Redigerer Knut Hamsun (avsnitt)

=== Den subjektive outsideren i 1890-årssromanene ===
De fleste litteraturhistorikere er enige om at ''[[Sult (roman)|Sult]]'' (1890) markerer et brudd med romankunsten slik den til da var kjent. Romanen, som er delvis selvbiografisk, beskriver en ung forfatters utvikling i et fysisk og mentalt grenseland. Sulten og fattigdommen pirrer fantasi og uttrykksevne på en smertelig og besettende måte. I sin fordreide, subjektive virkelighet dikter jeg-personen for eksempel opp «agent Happolati», oppfinner av «den elektriske salmebok», som han skrøner om til en tilfeldig gammel mann han møter. Og for å redde seg ut av en knipe, henter han en annen gang «ullhandler Kierulf» ut av den tomme luft. Kvinnenavnet «[[Ylajali]]» kommer også til ham som en inspirasjon, utløst av et tilfeldig møte med en konkret kvinne som han stadig observerer i gatebildet, fantaserer om og forelsker seg i. Gjennom en framstillingsmåte som peker fram mot en [[stream of consciousness]]-teknikk, skildres hovedpersonen gjennom fire krisefaser. Tre av krisene løses ved at jeg-personen overraskende får noen penger, den siste 'løses' ved at han flykter fra Kristiania og dermed oppgir å leve av sitt skriveprosjekt. Han tar hyre på en båt, villig til å gjøre hva som helst av forefallende arbeid.

''Sult'' markerer et skille i norsk litteraturhistorie ved å sette menneskesinnets irrasjonelle potensial så å si under lupen. Noe slikt hadde man aldri sett før. Man har dertil ment at romanen knytter an til Dostojevskijs og Strindbergs nye psykologi, uttrykker en [[fin de siècle]]stemning, ja, at den foregriper den kommende interessen for sjelslivet som Freud skulle fremme så sterkt. Med den sterke vekt på det ekstremt subjektive, de uforutsigbare innfall, de skiftende sinnsstemninger og de språklige 'lykketreff' kan verket dessuten sies å tilhøre [[nyromantikken]] i Norge.

Noen tyske kritikere beskrev romanen som «subjektiv naturalisme»,<ref name="HLIB" /> mens Hamsun selv i et brev sa at han forsøkte å bryte med samfunnsskildringen og skape «ikke en roman, men en bok, hvori jeg har fulgt en ømtåling menneskesjel, hvis uendelige bevegelighet har interessert meg. Her forekommer ingen dikteriske oppfinnelser, ingen giftermål, baller, landturer osv»<ref name="RNN" />. Litteraturhistorikeren Rolf N. Nettum oppsummerer sin gjennomgang slik: «Sult er med all sin vitalitet en bok om sjelelig lidelse, om fremmedfølelse og desorientering i en fiendtlig og kald verden. Det er denne tematikk som har sterkest appell til senere tider og gjør Sult til en forløper for den modernistiske roman»<ref name="RNN" />. Hamsun selv ga en slags kommentar til romanen da han i septembernummeret av tidsskriftet ''[[Samtiden]]'' publiserte artikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv»<ref name="FDUS" />, som han skrev under et opphold i Lillesand.

Hans neste roman, ''[[Mysterier]]'' fra 1892, svarer, likesom ''Sult'', til Hamsuns definisjon av en 'psykologisk roman'. Den skildrer sinnsstemninger og irrasjonelt sjeleliv hos en «tilværelsens utledning». Hos hovedpersonen Johan Nilsen Nagel{{efn|Navnet Nagel er et mulig [[anagram]] for «galen» (det vil si «gal»). En sannsynlig modell for Nagel er kunstmaleren [[Johan Martin Nielssen]], som fascinerte Hamsun ved å være både «selvutslettende ydmyk og selvhevdende stolt», og som levde i forbitret isolasjon i Norge etter å ha forlatt sin kone, malerinnen [[Clemence Lederer]], fordi han mente hun hadde vært en modell for Elida Wangel i [[Henrik Ibsen|Henrik Ibsens]] skuespill ''[[Fruen fra havet]]''.<ref>Jan Nyberg: ''Mysteriet Johan Nielssen'', Bergens Tidende, 20. september 2006</ref>}} er veien kort fra euforisk lykke til den dypeste misère og selvmord. Hans provoserende adferd og ustabile psyke vanskeliggjør forholdet til andre mennesker, samtidig som han heller ikke vil gi slipp på seg selv bare for å passe inn i samfunnet: «Han vil ikke forlate seg selv for å imponere verden.» Nagel, som har blitt beskrevet som Hamsuns «mest fengslende figur»<ref name="VLH" /> kan sees som en videreføring av jeg-personen i ''Sult'', og som en utagerende og livsudugelig by-variant av senere vandrere som Glahn og August. I tillegg til skildringen av Nagel, og hans underlige «sekundant», krøplingen ''Minutten'', inneholder romanen spark i flere retninger, mot Bjørnson, Ibsen, borgerskapet og småbymentaliteten. Lignende spark forekommern også i Hamsuns to neste og langt mindre berømte romaner ''[[Redaktør Lynge]]'' og ''[[Ny jord (roman)|Ny jord]]''. Begge angrep henholdsvis hovedstadens avismiljø og dens dekadente kunstnermiljø og kan karakteriseres som tendensromaner.

{{Sitat|I de siste dager har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige dag.|Åpningssetningen i Pan|right}}

Den lyriske kjærlighetsromanen ''[[Pan (roman)|Pan]]'' (1894) er en slags brevroman i jeg-form der hovedpersonen, den kulturtrøtte og overfølsomme løytnant Thomas Glahn, ser tilbake på en sommer han tilbrakte i [[Nordland]]. Han hadde oppsøkt naturen og ensomheten for å leve som eremitt, svermer og jeger i en primitiv hytte sammen med hunden Æsop, og for å livnære seg av det som naturen til en hver tid kunne by på.

(Mis)forholdet mellom natur og sivilisasjon er et gjennomgående tema. Naturen fungerer ikke minst som akkompagnement og betingelse for de erotiske drifter og stemninger som hovedpersonen er kasteball for. Innvevd i teksten finnes et 'sagn' om Didrik og Iselin som skaper forestillinger om middelalderromantikk (f.eks. [[Tristan og Isolde]]), og det henspilles på den klassiske myten om jegerguden [[Pan (mytologi)|Pan]]. Det er dessuten innslag av [[panteisme]] i naturskildringene. Tre kvinneskikkelser står sentralt i handlingen, den uoppnåelige Edvarda, datter av den mektige Hr. Mack ved handelsstedet «Sirilund», Eva, smedens ydmyke og misbrukte kone, og gjeterpiken, naturbarnet, Henriette. Glahn dyrker den første, og søker tilfredsstillelse hos de to andre.

Romanen har en epilog «Glahns død». Der innføres et nytt fortellende jeg som karakteriserer Glahn på denne måten: «Han så prektig ut, var full av ungdom og hadde et forførerisk vesen. Når han så på en med sitt hete dyreblikk følte man hans makt, endog jeg følte den. En dame skal ha sagt: Når han ser på meg er jeg fortapt; jeg føler en bevegelse ved det som om han rører ved meg.» Den uimotståelige (kvinne)jegeren Glahn omkommer ved et skudd i tropene, 34 år gammel. Det drepende skuddet har han selv med vitende og vilje provosert fram. Edvarda-skikkelsen forekommer også i ''[[Rosa (roman)|Rosa]]'' (1908), der hun lever som aldrende enke på Sirilund.

Den lyriske kjærlighetsromanen ''[[Victoria (roman)|Victoria]]'' (1898) ble til mens Hamsun var nygift. Den har blitt karakterisert som «Hamsuns høysang til kjærligheten».<ref>[[Harald Beyer]] og [[Edvard Beyer]]. Norsk litteraturhistorie. 4. utgave. Aschehoug, 1978 ISBN 82-03-09106-7 s. 262</ref> Forholdet mellom møllersønnen Johannes og overklassepiken Victoria preges av lengsler, håpløshet og av Johannes' ambivalente følelser. Det blir i et etterlatt brev ved hennes død klart at hun har elsket ham. Det ser imidlertid ut til han på sin side likevel har elsket sitt dikterkall høyere enn han har elsket henne, og at det nettopp er den uoppnåelige tragiske kjærligheten han har oppsøkt, fordi den representerer en kilde til inspirasjon.<ref name="RNN" /><ref name="HLIB" />