Redigerer Karl Johan-kvartalet (avsnitt)

== Tidlig sekstitall – debatten tilspisser seg ==

Første del av 1960-tallet innebar heftig debatt om utviklinga av Karl Johan-kvartalet. Gårdeierne var ivrige etter å hente ut større inntekter fra sine eiendommer. Ikke minst gjaldt dette Det Norske Teatret, som så store utleiearealer som en gyllen mulighet til å finansiere et moderne scenehus. Den teknologiske utviklinga med [[prefabrikerte bygningselementer]] og stadig høyere kraner gjorde også høyhus billigere å bygge. På motsatt side stod et ønske om mer offentlig styring og motstand mot gårdeiervelde, enda om det nok var uenighet i planleggerkretser om hvordan planene skulle være. I februar 1960 lanserte Thor Furuholmen, som sjøl bodde i Karl Johans gate 39, en ny plan, som innebar riving av all eksisterende bebyggelse. Han ville ha tre slanke blokker på 14 etasjer hver med grøntanlegg og 40 meter breie gågater mellom. Byplanrådet var på samme tid positive til å rive alt, og dette fikk betinga støtte fra byplansjef [[Erik Rolfsen]], som imidlertid var skeptisk til høyhus i kvartalet.

På denne tida kunne en også se spirene til en miljøbevegelse, og ikke minst skjedde det store endringer i tankene om [[kulturminnevern]]. Året 1960 blei på mange vis et vendepunkt. I april hadde [[Kunsthistorisk Forening]] et møte om Karl Johan.<ref>På møtet deltok en rekke fagfolk, blant annet riksantikvaren, som på direkte spørsmål opplyste at han «neppe ville reise krav om antikvarisk bevaring av noen av gårdene»; referat i ''Aftenposten'' 7. april 1960, gjengitt hos Christensen, side 198.</ref> Dette endte med et vedtak der gårdeierne blei oppfordra til å ta «tilstrekkelig hensyn til bevaringen av en lav sammenhengende fasadeflukt mot Karl Johans-gate». Vedtaket blei seinere støtta av [[Fortidsminneforeningen]], mens [[Den antikvariske bygningsnemnd]] ikke fant å ville uttale seg.<ref>Riksantikvaren personlig uttrykte imidlertid sympati for tanken om å beholde den lave fasaderekka.</ref> Byantikvar [[Arno Berg]] stod fram som en sterk motstander av «sanering» og høyhus. Hans tilrådning var «at fasaderekken mot Karl Johansgate må bevares i hovedsaken som den står i dag».<ref>Brev fra byantikvaren til skolerådmannen av 2. september 1960; her referert etter Christensen, side 199 ff. Forbeholdet «i hovedsaken» gjelder her som mange ganger før de to hjørnegårdene.</ref> Fortsatt er det fasadene det hegnes om, idet Berg åpner for totalombygging av interiører og kvartalets indre bygninger. Byplansjef Rolfsen påpeker så i en uttalelse at bygningene – med unntak av Meyer-paleet – er «utidsmessige», men han fastholder at gesimshøyden bør bevares. De siste kommunale etater som uttaler seg er kommunikasjonsrådmannen og skolerådmannen (sistnevnte også medlem av kulturutvalget), som begge i hovedtrekka støtter byantikvarens syn. Saksgangen ender i denne omgang med et vedtak i kulturutvalget 7. desember om at heile fasaderekka bør bevares.

Vernetanken blei nå støtta av stadig flere. I 1961 var saken til diskusjon i bystyret, der [[Bjørn Bjørnseth]] (Høyre) foreslo at bevaring skulle utredes. Forslaget blei oversendt formannskapet uten realitetsvotering. Året etter danna ei gruppe kunsthistorikere initiativet «Gullalderens Christiania», som kan ses på som ei rehabilitering av byarkitekturen fra 1800-tallets andre halvdel. Samtidig foretok Fortidsminneforeningen og [[Oslo Byes Vel]] ei systematisk registrering av bygninger fra denne perioden. Konklusjonen var at fasadene langs Karl Johan og Universitetsgata var vel verdt å bevare. Interessant er det å merke at hjørnegårdene fra 1890-tallet nå blei tatt inn i varmen, og at mangfoldet i husrekka blei sett som et positivt element.

Det bør ikke legges skjul på at en del eksempler på heller mislykka moderniseringer nok bidrog til å styrke ønsket om å ta vare på det velforma eldre. I Oslo hadde «saneringa» av [[Vestre Vika]] ført til et dødt og kjedelig kontorstrøk, og i [[Stockholm]] blei [[Hötorget]] nevnt som et skrekkens eksempel.

Samtidig med dette fortsatte argumentasjonen for nybygg, ikke minst på grunn av dårlig bygningskvalitet og fundamentering på de eksisterende gårdene.

=== Konkurransen i 1962 ===

[[Fil:Karl Johan-kvartalet Fehn.jpg|miniatyr|300 px|Arkitekt Sverre Fehns forslag til arkitektkonkurransen i 1962.<br />Foto: Teigen Fotoatelier / Dextra / oslobilder.no]]
I april 1962 utlyste grunneierne en nordisk idékonkurranse for kvartalet. Konkurransen var heilt åpen – det lå ingen forutsetninger om bevaring eller riving i programmet, men ei utskrift av bystyrets debatt var vedlagt. Det innkom mer enn seksti besvarelser. Juryen fant ingen av dem verdig førsteprisen, men delte i stedet ut to andrepriser og en tredjepris:

* [[Håkon Mjelva]] (2. pris): Fire midtfasader mot Karl Johan bevares. Hjørnegårdene rives og erstattes med nybygg i høyde med øvrige bygg. Inni kvartalet to vesentlige ny elementer: Bak bygningene i Rosenkrantz' gate ei [[lamellbebyggelse|lamellblokk]] på 25 etasjer; i motsatt hjørne et teaterbygg med rundt scenetårn og friluftsteater på toppen. Juryen likte ikke det ekstreme høyhuset og ønska det erstatta med et noe lavere med større golvareal.
* [[Erik Møller]] (2. pris): Midtgårdene mot Karl Johan bevares heilhetlig (til dels også bakbygninger), ikke bare som fasader. Hjørnegårdene erstattes av tilpassa mer nøytrale bygg. Kvartalet for øvrig får lukka [[karrébebyggelse]] i seks–sju etasjer og en del lavere bygg i gårdsrommet. Ingen høyhus.
* [[Osmo Lappo]] (3. pris): Midtfasadene bevares delvis, men førsteetasjene trekkes noe tilbake for å lage en overbygd handlearkade, og gårdene bygges på for å få en felles gesimshøyde. Nybygg mot de øvrige gatene utformes inne i kvartalet som [[terrasseblokk]]er.

I tillegg til premiene blei fire utkast innkjøpt: fra [[Per Hauge]]/[[Finn Lenschow]] (omtalt som fjerdepris), [[Sverre Fehn]], [[Erling Viksjø]] og [[Harald Ramm Østgaard]]/[[Per Cappelen]]. Alle disse forutsatte riving av all den gamle bebyggelsen. Fehn var den som gikk lengst i høyden – med fire slanke tårn, mens Viksjø presenterte et grep der kulturdelen av kvartalet blei trukket ut mot Karl Johan.

Vernekreftene tolka resultatet som en halv seier, i og med at det syntes å være allmenn tilslutning til i alle fall å beholde de midtre fasadene mot Karl Johan. Det skulle imidlertid fortsatt ta mange år før det kom til endelig avklaring om kvartalets skjebne.