Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

===Historisme og stilfrihet===

Begrepet [[historisme]] ble sannsynligvis brukt første gang i Norge i 1955 i boka ''Stiler og stoler'' av kunsthistorikerne [[Stephan Tschudi-Madsen]] (1923–2007) og [[Carsten Hopstock]] (1924–2014). Fra 1960-årene kom det i vanlig bruk, da «stilforvirring» ikke lenger var dekkende for den mer positive holdningen til murbyen.<ref>Christensen 2007, side 195 og 207.</ref> 

Tidens stil hadde elementer fra mange tidligere kulturer, og arkitekturen måtte være en blanding av tidligere stilarter, mente den tyske arkitekt [[Gottfried Semper]] (1803–1879). Det å gjenbruke tidligere tiders stiluttrykk var ikke nytt. Det nye var å la flere tidligere stilperioder inspirere nye bygninger samtidig. Den ledende klassen i byenes sterke vekst var det nye industriborgerskapet, som gjerne lot sin bebyggelse bli inspirert av arkitektur som adelen og det tidlige handelsborgerskapet hadde brukt. Faget arkitekturhistorie, som ble til i denne perioden, bidro til at arkitekter kunne lese bøker, håndbøker og tidsskrifter med illustrasjoner som viste tidligere tiders arkitektur.<ref>Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 243.</ref> Palassfasader ble en viktig inspirasjon for borgerskapets representative ytre – leiegårdsfasaden. Stilene fikk «ny» foran: nyklassisisme, nyromansk stil, nygotikk, [[Renessansen|nyrenessanse]], nybarokk.

I Norge ble det ikke utviklet noen nasjonal form for historisme, slik som i nabolandene. Det gjør at leiegårdsområdene i Kristiania ligner mye på forbildene på kontinentet. Nasjonal stil kom i trehusarkitekturen.<ref>Brekke, Nordhagen og Lexau 2003, side 234.</ref> Kildene er sparsomme, arkiver og lagre fra gipsverksteder og lignende er tapt på 1900-tallet.<ref>Aslaksby 1998, side 29b.</ref>

Ikke-klassiske stiler i bygninger kom til Christiania i kirker og andre offentlige monumentalbygninger fra 1830-årene, i privatboliger fra rundt 1845.<ref>Truls Aslaksby: «Kristianiakvadraturen. Fasadestiler 1800–1940». I: Krogstad 1996, side 41.</ref> Arkitektene [[Christian H. Grosch]] (1801–1865) og [[Heinrich Ernst Schirmer]] (1814–1887) hadde stor betydning for overgangen fra København-inspirert empire i 1820-årene til sveitserstil og andre romantiske retninger fra slutten av 1830-årene, som [[Kirkeristen]] (basarene) og [[Brannvakten]] ved Domkirken, [[Gaustad sykehus]] og [[Botsfengselet]].<ref>Aslaksby 2000, side 60–61.</ref> Valg av stil ble knyttet til bygningens oppgave: mange kirker ble bygget i [[nygotikk]], inspirert av middelalderens himmelstrebende byggverk, til kunnskapsinstitusjoner som universiteter og museer ble ofte nyklassisisme brukt, som knyttet forbindelse med antikken. Også kirkene i Kristiania ble dominert av nygotikk inspirert av tyske middelalderkatedraler, med rød, upusset tegl. Men stilvalget var ikke gitt for noen bygning. Historismen ga stilfrihet – senere kalt stilforvirring.<ref>Arne Lie Christensen: «Murbyen». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 6–7, Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 36–38, Christensen 2007, side 130–31 og 301 og Aslaksby 1998, side 63.</ref> 

Utforming av fasaden var i liten utstrekning lovregulert, og kunne bestemmes etter at byggetillatelse var gitt.<ref>Aslaksby 1986, side 188.</ref> Murmestere ble forventet å kunne tegne bygninger. Så langt vi vet, ble arkitekter inntil 1899 brukt der byggherren ønsket en bestemt stil eller særlig flott fasadeutstyr, mens mange fasader ble tegnet av byggmester med bakgrunn fra tegneskole og tilgang til kataloger over fasadeutstyr. Med 1899-loven kom det krav om bruk av bygningskyndig som ansvarshavende.<ref>Aslaksby 2000, side 59, Aslaksby 1998, side 221–24 og 1899-loven § 25 nr. 7 og 8.</ref>