Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

== Årene 1966 til 1968 ==
=== 1966: De 16 punkter og rødegardistene ===
:''Hovedartikkel: [[Rødegardistene]]''
Den [[8. august]] [[1966]] vedtok Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti sin «Beslutning vedrørende den store proletære kulturrevolusjon», også kalt «de 16 punkter».<ref>[http://www.rrojasdatabank.org/16points.htm Decision Concerning the Great Proletarian Cultural Revolution] {{Wayback|url=http://www.rrojasdatabank.org/16points.htm |date=20071025053035 }}, adopted on 8 August 1966, by the CC of the CCP (official English version)</ref> Denne resolusjonen beskrev kulturrevolusjonen som ''«en storslagen revolusjon som berører folk helt inn i sjelen og konstituerer et nytt stadium i utviklingen av den sosialistiske revolusjon i vårt land, et dypere og mer omfattende stadium»'':

{{Sitat|''Selv om borgerskapet er blitt styrtet forsøker det fortsatt å benytte de utbyttende klassers gamle tanker, kulturer, skikker og vaner for å forderve massene og fange deres sinn, og akter å legge til rette for en tilbakekomst. Proletariatet må gjøre det stikk motsatte: Den må møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske område og benytte proletariatets nye tanker, kulturer, skikker og vaner for å endre hele samfunnets mentale utsyn. Det er på nåværende tidspunkt vårt mål å kjempe mot og knuse alle de myndighetspersoner som slår inn på den kapitalistiske vei, og å kritisere og tilbakevise de reaksjonære borgerlige akademiske 'autoriteter' og borgerskapets og alle de utbyttende klassers ideologi, og å omforme utdannelse, litteratur og kunst og alle andre deler av den overbygning som ikke svarer til det sosialistiske økonomiske fundament, for dermed å underlette det sosialistiske systems konsolidering og utvikling.''}}

Beslutningen tok dermed den allerede eksisterende studentbevegelse og opphøyet den til en landsomfattende massekampanje, der ikke bare studentene, men også «massene av arbeidere, bønder, soldater, revolusjonære intellektuelle og revolusjonære kadre» ble mobilisert for å «omforme overbygningen» ved å skrive veggaviser og avholde «store debatter». Ett av kulturrevolusjonens store mål var å avskaffe [[de fire gamle]]: Gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. Beslutningen gav folket den mest utstrakte talefrihet som Folkerepublikken noensinne hadde sett, men dette var en frihet som var strengt bestemt av det maoistiske intellektuelle klima og til sist, av Folkets frigjøringshær og Maos myndighet over hæren, slik det var nedfelt i beslutningens artikkel 15 og 16. De friheter som ble gitt i de seksten punktene ble senere skrevet ned i [[Folkerepublikken Kinas forfatning|Folkerepublikkens konstitusjon]] som ''«de fire store rettigheter (''四大自由'')»'' innen ''«det store demokrati (''大民主'')»'': Retten til fri meningsytring, til å ytre sitt syn fullstendig, til å skrive veggaviser, og til å holde store debatter (forkortet 大鸣、大放、大字报、大辩论 – de to første punktene er synonyme, men lyder forskjellig på kinesisk: ''dà míng, dà fàng'').

I andre sammenhenger ble den annen rettighet noen ganger byttet ut med 大串联 – rettigheten til «sammenknytning», det vil si til å forlate klasserommene og reise landet rundt for å møte andre aktivister og utbre Mao Zedongs tanker.

I tillegg til disse friheter kom retten til å streike, selv om den ble vesentlig tøylet av hærens inntreden på den sosiale arena i februar 1967. Alle disse rettigheter ble strøket fra grunnloven etter at Dengs regjering undertrykte [[Demokratimuren|demokratimurbevegelsen]] i 1979.  
[[Fil:Forbidden City Gate of Heaven 1.jpg|thumb|right|[[Den himmelske freds port]] i [[Beijing]].]]
Fra den 16. august 1966 strømmet millioner av rødegardister til [[Beijing]] for å få et glimt av Formannen. På toppen av [[Tiananmenplassen]]s [[Den himmelske freds port|port]] viste Mao og [[Lin Biao]] seg i tiden som fulgte flere ganger for rødegardistene, under stor jubel hver gang. Når man regner sammen serien av massemønstringer, kommer man til at de rundt 11 millioner unge rødegardisterslik ble oppildnet av Mao. Mao roste deres innsats for å utvikle sosialismen og folkestyret.

Den første og mest skjellsettende mønstringen fant sted 18. august. Da var en drøy million rødegardister forsamlet på [[Den himmelske freds plass]]. Her fremstod Mao i uniform foran de mange unge studentene, og de ble utstyrt med røde silkearmbånd til erstatning for sine selvlagede bomullsbånd, og ble oppildnet av ham og andre til å ødelegge ''[[de fire gamle]]''.<ref>Frank Dikötter: ''The Cultural Revolution: A People's History 1962-1976'', s 74f</ref> Der ble 17-årige [[Song Binbin]] (som hadde vært med på å slå til døds sin overlærer [[Bian Zhongyun]] med en stokk med spiker i to uker tidligere) kalt frem og fikk feste et slikt rødt armbånd på Maos arm. Hendelsen er fastholdt på et berømt fotografi. Foran blinkende kameraer spurte Mao henne hva navnet hennes betød. Da hun fortalte at Binbin (彬彬) betød «myk, mild», foreslo han at ''Yaowu'' (要武), «vær krigersk», var et mer passende navn. Hennes berømmelse skjøt til himmels.<ref>Frank Dikötter: ''The Cultural Revolution: A People's History 1962-1976'', s 75</ref>

I hele to år, frem til juli 1968 (og noensteds vesentlig lengre) fortsatte studentaktivister som rødegardistene å utvide sitt maktområde, og deres innsats for å fremme sosialistisk rekonstruksjon tiltok i intensitet. De begynte med å dele ut [[flyveblad]]er som forklarte deres forehavende om å utvikle og styrke sosialismen, navngav mistenkte «kontrarevolusjonære» og sammenkalte til folkemøter på veggaviser og oppslagstavler. De kalte folk sammen til folkemøter der de hadde «store debatter», og skrev skuespill som skulle utdanne massene. Deres folkemøter tok sikte på å fremtvinge selvkritikk fra de mistenkte «kontrarevolusjonære».

==== «Fysisk kamp» og «verbal kamp» ====
Selv om de 16 punkter og andre uttalelser fra sentralt hold forbød ''«fysisk kamp ''(武斗)''»'' og gikk inn for ''«verbal kamp ''(文斗'')»'' førte disse [[kampsesjon]]ene ofte til fysisk maktutøvelse. Det begynte gjerne med verbal overhøvling fra aktivistenes side, men etter hvert ble det stadig mer voldelig, særlig etter at de begynte å forsyne seg med våpen fra militærlagrene i 1967. De sentrale maoistiske ledere nøyde seg med verbal kritikk, men syntes stundom å oppmuntre til den «fysiske kamp», og det var bare etter at rødegardistene hadde begynte å bevæpne seg at de begynte å undertrykke denne massebevegelsen.

Liu Shaoqi ble sendt til en fangeleir, og døde av den behandling han fikk i 1969. Deng Xiaoping, som selv ble sendt til omskolering tre ganger, ble til slutt sendt til arbeid i en maskinfabrikk. Der ble han til han noen år senere ble hentet tilbake av Zhou Enlai. Men de fleste av de anklagede var ikke så heldige; mange av dem kom aldri tilbake.

Mao Zedong priste rødegardistenes innsats. Den 22. august 1966 kom han med en forordning som stanset ''«enhver polisiær inngripen mot rødegardistenes metoder og aksjoner»''. Politifolk som ikke forholdt seg til dette ble brennemerket som «kontrarevolusjonære».

Den [[5. september]] 1966 kom nok en bekjentgjørelse som oppfordret alle rødegardister om å komme til Beijing for en tid. Alle kostnader, også reise og opphold, skulle regjeringen stå for. Den 10. oktober 1966 kritiserte Maos allierte, general Lin Biao, offentlig Liu og Deng for å følge «[[kapitalistfarer|kapitalismens vei]]» og brennemerket dem som «trusler». Senere ble [[Peng Dehuai]] bragt til Beijing for offentlig spott og spe; han ble deretter utrensket.

De mest grufulle sider ved kampanjen var tortur og drap av sakesløse mennesker, og de mange selvmord som ble begått av alle som ikke kunne utstå slag og ydmykelse. Bare i løpet av august og september skal det ha vært 1772 drap bare i Beijing. I [[Shanghai]] var det september 704 selvmord og 534 dødsfall knyttet til kulturrevolusjonen. I [[Wuhan]] var det i samme tidsrom 62 selvmord og 32 mord.<ref>[[Roderick MacFarquhar|MacFarquhar, Roderick]] and Schoenhals, Michael. ''Mao's Last Revolution''. [[Harvard University Press]], 2006. s. 124</ref> Myndighetene fikk beskjed om ikke å gripe inn mot rødegardistenes voldshandlinger. Som den nasjonale politisjef [[Xie Fuzhi]] uttrykte det: ''«Hvis folk blir slått til døde ... , angår det ikke oss. Hvis dere griper inn mot dem som slår folk til døde ... gjør du en stor feil.»''<ref>Chang, Jung and Halliday, Jon. ''[[Mao: The Unknown Story]].'' [[Jonathan Cape]], London, 2005. s. 539-540</ref>

==== Kampen mot religionene ====
[[Fil:Sacré-Cœur de Shizhi.jpg|thumb|right|Den [[katolsk]]e domkirken i [[Guangzhou]] (2007). Under kulturrevolusjonen ble den benyttet som lager, etter at noen steinsøyler og samtlige inventarstykker såsom alter, stoler, kirkebenker, knelebenker og helgenstatuer var blitt smadret. Det samme skjedde med kalker og annet kirketøy. På veggen bak hovedalteret er det fremdeles spor etter kulturrevolusjonen, og de bevares som en påminnelse om denne fasen av Kinas historie. Etter at mursten var blitt fjernet og da veggene ble vasket ble det synlig store slagord malt i rødt: «Lenge leve Formann Mao» og «Arbeiderklassen må utøve lederskap i alt».<ref>Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore, 2004, s. 406-408</ref>]] 
Under slagordet ''[[Knus de fire gamle]]'' (i betydningen ''avleggse'') ble religiøs virksomhet av ethvert slag forfulgt av rødegardistene. Mange kirker og templer ble utplyndret og ødelagt.<ref>[http://wwwistp.murdoch.edu.au/publications/e_public/Case%20Studies_Asia/tourchin/tourchin.htm murdoch edu]   {{Wayback|url=http://wwwistp.murdoch.edu.au/publications/e_public/Case%20Studies_Asia/tourchin/tourchin.htm |date=20051225041328 }}</ref>

Avisene stanset å skrive om religion; til og med anti-religiøse artikler ble det slutt på. Religion skulle ikke lenger være et tema, skulle ikke eksistere.

Fra slutten av august/tidlig september ble alle landets kirker stengt. Det var i virkeligheten lite rødegardistene trengte å gjøre for å bryte ned kirkens strukturer, de var forlengst knust i løpet av de forutgående femten år. Men det hindret ikke at rødegardistene ødela alt de kom over. De få kirker som fremdeles var åpne, ble så godt som alle angrepet, utplyndret, vandalisert og rensket for sine religiøse symboler. Steinkors, statuer og andre arkitektoniske elementer som vitnet om bygningenes religiøse karakter ble fjernet, hogd eller sprengt vekk. Det gjaldt både katolske og protestantiske kirker; moskeer og buddhisttempler fikk samme medfart. Alt etter størrelse og andre forhold ble de omgjort til fabrikker, lagre eller annet.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 229</ref> Nesten alle prester og nonner ble fengslet eller sendt til tvangsarbeidsleirer.

De siste kjente utenlandske misjonærer i frihet i landet var åtte nonner fra kongregasjonen ''Franciscan Missionaries of Mary'' som drev en skole for utenlandske diplomatbarn i Beijing. Rødegardistene angrep en tidlig morgen i august og ramponerte skolen mens søstrene ble innelåst på sine rom. Under to massemøter erklærte myndighetene bygningen for konfiskert og søstrene som utvist, og de ble under væpnet eskorte sendt med tog til Hongkong der én av  dem rett etter døde av påkjenningene.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 229-230</ref> I 1970 løslot og utviste myndighetene den siste utenlandske misjonæren, biskop [[James E. Walsh]].

Den regimetro protestantiske [[Tre-selv-kirken]] ble også rammet. Den ble forbudt, dens institusjoner og kirkebygninger ble stengt og mange ganger ramponert, og en god del av deres tro tjenere fikk merke utrenskningsterroren på kroppen.<ref>Jason Kindopp: ''Fragmented but Defiant: Protestant Resilience under CCP Rule'', s. 126, i Jason Kindopp & Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Tensions, Washington DC: The Brookings Institution, 2004</ref>

De katolikker og protestanter som hadde ment seg trygge på grunn av sitt samarbeid i regimetro patriotiske bevegelser, ble også rammet som om de skulle være farlige fiender. Mens en rekke tidligere ledende kommunistledere ble utskjelt som kontrarevolusjonære revisjonister, forrædere,  [[kapitalistfarere|kapitalistveivandrere]], forrædere og spioner, ble partilojale patriotiske religiøse ledere uthengt som restene av det føydalistiske overtroiske system og halehenget på den vestlige imperialisme. De ble behengt på daglige offentlige [[kampsesjon|kamp- og selvkritikkmøter]] med plakater som proklamerte dem som ''«oksespøkelser og slangeånder»''. Det som skjedde med den [[Den kinesiske patriotiske katolske forening|«patriotiske»]] katolske biskop av Shanghai, [[Zheng Jiazhu]], er et godt eksempel. Han var en fredelig og kompromissvillig prest som ville være alle til lags og var blitt bispeviet i 1960. I 1966 ble han tatt av rødegardistene, som anklaget ham for å være en opprører. Han ble behengt med en tung plakat og tvunget til fots gjennom gatene til allmenn spott og grove ydmykelser til endeløse daglige kritikksesjoner og offentlige rettssaker. Biskop [[Wu Guohuan]] av [[Hangzhou]], som var blitt patriotisk biskop samtidig som Zheng, måtte øve daglig selvkritikk og skrive utallige erklæringer om hvor meget han angret sine feil. Bare på denne måten var det mulig å overleve kulturrevolusjonens verste fase.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light'', Holy Spirit Study Centre, Hongkong, 1997, s. 46-47.</ref>

«Patriotisk» biskop [[Guo Zeqian]] av [[Hanyang]] ble drevet så til vanvidd at han begikk selvmord; det samme gjorde biskop [[Zong Huaimo]] av [[Yantai]] (Shandong).<ref>[http://bishops-in-china.com/default.asp?iId=KHFIM http://bishops-in-china.com] Zhong Huaimo, lest 2022-01-18</ref> Selvmord var likevel sjeldne blant kirkens folk. Mange ble så demoralisert og presset at de valgte andre utveier. Noen brøt offentlig med sine presteløfter og giftet seg, enten frivillig eller under tvang. Da de etter kulturrevolusjonen ble spurt ut om det, bekjente mange at de hadde oppgitt alt håp og var overbevist om at kirken aldri ville gjenoppstå. Noen avsverget også sin tro.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light'', Holy Spirit Study Centre, Hongkong, 1997, s. 48.</ref>

=== 1967: Politiske maktkamper ===
Den 3. januar 1967 manipulerte [[Lin Biao]] og [[Jiang Qing]] massemedier og lokale kadre til å få i gang den såkalte «januarstormen», da mange ledende skikkelser i Shanghais bystyre ble kraftig kritisert og så utrensket.<ref>Yan Jiaqi og Gao Gao: ''Turbulent Decade: A History of the Cultural Revolution'', 1996. ISBN 0-8248-1695-1.</ref> Dette åpnet veien for at Wang Hongwen kunne overta den reelle makt i byen og dens partiapparat som leder av revolusjonskomiteen. Byregjeringen fungerte ikke lenger. I Beijing var Liu og Deng atter blitt til skyteskiver for kritikken, mens andre som ikke var så direkte engasjert i kommunistpartiets kritikksesjoner, som [[Chen Boda]] og [[Kang Sheng]], rettet kritikk mot visestatsminister [[Tao Zhu]]. Slik begynte en politisk maktkamp i det sentrale styringsapparat og blant lokale partikadre, som benyttet seg av kulturrevolusjonen som en sjanse til å anklage rivaler for «kontrarevolusjonær virksomhet» etter hvert som den paranoide atmosfære bredte om seg mer og mer.

Den 8. januar roste Mao disse tildragelsene gjennom ''Folkets dagblad'' og oppfordret alle lokalpolitikere i å øve selvkritikk, og til å kritisere og utrenske andre. Dette utløste omfattende maktkamper som førte til utrenskning etter utrenskning i de lokale regjeringer, slik at en rekke av dem helt sluttet å fungere. Det var kun ved å medvirke i noe slag av «revolusjonær» virksomhet at man kunne håpe å unngå å bli utrensket, men man hadde ingen sikkerhet for det selv da.

I februar krevde Jiang Qing og Lin Biao, med Maos tillatelse, at disse «klassekampene» også måtte utvides til å omfatte hæren. Mange ledende generaler som hadde vært med på grunnleggelsen av Folkerepublikken gav uttrykk for stor bekymring over og motstand mot kulturrevolusjonen, som de kalte et feilgrep. Tidligere utenriksminister [[Chen Yi (1901-1972)|Chen Yi]] sa i sinne under et møte i Politbyrået at de nye fraksjonene kom til å ødelegge det militære, og deretter Partiet. Andre generaler som [[Nie Rongzhen]], [[He Long]] og [[Xu Xiangqian]] gav uttrykk for sin sterkeste misbilligelse. De ble etterpå fordømt i de nasjonale massemedier, som ble kontrollert av [[Zhang Chunqiao]] og [[Yao Wenyuan]], som «[[februarmotstrømmen|februar-motstrømskreftene]]». Alle ble de til slutt utrensket av rødegardistene.

Samtidig begynte mange store rødegardistgrupperinger å reise seg i protest mot andre rødegardistgrupperinger som hadde avvikende revolusjonære budskap, noe som ytterligere kompliserte situasjonen og bidro til mer kaos. Dette fikk Jiang Qing til å fordre av rødegardistene å innstille all usunn virksomhet. Den 6. april ble Liu Shaoqi åpent fordømt av en fraksjon av [[Zhongnanhai]] hvori inngikk Jiang Qing og Kang Sheng og til slutt Mao selv.

Dette ble fulgt opp med en protest og massedemonstrasjoner, som i [[Wuhan]] i juli ([[Wuhanhendelsen]]), der Jiang åpent fordømte enhver «kontrarevolusjonær virksomhet». Der pågikk det sammenstøt av svære proporsjoner, og den lokale militære overkommando under general [[Chen Zaidao]], støttet aktivt «feil» fraksjon, og nektet å følge ordre om å skifte side og i stedet støtte den fraksjon som rødegardistene var med i. Folk sendt ned fra Beijing for å overtale generalen, ble mishandlet eller bortført. Zhou Enlai prøvde også å komme seg dit, men general Chens styrker plasserte stridsvogner på rullebanen slik at statsministerens fly ikke kunne lande. Til slutt ble overveldende troppestyrker satt i bevegelse mot general Chen, som da overgav seg.

Det det hele var over fløy hun personlig til [[Wuhan]] for å «kritisere» Chen Zaidao, generalen med ansvar for Wuhan militærdistrikt.

Den 22. juli bad Jiang Qing rødegardistene om å – om nødvendig – ta Folkets frigjøringshærs plass, og dermed gjøre de eksisterende militære styrker maktesløse. Rødegardistene begynte med denne ryggdekningen snart å stjele og plyndre fra barakkene og andre av hærens bygninger. Dette klarte ikke generalene å stanse, og det pågikk til høsten 1968.

=== 1968: Persondyrkelse, rødegardistenes fall ===
[[File:Chinese revolutionary art.JPG|thumb|Kinesisk hverdags-brukskunst fra 1960-tallet med fokus på Mao]] 
[[Fil:Forbidden_City_Gate_of_Heaven_3.jpg|thumb|Persondyrkelsen av Mao nådde nye høyder]]
Våren 1968 begynte en kampanje som tok sikte på å ytterligere øke persondyrkelsen av Mao. Han skulle oppnå en nærmest gudelik status. Den egen [[lojalitetsdans]], som hadde vokst frem i de tidligere årene av kulturrevolusjonen, ble mer og mer vanlig, slik at man to ganger daglig på arbeidsplassene skulle fremføre den og deklamere sin kjærlighet til Formann Mao. Til og med flyvertinner fikk legge inn slike in-flight opptrinn foran  maoportrettet som hang fremst i alle passasjerflykabiner.

Et uttrykk var nå blitt godt innarbeidet: «Om lojal eller illojal, se på ens handlinger» (''Zhong bu zhong, kan xingdong''). Det var tre prøvestener: For det første: Kan du lojalitetsdansen? For det andre: Har du Maos lille røde, og kan du sitere fra den? Og for det tredje: Har du på deg noe Mao-jakkemerke?

Den 27. juli 1968 ble rødegardistenes myndighet over hæren offisielt opphevet, og sentralregjeringen satte inn troppestyrker for å beskytte en rekke områder som fortsatt var blant rødegardistenes målområder. Dette omskifte kan, dersom man holder seg til den snevrere forståelse av kulturrevolusjonen, betraktes som begynnelsen på kulturrevolusjonens avslutning; nå ble motkrefter satt inn mot kaoskreftene som var blitt satt fri i 1966.

Konkret begynte tiltakene mot rødegardistene at grupper nyorganiserte arbeidere (om lag {{Formatnum:30000}} ansatte ved 60 fabrikker i Beijing var blitt organisert i «Hovedstadens Mao Zedongs Tanker arbeiderpropagandagrupper») ble sendt til byens universiteter for å stanse urolighetene rødegardistene der anstilte. Den gruppen som kom til [[Tsinghuauniversitetet]] den 27. juli ble møtt med steinkasting og skuddsalver på ordre fra rødegardistlederen [[Kuai Dafu]]. Fem medlemmer av arbeidergruppen ble drept, mange ble såret. Gruppen trakk seg tilbake.<ref>MacFarquhar og Michael Schoenhals: ''Mao's Last Revolution'', Harvard University Press, 2006, s. 249</ref>

Men dagen etter innkalte Mao Zedong personlig hovedstadens viktigste rødegardistledere til et møte i [[Folkets store hall]]. Rødegardistlederne var de to kvinnene [[Nie Yuanzi]] fra [[Pekinguniversitetet]] og [[Tan Houlan]] fra [[Beijings pedagogiske universitet]], og de mannlige ledere [[Han Aijing]] (Beijings aeronautiske institutt), Kuai Dafu, og [[Wang Dabin]] (Beijings geologiske institutt). Mao tok med seg [[Lin Biao]], Zhou Enlai,
[[Chen Boda]], [[Kang Sheng]], [[Jiang Qing]], Lin Biaos kone [[Ye Qun]], [[Xie Fuzhi]], [[Wu De]] og Folkets frigjøringshærs nye stabssjef [[Huang Yongsheng]]. Trass i denne storslåtte mottagelsen var dette et møte da studentene fikk høre dødsdommen over sin bevegelse. Mao sendte tropper inn på mange læresteder, og sentrale rødegardister ble sendt «opp i fjellene og ned til landsbyene» (上山下乡; ''Shàngshān xiàxiāng'').<ref>MacFarquhar og Michael Schoenhals: ''Mao's Last Revolution'', Harvard University Press, 2006, s. 250-251</ref>
 
Mao lot sin støtte og sitt fremme av den nye linje bli alminnelig kjent ved å la en av hans «høyeste anvisninger» om dette bli kjent blant massene. Ett år etter var alle rødegardistenes grupperinger blitt oppløst; Mao fryktet at det kaos de hadde skapt, og fremdeles var i stand til å skape, kunne skade selve kommunistpartiets fundamenter. Uansett hadde de allerede gjort sin nytte for Mao, som nå hadde konsolidert i sin makt.

Tidlig i oktober begynte Mao en kampanje for å utrenske embedsfolk som han mente ikke var lojale mot ham. De ble sendt til arbeidsleirer på landet. Samme måned, under det 12. plenum av den 8. partikongress, ble Liu Shaoqi «ekskludert fra Partiet for alltid», og Lin Biao ble gjort til Partiets viseformann og til Maos «tiltenkte etterfølger». Hans status og berømmelse i Kina var nå så stor at bare Maos ry var større.<ref>{{Kilde www |url=http://www.shulu.net/js/wdx/wang01.htm |tittel=Wang Dongxing's Memoirs |besøksdato=2007-11-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070928201611/http://www.shulu.net/js/wdx/wang01.htm |arkivdato=2007-09-28 |url-status=død }}</ref>

I desember 1968 utropte offisielt Mao kampanjen «[[Ut på landet-bevegelsen]]». Denne kampanjen, som varte i ti år, innebar at unge intellektuelle i byene ble beordret ut på landsbygda. Ordet «intellektuell» ble benyttet i meget vid forstand, ettersom denne politikken også ble gjort gjeldende for ungdom etter hvert som de ble uteksaminert fra de videregående skoler. Det var ikke før mot slutten av 1970-årene at disse «unge intellektuelle» kunne vende tilbake til sine hjembyer. Tiltaket var et av tiltakene for å flytte rødegardistene fra byene og ut på landet, der de ville forvolde mindre sosial uro.

I løpet av de neste syv årene ble 12 millioner byungdommer, det vil si om lag 10 prosent av bybefolkningen, sendt ut av byene. I hele perioden fra 1967 til 1979 kom tallet opp i 16.470.000. De fleste ble sendt til steder i deres egen hjemprovins, de heldigste til rike landfylker i utkanten av hjembyene. Men åtte byer – [[Shanghai]], [[Beijing]], [[Tianjin]], [[Hangzhou]], [[Nanjing]], [[Wuhan]], [[Chengdu]] og [[Chongqing]] – sendte store antall til grenseprovinser som [[Indre Mongolia]], [[Xinjiang]], [[Yunnan]] og [[Heilongjiang]].<ref>MacFarquhar og Michael Schoenhals: ''Mao's Last Revolution'', Harvard University Press, 2006, s. 251</ref>

Spredningen av tidligere rødegardister førte ikke til at det ble slutt på volden. Den fikk fortsette i nye former. En mer systematisk og omfattende terrorbølge under ledelse av nye revolusjonskomiteer fulgte, da enda flere mennesker ble torturert, lemlestet, drevet til vanvidd eller til selvmord, eller drept. Blant selvmorderne var [[Jiang Yongning]], [[Rong Guotuan]] og [[Fu Qifang]], berømte [[bordtennis]]stjerner som hadde økt Kinas internasjonale prestisje.<ref>MacFarquhar og Michael Schoenhals: ''Mao's Last Revolution'', Harvard University Press, 2006, s. 252</ref>

=== Engasjementet i de forskjellige samfunnslag ===
De forskjellige grupperingers engasjement i den kaotiske perioden 1966-68 er bare delvis blitt gjenstand for forskning. Kildesitusjonen er så langt utilfredsstillende, og øyenvitneintervjuer i Kina om denne perioden er fremdeles en delikat affære (2007). Sentrale aktører er nå gamle, og hukommelsen blir mindre presis. Det er illustrerende at det pr. 2007 kun var ett museum i Folkerepublikken som beskjeftiget seg med tildragelsene; det er i [[Shantou]], og kulturmyndighetene – som tolererer museet – tillater ikke at det blir opplyst om det for eksempel i brosjyrer.

Det er flere gruppers engasjement som bare til dels er blitt underkastet historisk analyse:<ref>Det nedenstående er for det meste inspirert fra Roderick MacFarquhar og Michael Schoenhals: ''Mao's Last Revolution'', Harvard University Press, 2006</ref>

* '''Skoler og universiteter''':
[[Fil:Thu gate.JPG|thumb|[[Tsinghuauniversitetet]], her med sitt mest kjente symbol, den gamle porten, var et fremtredende arnested for rødegardistene, både dets videregående college og det egentlige universitetet.]] 
:Rødegardistene som var selve spydspissen i kulturrevolusjonen, strømmet ut fra skoler og universiteter. Hva gjelder studentene ved de ''videregående skoler'', der det var mange studenter som kjempet om få studieopptak for de alt for få plasser som stod til rådighet ved universitetene, hadde frustrasjonen vedrørende egne fremtidsutsikter ført til misnøye som gav opphav til fraksjoner blant studentene.

:På denne tiden hadde kommunistene avskaffet det gamle systemet der de akademiske prestasjoner skulle veie tungt ved opptak på universitetene. Man tenkte klassebevisst, og det innebar at man skulle gi ungdom med rett klassebakgrunn preferanse. Dermed kom mange barn fra arbeiderklassen og den alminnelige bondeklasse videre, selv uten særlige akademiske prestasjoner å vise for seg. Dette systemet var blitt ytterligere uthulet ved at barn av partikadre også ble sikret opptak ved universitetene, gjerne uten å ha gjort det særlig godt.

:Systemet for å vurdere om studentene hadde nådd de akademiske læremål var forsåvidt brutt sammen/delvis blitt avskaffet, men studentene selv hadde evne til å vurdere hva som måtte til for å komme seg videre. Den store mengde studenter som verken hadde perfekt klassebakgrunn eller kom fra kommunistfamilier, men kom fra småborgerskapet eller funksjonærbakgrunn, innså at politisk aktivisme var en meget bedre billett til videre studier enn skolearbeidet var det. Ved aktivisme kunne man bli opptatt i den kommunistiske ungdomsliga, noe som ble tatt hensyn til ved opptak til høyere utdannelse.

:Dermed var det duket for stor deltagelse i politisk aktivisme, ikke bare på grunn av tidens persondyrkelse av Mao som særlig var innpodet de unge, men også av forskjellige egennyttige grunner. Det oppstod fraksjoner blant rødegardistene. Småborgerbarna kunne ved sin aktivisme både score poenger, og være med på å sjalte ut de kaderbarna hvis foreldre i øyeblikket var blant de som ble kritisert og utrensket. Kaderbarna kunne også fremme egne interesser både ved å vise lojalitet når andre kadre ble utrensket, eller ved sin aktivisme kanskje skape seg et selvstendig fremtidsgrunnlag til tross for foreldrenes assosiasjon med de «gale» grupperinger i Partiet.

:På universitetene var naturligvis ikke konkurransen om opptak til universitetene noen medvirkende faktor. Men særlig i Beijing var det vokst frem at de enkelte universiteter var blitt knyttet til forskjellige av de ledende personligheter i parti- og regjeringsapparat. Dette gjaldt ikke minst [[Tsinghua-universitetet]] som var det første der rødegardistene ble engasjert i den politiske kampen. Dette forhold begrunner meget av fraksjonsdannelsene og aktivismen ved hovedstadsuniversitetene. Ved de øvrige av landets universiteter, som ikke var geografisk nær maktens sentrum, spilte dette en mindre rolle. Det er ikke blitt forsket særlig på dem, men det var klart at overalt var en posisjonering med hensyn til fremtidig jobb en faktor – aktivisme hjalp.

* '''Fabrikker''': På fabrikkene var ikke kampen om arbeid noen vesentlig faktor; faktisk var det alt for mange ansatte i industrien, og det førte til «lediggang på arbeidsplassen». De stadige strømutkoblinger skapte enda mer. Men arbeidsforholdene, og meritteringssystemet på arbeidsplassene, førte til at man slik både fikk næring til fraksjonsdannelser og til aksjoner som kanskje under andre politiske forhold ville blitt kalt for arbeidsaksjoner.
* '''Offentlig forvaltning''': I byråkratiene var det, som i mange land, rivalisering om posisjoner, og når partibok og aktivisme var på rett side når grupperinger innen Partiet ble utrensket, skapte det en helt ny arena for å fremme egne interesser. Og når kulturrevolusjonen så åpenbart var villet av den øverste makthaver Mao, var det få grunner som talte i mot å gå med.
* '''Landsbyene''': I de relativt oversiktlige landsbyene var det allment kjent hvem som kom fra hvilken bakgrunn: Landarbeidere, bønder, storbønder, kjøpmenn, og når den [[konfucianismen|konfucianske]] [[Lǐ (konfucianisme)|sosiale harmonimodell]] ble angrepet av kulturrevolusjonen og den overordnede myndighet og administrasjon samtidig falt fra hverandre, ble det friere frem for å ta omkamper på gamle tvister. Her kunne det være rene tilfeldigheter som bestemte hvem som endte opp med å kunne kalle seg revolusjonære og sine motstandere for kontrarevolusjonære – skillelinjene dreide seg som oftest ikke om konflikter som lot seg innordne slik.
[[Fil:Confucius temple 1912.jpg|thumb|Plantegning fra 1912 over Konfuciustempelet i [[Qufu]].]]
* '''Fylkesbyer''': I fylkessetene og i markedsbyene fikk man gjerne «det verste av to verdener», det vil si landsbyenes gamle gnisninger som man nå kunne kjempe omkamper om, og elementer av de mer bymessige forhold som gjorde det formålstjenlig å engasjere seg i maoistisk aktivisme mot «klassefienden».
* '''Etniske minoriteter''': Minoritetene var med sine kulturelle særtrekk ikke konforme til den hankinesiske måte å fremstå som overbeviste kommunister på. For hankinesiske kommunister ble det meget lett å se på deres fremmede skikker som uforenlige med kommunismen og som illojalitet mot Mao Zedong. Hundretusener kom i klemme; bare i Indre Mongolia, der det var verst, ble hundretusener mongoler arrestert og fordrevet fra sine tradisjonelle hjemsteder, og titusener drept.<ref>William R. Jankowiak: «The Last Hurrah? Political Protest in Inner Mongolia», i ''The Australian Journal of Chinese Affairs'', nr. 19-20 (januar-juli 1989), s. 273-288</ref><ref>W. Woody (pseudonym for en kineser): ''The Cultural Revolution in Inner Mongolia'', Stockholm: Center for Pacific and Asia Studies at Stockholm University (Occasional Papers), nr. 20, 1993, s. 41ff.</ref>

Et talende eksempel på hvordan forskjellige grupper rødegardister hadde hver sine interesser å ta vare på, gir hva som skjedde i byen [[Qufu]] i [[Shandong]]. Her, i [[Konfucius]]' fødeby, var det et stort tempel- og minneområde med vel ivaretatte minner som gikk hundrevis av år tilbake. De lokale rødegardistene var ikke snauere enn i andre byer med å gå løs på «klassefiender» og ramponere eiendom. Men Konfucius-anlegget lot de stå i fred – etter rettere sagt, de malte store slagord og hengte opp plakater slik at fremmede rødegardister skulle få inntrykk av at anlegget var «ferdigplyndret». Til slutt ble det likevel herjet – av en tilreisende gruppe på 200 rødegardister fra [[Beijings pedagogiske universitet]] ledet av [[Tan Houlan]], ansporet av en oppfordring fra Mao om å ''«[[Lær av Lu Xun|lære av Lu Xun]]»''. [[Lu Xun]] var en berømt avdød kinesisk forfatter som i sitt «liv etter døden» skulle bli instrumentalisert til de mest forskjellige politiske kursendringer, nå til angrep på gammel kultur. Beijinggardistene ødela mer enn 6&nbsp;000 gjenstander i Qufu-anlegget i november 1966.<ref>{{Kilde www
 |url = http://www.encyclopedia.com/doc/1G1-153095655.html
 |tittel = Cultural revolution in Current Events
 |besøksdato = 2007-03-04
 |besøkt_dag_måned = 
 |besøkt_måned_dag = 
 |besøksår = 
 |forfatter = 
 |etternavn = 
 |fornavn = 
 |forfatter_url = 
 |medforfattere = 
 |utgivelsesdato = 29. september 2006
 |år = 
 |måned = 
 |format = 
 |verk = 
 |utgiver = Weekly Reader Corp.
 |sider = 
 |språk = 
 |doi = 
 |arkiv_url = 
 |arkivdato = 
 |sitat = 
}}

</ref><ref>Wang Liang, "The Confucius Temple Tragedy of the Cultural Revolution," in Thomas A. Wilson, ed., ''On Sacred Grounds'', (Cambridge:  Harvard Universtiy Press, 2002)</ref>