som ''Abubacer'', og [[Ibn al-Nafis]] (ca. 1210 – 1288) var foregangsmenn innenfor den filosofiske roman. Ibn Tufail skrev den arabiske fiksjonroman ''[[Hayy ibn Yaqdhan]]'' (''Philosophus Autodidactus'') som et svar på [[Abu Hamid Ghazali]]s ''Tahafut al-Falasifa'' («Filosofenes manglende sammenheng»), og deretter skrev Ibn al-Nafis også en roman, ''Theologus Autodidactus'', som en reaksjon på den førstnevnte. Begge disse fortellingene hadde hovedpersoner (henholdsvis Hayy og Kamil) som var [[autodidakt]]er som levde i isolasjon på en avsidesliggende øy. Mens Hayy levde alene med dyr, strakte fortellingen om Kamil seg hinsides den øde øya og hadde elementer av tidlig [[science-fiction]] i omtale av [[abiogenese]], [[futurologi]] og dommedagsvisjoner.<ref name="Abu">Abu Shadi Al-Roubi (1982): «Ibn Al-Nafis as a philosopher», ''Symposium on Ibn al-Nafis'', Second International Conference on Islamic Medicine: Islamic Medical Organization, Kuwait (cf. [http://www.islamset.com/isc/nafis/drroubi.html Ibn al-Nafis as a Philosopher]   {{Wayback|url=http://www.islamset.com/isc/nafis/drroubi.html |date=20080206072116 }}, Encyclopedia of Islamic World).</ref> Framfor å forklare dette mytologisk, forsøkte Ibn al-Nafis å gi dem en vitenskapelig forklaring i henhold til samtidens kunnskap i [[biologi]], [[astronomi]], [[kosmologi]] og [[geologi]]. Hans hensikt var å forklare islam innenfor en fiksjonsramme.<ref name="Abu"/>

En latinsk oversettelse av Ibn Tufails verk, ''Philosophus Autodidactus'', kom i [[1671]], fulgt av en [[engelsk]] oversettelse i 1708, deretter på [[tysk]] og [[nederlandsk]]. Oversettelsen inspirerte [[Daniel Defoe]] til å skrive ''[[Robinson Crusoe]]'' (1719), om en mann som strander på en øde øy, og ofte vurdert som den første reelle engelske roman.<ref>Hassan, Nawal Muhammad (1980): ''Hayy bin Yaqzan and Robinson Crusoe: A study of an early Arabic impact on English literature'', Al-Rashid House for Publication.</ref><ref>Wainwright, Martin (22. mars 2003): [http://www.theguardian.com/books/2003/mar/22/featuresreviews.guardianreview1 «Desert island scripts»], ''The Guardian''</ref> ''Philosophus Autodidactus'' inspirerte også [[Robert Boyle]] til å skrive sin egen filosofiske roman med handling fra en øy, ''The Aspiring Naturalist''.<ref>Toomer, G. J. (1996): ''Eastern Wisedome and Learning: The Study of Arabic in Seventeenth-Century England'',  Oxford University Press, ISBN 0-19-820291-1, s. 222</ref>

=== Persisk litteratur ===
* ''Se hovedartikkel, [[Persisk litteratur]]''

[[Fil:Kelileh va Demneh.jpg|thumb|right|''Kalila og Demne'', persisk manuskript (1429), [[Herat]].]]
Persisk litteratur er blant de eldste i verden, men mye av den førislamske har gått tapt. Dets kilder har vært innenfor det historiske [[Perserriket]] som i dag omfatter [[Iran]], [[Irak]], og [[Kaukasus]], foruten også deler av [[Sentral-Asia]] hvor [[persisk språk]] har historisk sett vært nasjonalspråk. Eksempelvis er [[Rumi]] (1207 – 1273), en av Persias mest elskede poeter, født i [[Balkh]] i [[Afghanistan]], skrev på persisk, og levde i [[Konya]] i dagens [[Tyrkia]] som den gang var [[seldsjukkene]]s hovedstad. En del etniske persere skrev på gresk eller arabisk, og en del som skrev på persisk var ikke persere.
Persisk kultur frambrakte ''Rubaiyat'',<ref>''Rubáiyát'' betyr firelinjet strofe</ref> en samling dikt av den persiske matematikeren og astronomen [[Omar Khayyam]] (1048 – 1122). Via oversettelser av engelske Edward FitzGerald (1809–1883)<ref>Biegstraaten, Jos (2008): [http://www.iranicaonline.org/articles/khayyam-xi «Omar Khayyam (His impact on the literary and social scene abroad)»] i: ''Encyclopædia Iranica'', bind 15. Encyclopædia Iranica Foundation.</ref> ble Khayyam den mest kjente poeten i øst i vesten på 1800-tallet.

[[Firdausi]]s ''[[Shahnameh]]'' («Kongeboken») betraktes som Irans [[nasjonalepos]]. Det ble skrevet en gang rundt år 1000, og er en mytisk og heroisk gjenfortelling av persisk historie. Verket har vært sentralt for vitaliseringen av det persiske språket etter den islamske erobringen av Persia og den påfølgende arabiske dominansen. Et annet eldre prosafortelling, ''[[Amir Arsalan]]'', var også et populært persisk verk om landets mytiske fortid som fikk sin endelige form på [[1800-tallet]].<ref>[http://www.iranicaonline.org/articles/amir-arsalan-a-prose-romance-of-the-genre-dastanha-ye-ammiana-popular-tales «Amīr Arsalān»], ''Encyclopædia Iranica''</ref>

[[1200-tallet]] markerer høydepunktet for persisk poesi med utviklingen av ''[[gasel]]'' (verselinjer som begynner med et rimpar, dernest følger samme rim i hver annen linje, slik at det bare blir ett rim gjennom hele diktet) som en betydelig lyrisk form, foruten også framgangen for mystisk og [[Sufisme|sufisk]] poesi. Denne stilen er ofte kalt for ''araqi'', «irakistilen» (de vestlige provinsene av Iran var kjent som persiske Irak, ''Araq-e-Ajam'') og karakteriseres av sine emosjonelle lyriske kvaliteter og samtidig enkle språkføring. Blant de mest respekterte poetene var [[Khaqani Shirvani]], [[Anvari]], og [[Nizami Ganjavi|Nizami]] (alle på 1100-tallet).

=== Osmansk litteratur ===
De to hovedstrømmene innenfor litteraturen i [[Det osmanske rike]] var [[prosa]] og [[poesi]]. Av de to var poesiformen ''divan'' den mest dominerende. Divan var en samling dikt av en forfatter, ofte i tilknytning til hoffene ved de ulike sultanater og hadde til hensikt å inspirere. Poesien var meget rituell og symbolsk, og påvirket av persisk poesi. Fram til 1800-tallet eksisterte det ikke i osmansk prosa noen former for fiksjon, det vil si ingen motpart til den europeiske romanse, novelle eller roman, skjønt tyrkisk folkeminnefortellinger og divanpoesi kunne være narrative. En årsak var at osmanske prosa var forventet å være underlagt reglene av ''seci'' (سجع), det vil si en prosa på rim, som var arvet fra arabiske [[Saj']].<ref>Gibb, E.J.W. (2012): ''Ottoman Literature: The Poets and Poetry of Turkey''. Opprinnelig utgitt i 1900-1909, opptrykk ved Forgotten Books.</ref>

=== Jødisk litteratur ===
Middelalderens [[Jødedom|jødiske]] fiksjonslitteratur trakk ofte veksler på oldtidens jødiske legender, og ble skrevet på et mangfold av språk, inkludert [[hebraisk]] og [[judæo-arabisk]]. [[Pijjut]], liturgisk jødisk poesi, vanligvis for den hensikt å bli sunget eller messet under gudstjenestene, blomstret i Midtøsten mellom 600- og 800-tallet hos poeter som Yose ben Yose, [[Yannai]],<ref>[http://www.jewishencyclopedia.com/view.jsp?artid=15&letter=Y «Yannai»], ''Jewish Encyclopedia''</ref> og [[Eleazar ben Killir]].<ref>[http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/judaica/ejud_0002_0013_0_12632.html «Jewish Literature»], ''Jewish Virual Library''</ref> Slik poesi hadde blitt skrevet siden [[Tempelet i Jerusalem|tempeltiden]]. Senere jødiske poeter i Spania, Provence i Frankrike, og Italia skrev både religiøse og sekulære dikt på hebraisk; særskilt framragende poeter var de spansk-jødiske dikterne [[Solomon ibn Gabirol]] (ca. 1021 – 1058) og [[Yehuda Halevi]] (ca. 1075 – 1141). I tillegg til poesi og fiksjonslitteratur, omfattet middelalderens jødiske litteratur også filosofisk litteratur, [[Jødisk mystisisme|mysterielitteratur]], etisk (musar) litteratur, juridisk litteratur ([[Halakhá]]), og kommentarer på den hebraiske Bibelen.

=== India ===
* ''Se hovedartikkel, [[Litteratur på sanskrit]]''
[[Fil:Tale of the Cunning Siddhikari.jpg|thumb|Den lure Siddhikari fra ''[[Kathasaritsagara]]'', illustrasjon fra ca. 1590.]]
Tidlig middelalderlitteratur i India ([[Guptariket]]) hadde en oppblomstring i sanskritdrama, sanskritpoesi og sammensetninger av ''[[Puranaene]]''. Sanskrit fikk en nedgang tidlig på 1000-tallet, senere verker som ''[[Kathasaritsagara]]'' («havet med elver av fortellinger») fra samme periode, ble oversatt til [[Middelindoariske språk|mellomindisk]] folkespråk som gammelbengalsk og gammelhindisk. ''Kathasaritsagara'' var en samling av indiske legender og eventyr som ble gjenfortalt av den ellers ukjente forfatteren Somadeva. Verket var opprinnelig skrevet for å underholde dronning Suryamati i [[Kashmir]] i nordlige India.<ref>Tawney, C. H. (1880): ''The Kathá sarit ságara; or, Ocean of the streams of story'': [http://www.archive.org/details/kathsaritsga01somauoft Bind I] og [http://www.archive.org/details/kathsaritsga02somauoft bind II] hos Internett Arkiv</ref>

=== Kina ===
* ''Se hovedartikkel, [[Kinesisk litteratur]]''

[[Fil:LiBai.jpg|thumb|left|150px|[[Li Po]] synger et dikt, tegning 1200-tallet]]
Lyrisk poesi var langt mer avansert i Kina enn i Europa før år 1000. Mangfoldig nye poesiformer ble utviklet under [[Han-dynastiet|Han-]], [[Tang-dynastiet|Tang-]] og [[Song-dynastiet|Song-dynastiene]]. Kanskje de største poetene i denne tiden var [[Li Bai]] (701 – 762) og [[Du Fu]] (712 – 770). Begge er representert i den viktige 1700-talls-antologien ''[[Tre hundre Tang-dikt]]''.

[[Trykkeri]]kunsten begynte i Tang-dynastiets Kina. En kopi av ''[[Diamantsutraen]]'', en nøkkeltekst innen buddhismen, ble funnet beseglet i en [[grotte]] i Kina tidlig på 1900-tallet, og er den eldste kjente trykte bok med trykkeridato fra [[868]]. Metoden som ble benyttet var [[blokktrykk]].

Forskeren, statsmannen og generalen [[Shen Kuo]] (1031 – 1095) forfattet ''[[Mengxi Bitan]]'' («Penseldiskusjoner fra en liten drømmestrøm») i [[1088]], en stor bok om vitenskapelig litteratur som omfattet den eldste beskrivelsen av magnetisk [[kompass]]. Boken tok for seg et stort antall emner innen [[geologi]], [[astronomi]], [[trykkekunst]]en med løse typer, tro, [[filosofi]], [[botanikk]], [[zoologi]], naturfenomener (som [[lyn]]et), våpen, klesplagg, og meget annet. I løpet av Sung-dynastiet ble det enorme historiske verket ''[[Zizhi Tongjian]]'' («Sammenfattet tidsspeil til hjelp i regjeringen») satt sammen i 1084. Det besto av 294 [[Juan (bind)|bind]] (juan) med rundt tre millioner [[kinesiske skrifttegn|kinesiske tegn]]. Hovedforfatter var [[Sima Guang]], som i stor grad innarbeidet materiale fra tidligere klassiske kinesiske historieverker.<ref name="highlights">[http://www.chinahighlights.com/travelguide/culture/history-of-chinese-literature.htm The History of Chinese Literature], China Highlights</ref>

''[[Beretningen om de tre kongedømmer]]'' er en historisk roman skrevet av [[Luo Guanzhong|Luó Guànzhōng]] på [[1300-tallet]] og betraktes som en av [[de fire klassiske romaner]] i kinesisk litteratur. Den støttet seg på historiske kilder og er en kronologisk samling av åtti oppdiktede historier fra og med [[eden i ferskenlunden]] til [[Zhuge Liang]]s død.<ref>Roberts, (1991): ''Three kingdoms. A historical novel.'' University of California Press, Berkeley.</ref>

Kineserne gjorde opprør mot [[mongolene]], og [[Ming-dynastiet]]s tid begynte rundt 1368. Grunnet de muslimske statene ble handelen mot Vesten redusert, og Kina ble mer isolert enn tidligere. Likevel er en av bøkene skrevet i isolasjonstiden kalt for ''[[Reisen mot Vest]]'', utgitt anonymt i 1590-årene, som handler om en munk som reiser til India. Romanen regnes som en av [[de fire klassiske romaner]] i kinesisk litteratur.<ref name="highlights"/><ref>Miller, Matthew (2012): [http://www.eastasiareview.org/issues/2012/articles/2012_Miller.pdf «Ming Dynasty Vernacular Fiction and Hu Shi’s Literary Revolution»] {{Wayback|url=http://www.eastasiareview.org/issues/2012/articles/2012_Miller.pdf |date=20141204130939 }} (PDF), Princeton University</ref> Romaner på morsmålet (kalt for [[Baihua|''baihuawen'']], «hverdagslig tale») var den fremste litteraturen i perioden.

=== Japan ===
* ''Se hovedartikkel, [[Japansk litteratur]]''

[[Fil:Hyakuninisshu 062.jpg|thumb|Sei Shōnagon, illustrasjon fra Edoperioden.]]
Den eldste japanske litteraturen var tungt påvirket av den kulturelle kontakten med Kina og kinesisk litteratur, ofte skrevet i [[Wenyan|klassisk kinesisk]]. Det var også innflytelse fra [[Korea]] og indisk litteratur via spredningen av [[buddhisme]] i [[Japan]]. Til sist begynte japansk litteratur å utvikle en adskilt og særegen stil da japanske forfattere begynte å skrive egne verker om Japan, skjønt den kinesiske innflytelsen var merkbar helt fram til [[Edoperioden]] som begynte i [[1603]].

Klassisk japansk litteratur refererer generelt til litteraturen som ble frambrakt i [[Heian-perioden]] mellom [[794]] og fram til [[1185]]. Det er betraktet som en fredelig og framgangsrik [[gullalder]] for kunsten og litteraturen. ''[[Fortellingen om Genji]]'', skrevet tidlig på 1000-tallet av den kvinnelige forfatteren [[Murasaki Shikibu]], har høy anseelse og er betraktet som et mesterverk innen epokens fiksjonslitteratur, og et tidlig eksempel på en [[roman]], tidvis karakterisert som verdens første roman, den første moderne roman, den første [[kjærlighetsroman]], eller den første roman som fortsatt betraktes som en [[klassiker]].<ref>Bryan, J. Ingram (1930): ''The Literature of Japan''. New York: Henry Holt and Company, s. 65.</ref>

Andre betydningsfulle verker fra perioden er [[Kokin Wakashū]] fra 800-tallet (men det siste diktet ble lagt til i 905), en tidlig antologi av dikt i wakaformen, satt sammen for keiseren. ''Makura no Sōshi'' («Puteboken») er en bok med iakttakelser og funderinger som ble registrert av Sei Shōnagon i hennes tid som hoffdame hos Teishi på 990-tallet, og helt ferdigstilt i [[1002]].<ref>Oversatt til svensk som ''Kuddboken'' av Vibeke Emond, 2012</ref> Den er i vesentlighet et lengre [[essay]] om livet generelt, inkludert elskovslivet, og fortalte adelens underholdning og tidsfordriv ved keiserens hoff. ''[[Iroha]]diktet'' ble opprinnelig tilskrevet grunnleggeren av en esoterisk sekt innen japansk buddhisme, men moderne forskning har funnet ut at det ble skrevet ved en senere til i Heianperioden.<ref>Abe, Ryuichi (1999): ''The Weaving of Mantra: Kûkai and the Construction of Esoteric Buddhist Discourse''. Columbia University Press. ISBN 0-231-11286-6. s. 392, 398</ref> Dens første nedtegnelse av dets eksistens er fra [[1079]]. Det er berømt grunnet dets perfekte [[pangram]] (som på samme tid er et [[isogram]]) og inneholder nøyaktig hvert tegn i det japanske stavelsessystemet på en gang. På grunn av dette er det også benyttet for ordningen av stavelsene, på samme vis som sekvensen A, B, C, D... som benyttes i Vesten.

Fortellingen ''[[Taketori monogatari]]'' («Fortellingen om bambuskutteren») fra 900-tallet er en av de eldste japanske [[folkeminne]]fortellinger. Den kan også bli betraktet som et tidlig eksempel på [[science-fiction]] og [[fantastisk litteratur]].<ref>''[[Fortellingen om Genji]]'' viser til den som «stamfar til alle romanser», jf. [http://www.globusz.com/ebooks/Genji/00000028.htm «Chapter 17 A Picture Contest»] {{Wayback|url=http://www.globusz.com/ebooks/Genji/00000028.htm |date=20110623031155 }}, ''The Tale of Genji''.</ref><ref>[http://www.isp.msu.edu/AsianStudies/wbwoa/eastasia/Japan/literature.html «Windows on Asia»] {{Wayback|url=http://www.isp.msu.edu/AsianStudies/wbwoa/eastasia/Japan/literature.html |date=20051203034125 }}, ''Isp.msu.edu''</ref> Hovedfiguren er den mystiske Kaguya-hime, en prinsesse fra Tsuki-no-Miyako, hovedstaden på Månen, og som er sendt til Jorden for å være trygg under himmelkrigen. Hun ble funnet og oppfostret av bambuskutter. Hun ble senere tatt med tilbake til Månen av sine virkelige foreldre.

På denne tiden støttet keiserhoffet poetene, de fleste av dem var hoffmenn og hoffdamer. Å sette sammen og redigere poesiantologier var nasjonal fritidssyssel. I refleksjon av den aristokratiske atmosfæren var poesien elegant og sofistikert, og uttrykte følelser i en [[Retorikk|retorisk]] stil.