Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

== Bernadotte som svensk kronprins ==

=== Et overraskende valg ===

I 1809 gjorde svenske offiserer opprør mot kong [[Gustav IV Adolf av Sverige|Gustav IV Adolf]] etter nederlaget mot [[Russland]] i [[finskekrigen]] og tapet av [[Finland]].<ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 302</ref> Den avsatte kongens barnløse onkel, [[Karl II|Karl XIII]], ble valgt til ny svensk konge, og svensk utenrikspolitikk ble diametralt endret. Fra å være motstandere av Frankrike under Napoléon ble målet vennskapelige forbindelser med Europas dominerende hersker og makt.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 69</ref> Tronfølgen ble sikret i 1810 ved at kongen adopterte en dansk prins, [[Christian August]] av Augustenborg.<ref name="ErikBjornskau306-307">Erik Bjørnskau 1999, s. 306-307</ref> Christian August tok navnet Carl August som svensk kronprins, men døde brått i mai 1810, samme år som han kom til Sverige som tronarving.<ref name="ErikBjornskau306-307" />

{{Tekstboks
|overskrift=Enskilda byrået og propaganda
|Grunnet Karl Johans manglende kunnskaper i svensk ble det kort etter hans ankomst til Sverige opprettet en egen organisasjon som eksisterte i hele hans levetid, benevnt som enskilda byrået (Konungens enskilda byrå).<ref name="HojerKonungatiden435-438">Torvald T:son Höjer 1960, s. 435-438</ref> I tillegg til en omfattende oversettelsesvirksomhet av dokumenter mellom fransk og svensk drev Karl Johan gjennom enskilda byrået, men også gjennom andre kanaler, et bredt anlagt arbeide for å påvirke opinionen både innenlands og utenlands, da særlig i Frankrike.<ref name="HojerKonungatiden468-483">Torvald T:son Höjer 1960, s. 468-483</ref>

Karl Johans ungdomsvenn [[Louis Marie De Camps]] var etter ankomst til Sverige blant de sentrale tjenestemenn i enskilda byrået. På grunn av uregelmessig livsførsel ble han etterhvert mer perifer, og den norskfødte offiseren [[Johan Hübner von Holst (offiser)|Johan Hübner von Holst]] ble sentral som Karl Johans adjutant og sekretær.<ref name="HojerKonungatiden435-438" /> Enskilda byrået holdt kontakt med og koordinerte Karl Johans kontakter innen pressen og blant forleggere, som [[Carl August Grevesmöhlen]], Per Adam Wallmark og i Frankrike særlig Joseph Izarn.<ref name="HojerKonungatiden435-438" />|align=right}}

Christian Augusts død skapte en vanskelig situasjon, og general [[Georg Adlersparre]] fryktet at de såkalte gustavianerne ville samle seg om den avsatte kongens sønn, [[Gustav Gustavsson av Wasa|prins Gustav]], som ny kronprins.<ref name="HojerKronprinstiden1-9">Torvald T:son Höjer 1943, s. 1-9</ref> Adlersparre rådet [[Karl II|Karl XIII]] og statsrådet til snarest å tilby tronen til den avdødes eldre bror, hertug [[Fredrik Kristian II av Holstein-Augustenburg]] og å få den franske keiser Napoléons godkjennelse. Det ble sendt to [[kurer]]er til Frankrike, den ene var [[friherre]] og løytnant [[Carl Otto Mörner]].<ref name="AlanPalmer200-205">Alan Palmer 1992, s. 200-205</ref> Mörner sympatiserte med en gruppe som anså at en fremstående franskmann kunne løfte Sverige ut av forfallet og lede en revansjekrig mot Russland.<ref name="HojerKronprinstiden1-9" /><ref name="1814SverreSteen11-16">Sverre Steen 1951, s. 11-16</ref>

Mörner ankom Paris 20. juni 1810.<ref name="AlanPalmer200-205" /> Etter at kurérmeldingen var levert, begynte han å arbeide for sitt eget forslag.<ref name="AlanPalmer200-205" /> En fransk venn hjalp ham å få kontakt med Jean Baptiste Bernadotte, og de møttes hjemme hos Bernadotte den 25. juni 1810.<ref name="AlanPalmer200-205" /> Overfor Bernadotte hevdet Mörner at han talte på vegne av mange svensker da han spurte om den franske marskalken ville bli svensk kronprins.<ref name="AlanPalmer200-205" /> Bernadotte var reservert, men avviste ikke tilbudet. Mörner møtte deretter general [[Fabian Wrede (1760-1824)|Fabian Wrede]], som befant seg i Paris,<ref name="AlanPalmer200-205" /> og klarte å vinne hans støtte for forslaget.

Dagen etter avla Wrede en visitt hos Bernadotte, som da viste klar interesse for tanken og anslo at Napoléon ikke ville motsette seg det.<ref name="AlanPalmer200-205" /> Med dette svaret, og et brev hvor general Wrede lovpriste Bernadotte, forlot Mörner Paris. Etter hjemkomsten til Stockholm den 12. juli oppsøkte Mörner utenriksminister [[Lars von Engeström]] samt hovkanslern, statsråd Gustaf af Wetterstedt, som «til sin store forbauselse» fikk informasjon om forslaget til ny kronprins. Sveriges [[Minister (diplomati)|minister]] i Paris, friherre Gustaf Lagerbielke, fikk først etter Mörners avreise kunnskap om Mörners egenrådige handling.<ref name="AlanPalmer200-205" />

{{Sitat|Det er bare i dagdrømmer, i eventyr og revolusjonstider at en sakførersønn fra Sør-Frankrike blir tilbudt en av Europas eldste troner, omkranset av ærerike minner. Og når Bernadotte svarte ja på tilbudet, er det vanskelig å finne hos ham annet enn personlige motiver. ( … ) Ubundet av nordisk tradisjon kom Carl Johan til sitt rike. Han kunne investere i Nordens fremtid alle sine personlige egenskaper, sine evner, sitt ry, sine franske forbindelser og sine penger. Dette var store aktiva i den forvirrede situasjon som rådde i Sverige i 1810.|Professor i historie Sverre Steen, i boken ''1814''.<ref name="1814SverreSteen11-16" />}}

Paret Bernadotte forlot Paris 26. juni for et tre ukers kuropphold i [[Plombières-les-Bains]]. Før avreisen sendte Bernadotte et brev til Napoléon om det svenske tilbudet.<ref name="AlanPalmer200-205" /> Keiseren var overrasket, dels hadde han ikke hørt noe annet fra den svenske ambassadøren enn at Sverige ønsket hertugen av Augustenborg, og dels mente han at andre franske marskalker var mer passende, som [[Eugène de Beauharnais]], men han takket nei.<ref name="AlanPalmer200-205" /> I ukene ved kurbadet ble Bernadotte holdt godt orientert om forholdene i Sverige ved ekspresskurér, en hjelp han fikk fra takknemlige kjøpmenn i Hamburg.<ref name="AlanPalmer206-213">Alan Palmer 1992, s. 206-213</ref>

Den 21. juli var Bernadotte tilbake i Paris. Det var ennå ikke avklart hvem som skulle få den svenske tronen, og han innså at han trengte en støttespiller. Han kontaktet derfor en fransk kjøpmann, Jean Antoine Fournier, som hadde bodd seksten år i Sverige.<ref name="AlanPalmer206-213" /> Fournier fikk i oppdrag å reise til Sverige som Bernadottes talsmann, utstyrt med medaljonger med portrett av ekteparet Bernadotte og sønnen, han ble videre instruert om å nevne Bernadottes formue.<ref name="AlanPalmer206-213" /> Kampanjen for Bernadotte i Sverige ble etterhvert et slags parti. Napoléon avventet med å si hvem han ønsket som svensk tronfølger, og det bidro til å holde flere muligheter åpne.<ref name="AlanPalmer200-205" />

Grunnet den usikre situasjonen i Stockholm etter [[Fersenska mordet|lynsjingen av Axel von Fersen]] ble Riksdagen åpnet i [[Örebro]] den 30. juli 1810.<ref name="AlanPalmer200-205" /> Den svenske regjeringen fastholdt etter noe nøling sitt første forslag. I stendenes [[Sekreta utskottet|hemliga utskottet]] var allerede den 8. august 11 av 12 representanter for hertugen av Augustenborg, kun Fabian Wrede var imot.<ref name="AlanPalmer206-213" /><ref name="HojerKronprinstiden24-27">Torvald T:son Höjer 1943, s. 24-27</ref> Fourniers ankomst til Örebro og hans arbeide for Bernadottes kandidatur fikk imidlertid mange av riksdagsmennene til å endre oppfatning.<ref name="AlanPalmer206-213" /> At Napoléon tilbakekalte sin [[chargé d'affaires]] i Stockholm, Désaugiers, som hadde støttet Frederik VI, antydet for svenskene at Napoléon neppe ville være misfornøyd med valget av Jean Baptiste Bernadotte som svensk tronarving.<ref name="AlanPalmer206-213" /> En viktig faktor var også Bernadottes omfattende erfaring som leder, noe hertugen av Augustenborg manglet. Selv om eneveldet ble avskaffet i Sverige ved forfatningen av 1809, var staten fremdeles dominert av en sterk kongemakt, en rolle som den svekkede Karl XIII ikke kunne fylle.<ref name="HojerKronprinstiden41-48">Torvald T:son Höjer 1943, s. 41-48</ref>

[[Fil:Charles XIV John as Crown Prince of Sweden - François Gérard.jpg|miniatyr|left|Kronprins Karl Johan i svensk generaluniform, det var slik Bernadotte fremsto ved den siste audiensen med Napoléon, olje på lerret fra 1811. {{Byline|[[François Gérard]] (1770–1837)|type = Malt av}}]]

{{Sitat|Med valget av Bernadotte til tronfølger i Sverige innledes Norges nyere historie.|Professor i historie [[Sverre Steen]], i boken ''1814''.<ref>Sverre Steen 1951, s. 9</ref>}}

Det hemliga utskottet holdt den 16. august 1810 en ny [[votering]], som med 10 mot 2 stemmer godkjente valget av den franske marskalken.<ref name="HojerKronprinstiden24-27" /><ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 320</ref> Den 21. august ble han av stendene under stormende jubel valgt til [[kronprins]].<ref name="AlanPalmer206-213" /><ref name="HojerKronprinstiden24-27" /> Den allmenne følelse av behovet for en sterk leder med tanke på de dårlige tidene, ulykkene året før og senest anarkiet ved Axel von Fersens død, medvirket vesentlig til valget av Bernadotte.<ref name="HojerKronprinstiden24-27" /><ref name="ErikBjornskau325">Erik Bjørnskau 1999, s. 325</ref> Håpet om at Sverige med en fransk marskalk som leder og med Napoléons hjelp kunne gjenerobre [[Storfyrstedømmet Finland|Finland]], var også en viktig faktor.<ref name="AlanPalmer206-213" /> Nølende gav Napoléon sitt samtykke, og den 23. september skrev han en fullmakt for Bernadotte til å ta tittel og rang som kronprins av Sverige.<ref name="AlanPalmer206-213" />

Bernadotte ble løst fra sine forpliktelser som fransk undersått og reiste fra Paris den 30. september 1810 med grev Mörner som følge.<ref name="AlanPalmer206-213" /> Han ankom Danmark i midten av oktober og antok den 19. oktober på det svenska konsulatet i [[Helsingør]] den [[Svenska kyrkan|lutherske tro]] i nærvær av [[erkebiskop]] [[Jakob Axelsson Lindblom]], [[prost]]ene Palm og Nordvall og noen svensker.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 39</ref> Dagen etter, den 20. oktober, steg han i land i [[Helsingborg]].<ref name="AlanPalmer206-213" /> Han ankom [[Drottningholm slott]] den 30. oktober 1810, hvor han for første gang møtte kong Karl XIII og dronning [[Hedvig Elisabet av Sverige og Norge|Hedvig Elisabeth]].<ref name="AlanPalmer206-213" /><ref name="ErikBjornskau341">Erik Bjørnskau 1999, s. 341</ref> Kongen var avventende før møtet, men både han og dronningen ble raskt sjarmert og imponert av Bernadotte.<ref name="AlanPalmer206-213" />

Den 2. november holdt Jean Baptiste Bernadotte sitt høytidelige inntog i Stockholm og mottok den 5. november i rikssalen stendenes hyllest, etter å ha avlagt troskapsed til Karl&nbsp;XIII og av ham blitt adoptert under navnet Carl&nbsp;Johan. Den landflyktige franske offiseren [[Charles de Suremain|Charles Jean-Baptiste de Suremain]], da i svensk tjeneste, skrev i sine memoarer om Bernadottes ankomst til Stockholm: «Jeg for min del ble forbløffet over hvor vel en tidligere revolusjonssoldat falt inn i prinsrollen.».<ref>Beckman, Margareta, ''Jean-Baptiste Bernadotte : från revolutionssoldat till svensk kronprins'', Prisma, Stockholm, 2003. - ISBN 91-518-4084-7 (inb), s. 11</ref>

{{Sitat|Jeg har sett krigen på nært hold, jeg kjenner alle dens gisler, og det finnes ingen erobring som kan trøste fedrelandet for dets barns spilte blod på fremmed jord. Freden er en klok og opplyst regjerings eneste ærefulle mål. Det er ikke en stats utstrekning som utgjør dens styrke og selvstendighet, det er dens lover, dens handel, dens arbeidsmoral og fremfor alt dens nasjonalfølelse. Sverige har lidt store tap, men det svenske navnets ære har ikke lidt mén av det.|Karl Johan i sin første tale til stendene i Riksdagen i 1810.<ref name="OlofSjostrom92-94">Olof Sjöström 2009, s. 92-94</ref>|right}}

Selv enkedronning [[Sofia Magdalena av Danmark|Sofia Magdalena]], mor til den avsatte kong Gustav IV Adolf, omtalte den nye kronprinsen som «et lykkelig valg, en prins som er imøtekommende på alle sett».<ref name="AlanPalmer206-213" /> Désirée og Oscar forlot Paris i slutten av november og ankom Stockholm først den 6. januar 1811.<ref name="AlanPalmer206-213" /> For Désirée var byen og slottet en skuffelse, og den var gjensidig. I sin dagbok skrev dronning Hedvig Charlotta følgende: «Prinsessen er liten, ser ikke bra ut, og har ingen figur... Hennes sjenerthet gjør henne brysk... Et bortskjemt barn, men snill, vennlig og medfølende.»<ref name="AlanPalmer206-213" />

I juni reiste Désirée til kurstedet Plombières-les-Bains, og planen var å returnere til Stockholm så snart helsen var bedre. Det tok imidlertid tolv år før hun igjen var tilbake i Sverige. Fra kuroppholdet reiste hun først til La Grange, deretter til huset i rue ďAjou 28 i Paris.<ref name="AlanPalmer222-227">Alan Palmer 1992, s. 222-227</ref>

Karl Johan hadde gode talegaver, men lærte seg aldri å snakke svensk, noe han etterhvert angret dypt. Kongen fikk undervisning i svensk av bibliotekaren P.A. Wallmark i årene 1810–1813, men gjorde seg bare sporadisk nytte av det, og i korte perioder.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 51</ref>

Det svenske hoffet var ved Karl Johans ankomst preget av streng etikette, noe han endret i en mer uformell retning.<ref>Per Sandin 2011, s. 87</ref> Endringene besto særlig i at flere representanter for det fremvoksende borgerskapet ble invitert og involvert i møter ved slottet. Hensikten var å forsterke båndene mellom kongehuset og borgerskapet.<ref>Per Sandin 2011, s. 100</ref> I de 26 år han regjerte ga Karl Johan 20-25 tusen [[audiens]]er, i tillegg kom de audienser han ga under opphold i Norge.<ref>Per Sandin 2011, s. 114</ref>

=== 1812-års politikk ===
{{Utdypende artikkel|1812 års politikk}}

[[Fil:Europe map Napoleon Blocus.png|mini|Europa i 1811. Fargekoder: <br /> - Mørk blå - [[Det første franske keiserdømme|Det franske keiserdømme]],<br /> – Lys blå – Franske [[vasallstat]]er,<br /> – Blågrå – Stater som deltok i kontinentalblokaden<br />[[Storbritannia]] og [[Portugal]] var tilnærmet de eneste land i Europa som ikke ble formelt dekket av blokaden]]

Sentralt i hva som senere ble kjent som «1812-års politikk» var Karl Johans oppfatning at Sverige for å beskytte sine «[[naturlig grense|naturlige grenser]]» på alle sider burde søke union med Norge. Deretter skulle [[Sverige-Norge]] unngå å dras inn i europeiske konflikter.<ref name="1814SverreSteen11-16" /><ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie245-247" /> Kronprins Karl Johan måtte snart tre inn som regent da Karl XIII fikk et slag mindre enn en måned etter hans ankomst til landet.<ref name="AlanPalmer214-221">Alan Palmer 1992, s. 214-221</ref> Siden han var ukjent med svenske forhold og ikke kunne språket, måtte han støtte seg på dem innen samfunnslivet som behersket fransk flytende, blant dem grev Mörner, brødrene [[Gustaf Löwenhielm]] og [[Carl Axel Löwenhielm]], hovkansleren [[Gustaf af Wetterstedt]], general [[Carl Johan Adlercreutz]], general [[Magnus Björnstjerna]] og general og diplomat [[Kurt von Stedingk]].<ref name="AlanPalmer214-221" /><ref name="HojerKronprinstiden60-61">Torvald T:son Höjer 1943, s. 49-51</ref>

Når det gjaldt utenrikspolitikk, var Karl Johan derimot overlegen sine rådgivere, og helt fra sin første tid i Sverige bestemte han egenrådig og ofte uten å konsultere statsrådet.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie243-244">Narve Bjørgo 1995, s. 243-244</ref> Med seg til Sverige tok Karl Johan sin tvil om Napoléons styre. Tvilen ble forsterket ved at Frankrike kort etter hans ankomst tvang Sverige til å overholde kontinentalblokaden og erklære krig mot Storbritannia.<ref name="HojerKronprinstiden54-57">Torvald T:son Höjer 1943, s. 54-57</ref> Napoléons krav satte Sverige og Karl Johan i en svært vanskelig situasjon,<ref name="HojerKronprinstiden54-57" /> krigen mot Storbritannia ble derfor bare et spill for å tekkes Frankrike, og handelsforbindelsene med britene ble opprettholdt i smug.<ref name="AlanPalmer214-221" /> Karl Johan viste raskt interesse for ideen om å styrke Sverige ved å erobre Norge,<ref name="1814SverreSteen11-16" /> mens han var kjølig overfor det allmenne svenske ønsket om å forsøke å gjenerobre Finland.<ref name="AlanPalmer214-221" /><ref name="HojerKronprinstiden60-61" /> For å lykkes som tronfølger måtte han enten vinne Finland eller Norge, for å vinne Norge måtte han stå på seierherrenes side etter Napoléonskrigene, og Danmark måtte være blant taperne.<ref name="1814SverreSteen11-16" />

Kort etter sin ankomst til Sverige etablerte Karl Johan et [[Hemmelig politi|hemmelig politisk politi]].<ref name="HojerKronprinstiden91-96">Torvald T:son Höjer 1943, s. 91-96</ref> Bakgrunnen var dels hans erfaringer fra Frankrike, datidens mest utbygde [[politistat]], dels Sveriges urolige historie med kongemord, statskupp og sist mordet på Axel von Fersen, men også basert på hans overutviklede mistenksomhet.<ref name="HojerKronprinstiden91-96" /> En av dem som fikk unngjelde for dette, var generalmajor [[Gustaf Mauritz Armfelt]], som urettmessig ble utvist fra landet.<ref name="HojerKronprinstiden91-96" />

Fra sine år i Frankrike hadde Karl Johan kunnskap om bank- og finansvesen og var vel kjent med fordelene ved en stabil økonomisk politikk.<ref name="OlofSjostrom96">Olof Sjöström 2009, s. 96</ref> Han arbeidet derfor for å stabilisere de svenske finansene ved å få balanse i statens utgifter.<ref name="OlofSjostrom97">Olof Sjöström 2009, s. 97</ref> For å få bedre tilgang til kreditt tok han initiativ til opprettelse av [[sparebank]]er etter britisk mønster, og de første sparebankene ble opprettet i 1810.<ref name="OlofSjostrom123">Olof Sjöström 2009, s. 123</ref> Karl Johan mente at den kraftige inflasjonen var forårsaket av spekulanter og fremmede lands agenter. Han drev derfor dels en [[proteksjonisme|proteksjonistisk]] politikk med begrensning av import, dels valutaspekulasjoner med egne og statens midler for å motvirke den svenske valutaens fall mot [[Bancodaler|hamburger banco]].<ref name="HojerKronprinstiden97-102">Torvald T:son Höjer 1943, s. 97-102</ref>

Utover våren 1811 prøvde Karl Johan å få fransk støtte til tanken om svensk overtakelse av Norge.<ref name="1814SverreSteen22-25">Sverre Steen 1951, s. 22-25</ref> Napoléon var avvisende, men samtidig så interessert i Finland at Karl Johans utsending forsto at et fransk angrep på Russland ble forberedt.<ref name="AlanPalmer214-221" />

Uten foregående [[krigserklæring]] besatte franske styrker [[Svensk Pommern]] i slutten av januar 1812.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 107</ref> Det gav Karl Johan hva han trengte: et argument mot den svenske opinionens dyrking av Napoléon og dens fiendtlighet mot Russland.<ref name="AlanPalmer222-227" /><ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 90</ref><ref name="ErikBjornskau375">Erik Bjørnskau 1999, s. 375</ref> Det ble raskt innledet forhandlinger mellom Sverige og Russland gjennom den russiske ambassadøren [[Jan Pieter van Suchtelen]] i Stockholm og Carl Axel Löwenhielm i St. Petersburg. Forhandlingene førte til at tsar Alexander i april 1812 lovet å støtte dansk avståelse av Norge til Sverige. Til gjengjeld måtte Sverige akseptere russisk kontroll av Finland og gå med i krigen mot Napoléon.<ref name="AlanPalmer222-227" /> Karl Johan forsøkte også å bearbeide den britiske [[Sendemann|envoyé]] (ambassadør) [[Edward Thornton (1766–1852)|Edward Thornton]] for å få britisk støtte til kravet om Norge.<ref name="AlanPalmer222-227" /> Karl Johan lovet blant annet at Norge ikke skulle innlemmes i Sverige, «men få indre selvstyre med egen nasjonalforsamling og egne lover».<ref>Sverre Steen 1951, s. 28</ref>

Våren og sommeren 1812 var riksdagen igjen samlet i Örebro. Med en svært spent utenrikspolitisk situasjon fikk Karl Johan tilslutning til å opprette en [[verneplikt|vernepliktig armé]], innkreve ekstra krigsskatter, øke [[apanasje]]en<ref name="AlanPalmer222-227" /> og kontrollere pressen ved å innføre «[[indragningsmakten]]». Den ga myndighetene rett til å stanse en avis som kom med  uønsket kritikk av den nye politikken.<ref name="ErikBjornskau602-605">Erik Bjørnskau 1999, s. 602-605</ref> I teorien var indragningsmakten en kraftig begrensning av [[trykkefrihet]]en, i praksis viste den seg mindre virkningsfull.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 129</ref>

{{Sitat|I den stund, da Russlands skjebne hang i vektskålen - til Åbo kom under selve møtet ulykkesbudet, at Napoléons seier ved Smolensk åpnet veien til Moskva for hans armé - søkte alle russeres enehersker, [[Katarina II av Russland|Katarina II]]s sønnesønn, støtte og hjelp hos Sveriges nyvalgte kronprins, den forhenværende soldaten ved [[Royal-La Marine]]. På deres drøftelser hang for en vesentlig del tsarens beslutninger og krigens fortsettelse - og dermed Europas skjebne i overskuelig fremtid.|Fra ''Kronprinstiden'' av den svenske historikeren Torvald T:son Höjer.<ref name="HojerKronprinstiden136-145" />|right}}

Blant de problemene Sverige sto overfor var finanskrise, med høy inflasjon og høy utenlandsgjeld.<ref name="OlofSjostrom141">Olof Sjöström 2009, s. 141</ref> Utgiftene til [[finskekrigen]] belastet landets økonomi,<ref name="OlofSjostrom95">Olof Sjöström 2009, s. 95</ref> og i 1809 ble [[Sveriges Riksbank]] tvunget til å forlate [[Sølvstandard|sølvmyntfoten]]. Under riksdagen i 1812 satte Karl Johan frem forslag om betalingsnekt til kreditorer i land under fransk kontroll.<ref name="OlofSjostrom80-83">Olof Sjöström 2009, s. 80-83</ref> Forslaget var begrunnet med at Frankrike holdt tilbake svenske skip og fordringer.<ref name="OlofSjostrom80-83" /> Dette vedtaket reduserte utenlandsgjelden fra rundt 11 millioner til om lag 4 millioner [[riksdaler]].<ref name="OlofSjostrom80-83" /> Under oppholdet i Örebro fikk Karl Johan vite om [[Napoleons felttog i Russland 1812|Napoléons invasjon av Russland]]. Det førte raskt til [[Freden i Örebro|fredsslutning med Storbritannia]]. Storbritannia bidro også med økonomisk støtte for svensk opprustning, og det svenske kravet om Norge ble i prinsipp godtatt.<ref name="ErikBjornskau385">Erik Bjørnskau 1999, s. 385</ref><ref>Kjell Arnjlot Wig 1998, s. 58-59</ref> I brev til Napoléon bekreftet Karl Johan Sveriges nøytralitet, det han kunne tilby tsar Alexander var en rekke brev med gode råd.<ref name="AlanPalmer222-227" />

Svensk-russisk forståelse og Karl Johans internasjonale prestisje ble ytterligere befestet i de siste dagene av august 1812 gjennom et møte i [[Åbo]] mellom Karl Johan og tsar [[Aleksander I av Russland|Aleksander&nbsp;I]].<ref name="HojerKronprinstiden136-145">Torvald T:son Höjer 1943, s. 136-145</ref> Tsaren var i en meget presset situasjon på grunn av Napoléons fremgang, og han søkte Karl Johans råd som forhenværende fransk marskalk.<ref name="HojerKronprinstiden136-145" /> Han foreslo å gjøre Karl Johan til øverstkommanderende for de russiske styrkene.<ref name="AlanPalmer222-227" /> Ved en formell avtale undertegnet under møtet ble Sverige gitt frie hender overfor Danmark, så sant britene godtok det.<ref name="AlanPalmer228-233">Alan Palmer 1992, s. 228-233</ref>

Ved disse avtalene forpliktet Sverige seg til å delta i [[Den sjette koalisjonskrigen|kampen mot Napoléon]] (senere kjent som den sjette koalisjonen), mot at Russland lovet å arbeide for at Sverige skulle få Norge. Dessuten ble det inngått en hemmelig såkalt familieavtale mellom de to fyrstene, hovedsakelig for å beskytte Karl Johans dynasti.<ref name="HojerKronprinstiden136-145" /> Under møtet i Åbo antydet tsaren at Karl Johan burde bli Napoléons etterfølger,<ref name="HojerKronprinstiden136-145" /> en mulighet som i det påfølgende felttoget kom til å komplisere Karl Johans strategi.<ref name="AlanPalmer222-227" /><ref name="AlanPalmer234-238">Alan Palmer 1992, s. 234-238</ref><ref name="ErikBjornskau392">Erik Bjørnskau 1999, s. 392</ref>

=== Fra nøytral til alliert ===

[[Fil:War of the Sixth Coalition 1813.svg|miniatyr|Den sjette koalisjonen, land og områder som støttet Frankrike og Napoléon er markert med blått, land og områder som støttet den sjette koalisjonen med rødt.]]

Utover høsten 1812 fortsatte Karl Johan å bearbeide britene, samtidig som han via svenske agenter forsøkte å påvirke opinionen i Norge for en sammenslutning med Sverige.<ref name="AlanPalmer228-233" /><ref name="ErikBjornskau394-395">Erik Bjørnskau 1999, s. 394-395</ref><ref name="ErikBjornskau492-497">Erik Bjørnskau 1999, s. 492-497</ref> I september 1812 kom [[Germaine de Staël]] og [[August Wilhelm Schlegel|August Wilhelm von Schlegel]] til Stockholm og stilte seg til rådighet for Karl Johan og svensk diplomati.<ref name="AlanPalmer228-233" /><ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 55-56</ref> Selv om han hadde forutsett russisk seier, ble han overrasket over Napoléons katastrofale retrett fra Russland høsten 1812.<ref name="AlanPalmer228-233" /> Med et svekket Frankrike var det mulig at Russland og Storbritannia alene kunne vinne krigen, og uten svensk deltakelse ville kravet om Norge bli avvist.<ref name="AlanPalmer228-233" /><ref name="ErikBjornskau402">Erik Bjørnskau 1999, s. 402</ref>

Storbritannia og Russland forsøkte å få Danmark til å bryte med Napoléon, men Karl Johan bidro til å stoppe dette ved å varsle sterke økonomiske og territoriale krav ved en allianseendring.<ref name="ErikBjornskau397">Erik Bjørnskau 1999, s. 397</ref><ref>Sverre Steen 1951, s. 30</ref> Ved å anerkjenne den avsatte spanske kongen, fjernet Sverige ved Karl Johan seg ytterligere fra Frankrike,<ref name="ErikBjornskau398">Erik Bjørnskau 1999, s. 398</ref> og svenske og franske diplomater ble gjensidig trukket tilbake.<ref name="ErikBjornskau398" />

I begynnelsen av 1813 ble det tilnærming mellom Sverige og Preussen, som brøt alliansen med Frankrike. Og i mars inngikk Storbritannia og Sverige en formell allianse.<ref name="AlanPalmer228-233" /> Britene lovet Sverige subsidier på en million [[Britisk pund|pund]], og hjelp fra den britiske flåten for å ta Norge, mot at svenske styrker først ble overført til Pommern for innsats mot Napoléon.<ref name="HojerKronprinstiden151-161">Torvald T:son Höjer 1943, s. 151-161</ref><ref name="ErikBjornskau403-404">Erik Bjørnskau 1999, s. 403-404</ref> Danmark fikk imidlertid fremdeles støtte fra det innflytelsesrike Østerrike. Utenriksminister Metternich mislikte Karl Johan og så et svekket Danmark som uheldig for den fremtidige europeiske maktbalanse.<ref>Sverre Steen 1951, s. 32</ref>

Den 17. mars 1813 beordret Karl Johan svenske tropper til [[Stralsund]] og [[Rügen]] for å gjenerobre Svensk Pommern, en fortropp til styrken på 30&nbsp;000 mann som Sverige hadde lovet å sette inn mot Napoléon.<ref name="AlanPalmer228-233" /> Den opprinnelige svenske planen om erobring av Norge allerede samme år måtte utsettes.<ref name="ErikBjornskau403-404" /> Napoléon hadde samlet nye styrker, og i [[slaget ved Lützen (1813)|slaget ved Lützen]] den 2. mai 1813 var det kun mangel på [[kavaleri]] som hindret franskmennene i å påføre de russisk-tyske styrkene et avgjørende nederlag.<ref name="AlanPalmer228-233" /> Den 18. mai 1813 ankom Karl Johan Stralsund,<ref name="AlanPalmer228-233" /> mens hans hustru Désirée fremdeles oppholdt seg i Frankrike, hvor hun forsøkte å megle mellom Karl Johan og Napoléon.<ref name="AlanPalmer234-238" /> Han fikk også en offisiell henvendelse fra Napoléon om fortsatt nøytralitet, men begge ble avvist.<ref name="AlanPalmer234-238" />

Russlands og Preussens våpenhvile med Frankrike 4. juni 1813 kom svært overraskende på Karl Johan, og han var rasende overfor tsarens budbringer, general [[Carlo Andrea Pozzo di Borgo|Pozzo di Borgo]].<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 170-171</ref><ref name="ErikBjornskau409-415">Erik Bjørnskau 1999, s. 409-415</ref> Karl Johan mistenkte de to alliansepartnerne for å sammensverge seg mot ham.<ref name="AlanPalmer234-238" /> General Pozzo lyktes etterhvert å overbevise Karl Johan om at våpenhvilen kun var taktisk, hensikten var å gi Preussen tid til å bygge opp sine styrker og bearbeide Østerrike til å tre inn i alliansen mot Napoléon.<ref name="AlanPalmer234-238" />

Ved et møte i [[Trachenberg slott|Trachenberg]] i [[Schlesien]] i juli mellom Karl Johan og Russlands og Preussens statsoverhoder ble strategien for den videre kampen mot Frankrike diskutert.<ref name="AlanPalmer234-238" /><ref name="ErikBjornskau416-418">Erik Bjørnskau 1999, s. 416-418</ref><ref name="HojerKronprinstiden173-177">Torvald T:son Höjer 1943, s. 173-177</ref> Med sin bakgrunn som fransk marskalk var Karl Johan til stor nytte som bidragsyter  til en plan for det kommende felttoget, av den britiske general [[William Cathcart]] omtalt som «kronprinsens plan».<ref name="AlanPalmer234-238" /> Hovedgrepet i planen var å la tre selvstendige arméer engasjere mindre franske styrker, men unngå Napoléon, inntil alle tre kunne samles mot ham.<ref name="AlanPalmer234-238" /> Karl Johan fikk kommando over nordarméen, bestående av svenskene sammen med omkring 95&nbsp;000 prøyssere og russere.<ref name="AlanPalmer234-238" /> I alt ledet Karl Johan en hær på 158&nbsp;000 soldater.<ref name="HojerKronprinstiden173-177" /> I Sverige var alliansen med Russland svært upopulær. De fleste svensker holdt i 1813 fremdeles mest med Napoléon, noe som skapte en krevende situasjon for Karl Johan.<ref name="HojerKronprinstiden178-182">Torvald T:son Höjer 1943, s. 178-182</ref>

Under felttoget var det en interessekonflikt internt i koalisjonen mellom de andre som ønsket å gjenerobre tapte områder, og Sverige som under fremrykkingen stadig fjernet seg fra målet om å erobre Norge.<ref name="ErikBjornskau409-415" /> Karl Johan forsøkte å spare de svenske troppene foran oppgjøret med Danmark.<ref name="ErikBjornskau409-415" /> Under Karl Johan forsvarte nordarméen Berlin mot franske angrep.<ref name="KarlJohan">Kjell Arnljot Wig 1998, s. 62-63</ref> I [[slaget ved Großbeeren]] den 23. august 1813 og i [[slaget ved Dennewitz]] 6. september 1813 fikk de prøyssiske troppene den tyngste byrden.<ref name="AlanPalmer239-243">Alan Palmer 1992, s. 239-243</ref> Dennewitz var det første større slaget hvor svenske styrker i stor grad bidro til  seier for koalisjonen, og svenskene hadde kun få sårede.<ref name="AlanPalmer239-243" />

Etter Dennewitz forholdt Karl Johan seg tilsynelatende passiv i ukevis i [[Zerbst/Anhalt|Zerbst]], noe som bekymret alliansepartnerne Russland, Østerrike og Preussen.<ref name="AlanPalmer239-243" /> Først den 4. oktober beordret Karl Johan nordarméen til å gå over [[Elben]]<ref name="AlanPalmer244-247">Alan Palmer 1992, s. 244-247</ref> og rykke forsiktig sørover gjennom [[Köthen (Anhalt)|Köthen]] mot [[Leipzig]].<ref name="AlanPalmer244-247" />

[[Fil:Leipzig Battle 2.svg|miniatyr|Skisse av styrkene under slaget ved Leipzig den 18. oktober, Karl Johans armé angriper fra nordøst {{Byline|Andrei Nacu|type = Tegnet av}}]]

Under [[folkeslaget ved Leipzig]] fra 16. til 19. oktober ble de svenske styrkene igjen holdt som reserve og ble kun satt inn mot slutten. Den 18. ledet Karl Johan selv nordarméen i kamp.<ref name="AlanPalmer244-247" /><ref name="HojerKronprinstiden190-194">Torvald T:son Höjer 1943, s. 190-194</ref> [[Flyveblad]] med propaganda, og Karl Johans gode rykte fra tidligere felttog i Tyskland, gjorde at en rekke tyske avdelinger i fransk tjeneste gikk over til nordarméen i selve slaget.<ref name="AlanPalmer244-247" /><ref name="HojerKronprinstiden190-194" /> Perioden fra møtet i Trachenberg til slaget ved Leipzig markerte høydepunktet for Karl Johans internasjonale betydning. I planleggingen av felttoget og i ledelsen av nordarméen ga han et stort bidrag til seieren over Napoléon.<ref name="HojerKronprinstiden200">Torvald T:son Höjer 1943, s. 200</ref> Østerrikes og andre lands inntreden i koalisjonen, Karl Johans forsiktige disposisjon av de svenske styrkene, sammen med fremrykkingen mot Danmark for å tvinge Norges avståelse, bidro til at hans posisjon i koalisjonen ble sterkt redusert etter slaget ved Leipzig.<ref name="HojerKronprinstiden200" />

=== Kielfreden ===

Etter koalisjonens seier over Napoléon i [[folkeslaget ved Leipzig]] hadde Karl Johan krasse diskusjoner med de andre statslederne om strategien videre.<ref name="AlanPalmer244-247" /> Mens de andre forfulgte Napoléons styrker inn i Frankrike, marsjerte Karl Johans styrker nordover.<ref name="AlanPalmer248-254">Alan Palmer 1992, s. 248-254</ref> Fra slutten av oktober 1813 til midten av februar 1814 deltok Karl Johans hovedstyrke ikke i større operasjoner mot Napoléon.<ref name="AlanPalmer248-254" /> Formelt var hensikten med fremrykkingen nordover å støtte britene mot franske styrker i Hannover og Hamburg. Men Karl Johans reelle mål var å tvinge kong [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik VI]] av Danmark-Norge til å kapitulere ved å angripe [[Holstein]].<ref name="AlanPalmer248-254" />

Etter [[slaget ved Bornhøved]] 7. desember 1813, [[Christianspris]]' kapitulasjon 19. desember og overgivelsen av [[Glückstadt]] 4. januar 1814, var Danmark tvunget til å gi opp.<ref name="AlanPalmer248-254" /> Ved undertegningen av [[Kielfreden]] 14. januar 1814 ble kongeriket Norge avstått til kongen av Sverige,<ref name="AlanPalmer248-254" /> forent med Sverige i en [[personalunion]].<ref name="AlanPalmer248-254" /><ref name="ErikBjornskau450-451">Erik Bjørnskau 1999, s. 450-451</ref> I Kiel mottok Karl Johan rapporter fra agentene han hadde i Norge om at den danske stattholderen i Norge, prins Christian Frederik, ville gripe makten om landet ble forsøkt innlemmet i Sverige.<ref name="HojerKronprinstiden226">Torvald T:son Höjer 1943, s. 226</ref>

Etter traktaten i Kiel var det krav fra deler av svensk opinion om at kronprinsen skulle vende hjem. Samtidig ble Karl Johan advart av den britiske utenriksminister [[Robert Stewart|Castlereagh]] mot å trekke svenske styrker ut av koalisjonen før Napoléon var endelig avsatt.<ref name="AlanPalmer248-254" /> Fra Kiel førte Karl Johan sine styrker sørover, først til [[Köln]], hvor han utstedte en proklamasjon til det franske folk.<ref name="AlanPalmer248-254" /> I proklamasjonen forsøkte han å forklare sin kamp for sitt nye fedreland Sverige, men den ble kjølig mottatt. Til tross for tsarens tilsynelatende støtte var Karl Johan på sidelinjen som kandidat til å bli Napoléons etterfølger.<ref name="AlanPalmer248-254" /><ref name="HojerKronprinstiden241-244">Torvald T:son Höjer 1943, s. 241-244</ref>

{{Sitat|Han trekker seg nå tilbake til Sverige, mislykket i alle sine foretak og fullstendig nedsunket i vanheder, til og med  hos sin egen armé, som kjenner seg ydmyket av den uvirksomhet, som den har vært dømt til under hele felttoget.|Kommentar om Karl Johan i brev av den britiske utenriksminister [[Robert Stewart|Castlereagh]]<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 272</ref>|right}}

Karl Johan fortsatte i slutten av februar 1814 med sin hovedstyrke til [[Liège]] i [[Belgia]], hvor han stoppet videre fremrykking, dels på grunn av uenigheter med de allierte, dels av motvilje mot med militær makt å trenge inn i sitt gamle fedreland.<ref name="AlanPalmer248-254" /> I Liège ble Karl Johan oppsøkt av en budbringer fra Désirée og Napoléon, og han ble forespeilet at han ville bli foretrukket som Frankrikes nye statsoverhode om han som den første av de allierte lederne rykket inn i Paris.<ref name="AlanPalmer248-254" /> Karl Johan meddelte budbringeren at Napoléon burde abdisere, og selv ville han ikke gjøre noe som kunne fremkalle [[borgerkrig]], men svare på enhver bønn fra en samlet nasjon.<ref name="AlanPalmer248-254" /> Karl Johan kom under oppholdet i Liège i stadig sterkere opposisjon til sine koalisjonspartnere og forsøkte forgjeves å spille en rolle i spørsmålene rundt Frankrikes kapitulasjon. Hans personlige ambisjoner ble møtt med mistro og tildels bitterhet av hans svenske stab.<ref name="HojerKronprinstiden254-271">Torvald T:son Höjer 1943, s. 254-271</ref> Hans holdning til koalisjonen og lange uvirksomhet i Liège satte unionen med Norge på spill.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 275</ref> Fraværet fra Sverige og mangelen på initiativ for å realisere Kiel-traktatens bestemmelser ga prins Christian Frederik handlefrihet til å sette seg i spissen for norske motstandere av unionen med Sverige. Prinsen lot seg utrope til [[regent]] og utskrev valg til en grunnlovgivende forsamling som skulle tre sammen på [[Eidsvoll]] 10. april.

Russiske styrker inntok Paris 31. mars 1814, og som den første av de allierte statsledere kom tsar Alexander.<ref name="AlanPalmer248-254" /> De første dagene bodde han hos den forhenværende utenriksministeren [[Charles-Maurice de Talleyrand|Talleyrand]] og antydet for ham at Jean Baptiste Bernadotte (Karl Johan) kunne være et bedre alternativ for Frankrike enn [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig Bourbon]], men Talleyrand var avvisende.<ref name="AlanPalmer248-254" />

Fra Liège flyttet Karl Johan sitt hovedkvarter til [[Brussel]]. Etter at Napoléon var styrtet og [[Huset Bourbon]] gjeninnsatt i Frankrike reiste han så til Paris, hvor han ankom 12. april 1814.<ref name="AlanPalmer257-260">Alan Palmer 1992, s. 257-260</ref><ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 77</ref> Karl Johan forsøkte å balansere sin lojalitet til Sverige og Frankrike. Han støttet ikke de alliertes krav mot Frankrike, og det ble inngått en separatfred mellom de to landene.<ref name="AlanPalmer257-260" /> Hensikten med besøket i Paris var å være nær de andre allierte lederne for å kunne sikre unionen med Norge. Han hadde mottatt urovekkende rapporter fra sine agenter om norsk motstand og selvstendighetserklæring.<ref name="AlanPalmer257-260" /> Han hadde møter med tsaren, kong [[Fredrik Vilhelm III av Preussen|Fredrik Wilhelm]] av Preussen og Storbritannias utenriksminister Castlereagh. Sistnevnte lovet fortsatt britisk blokade av norske havner for å legge press på nordmennene.<ref name="AlanPalmer257-260" /><ref name="ErikBjornskau470">Erik Bjørnskau 1999, s. 470</ref> I midten av mai 1814 forlot Karl Johan Paris og Frankrike, det var siste gang han satte sin fot i Europa sør for Østersjøen.<ref name="AlanPalmer257-260" /><ref name="ErikBjornskau521-525">Erik Bjørnskau 1999, s. 521-525</ref>

[[Fil:Madame de Staël.jpg|miniatyr|[[Germaine de Staël]] var en av Bernadottes beundrere og en ledende fransk intellektuell, maleri fra omkring 1810 {{Byline|François Gérard (1770–1837)|type = Malt av}}]]

=== Krig med Norge, fredsslutning i Moss ===
{{Utdypende artikkel|Den svensk-norske krigen (1814)}}
I slutten av mai 1814 var Karl Johan tilbake på svensk jord i Karlskrona, og den 10. juni ble han feiret i Stockholm.<ref name="AlanPalmer261-265">Alan Palmer 1992, s. 261-265</ref> For Karl Johan var feiringen kortvarig. Unionen med Norge var ikke gjennomført, og på tross av sendebud fra koalisjonen i Christiania nektet nordmennene under kong [[Christian Frederik]] å godta en forening med Sverige.<ref name="AlanPalmer261-265" /> I motsetning til de fleste svensker tok Karl Johan den norske motstanden mot unionen alvorlig. For ham og Sverige var det avgjørende å få unionen på plass før [[Wienerkongressen|fredskongressen i Wien]] skulle tre sammen høsten 1814.<ref name="AlanPalmer261-265" /><ref name="HojerKronprinstiden308-313">Torvald T:son Höjer 1943, s. 308-313</ref> Norsk motstand gjorde en fredelig unionsinngåelse umulig, og begge parter innså i løpet av sommeren at en krig var uunngåelig. Men Karl Johan var også klar over at en svensk invasjon ikke måtte føre til varig fiendskap. Sverige måtte unngå å bli ansett som okkupasjonsmakt, og derfor måtte Norge tilbys en union som ga landet utstrakt selvstyre.<ref name="ErikBjornskau474-475">Erik Bjørnskau 1999, s. 474-475</ref> Med tanke på opinionen i utlandet, og særlig i Frankrike, og en mulig posisjon for ham som statssjef der, var det også viktig at unionen med Norge måtte oppfattes som en forening mellom to likeverdige stater.<ref name="HojerKronprinstiden308-313" />

{{Sitat|Viktigere enn noe annet er hvordan Deres foretagende i Norge forløper. (...) Jeg drister meg til å gjengi hva opplyste folk her mener. Man tror det ville være klokt av Dem ganske enkelt å godta den forfatning som nordmennene har gitt seg selv. Og ikke kreve annet enn at kongen av Sverige inntar Christian Frederiks plass.|[[Germaine de Staël]] i brev til Karl Johan datert 12. juli 1814.<ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 83</ref>|right}}

Da Karl Johan gikk til angrep på Norge 26. juli 1814, trakk de norske styrkene i Østfold seg generelt tilbake uten kamp.<ref name="ErikBjornskau481-485">Erik Bjørnskau 1999, s. 481-485</ref> På Kongsvinger-fronten ble invasjonen møtt med væpnet motstand, fremst ved [[Lier skanse]] og i [[slaget ved Matrand|Matrand]] 5. august.<ref name="ErikBjornskau481-485" /> Samtidig var den svenske fremrykkingen forsiktig, og styrkene var nøye instruert om å respektere norske uniformerte soldater og privat eiendom.<ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 82</ref> Ettertidens dom er at både Christian Frederik og Karl Johan handlet klokt i forhandlingene som fulgte og som resulterte i våpenstillstand 14. august ved [[Mossekonvensjonen]]. Christian Frederik aksepterte det uunngåelige - Norges union med Sverige og hans egen abdikasjon. Til gjengjeld godtok Karl Johan i hovedsak [[Norges Grunnlov]] og aksepterte at unionen skulle inngås på Mossekonvensjonens vilkår, ikke på Kiel-traktatens.<ref name="AlanPalmer261-265" /><ref name="ErikBjornskau486-487">Erik Bjørnskau 1999, s. 486-487</ref> Til tross for intern svensk motstand ga Karl Johan nordmennene så gode vilkår at de frivillig kunne gå i union med Sverige som selvstendig stat, ikke som erobret land.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 330-331</ref><ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 85-88, 97</ref><ref>Hobson 2015, s. 61, 65, 69</ref>

Sveriges stilling var således raskt endret siden bunnåret 1810.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 1</ref> Karl Johan hadde bidratt til å løfte landet etter statskuppet mot Gustav IV Adolf, og tross alle vanskeligheter gjennomførte han sitt mål for 1812 års politikk, Norges union med Sverige.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie245-247">Narve Bjørgo 1995, s. 245-247</ref>

=== Motvillig union ===
{{Utdypende artikkel|Stortinget i 1814}}
[[Fil:City of Christiania (JW Edy plate 49).jpg|miniatyr|Christiania sommeren 1800, sett fra Ekeberg, [[Akvatintetsning|akvatint]] av [[John William Edy|J.W. Edy]]. Omtrent slik så byen ut da Karl Johan kom dit for første gang 9. november 1814]]

Etter våpenstillstanden 14. august 1814 oppholdt Karl Johan seg en tid i sitt hovedkvarter i [[Fredrikstad]] i påvente av at Christian Frederik skulle innkalle et [[Stortinget i 1814|overordentlig Storting]] for å revidere [[Norges Grunnlov]] i henholdt til [[Mossekonvensjonen]]. Grunnloven måtte få de forandringer som var nødvendige for å inngå i union med Sverige innen våpenstillstandens utløp 14 dager etter at Stortinget var trådt sammen. Christian Frederik overlot statsstyret til sin regjering og trakk seg tilbake til [[Bygdøy]]. Etter at Stortinget var åpnet, abdiserte han 10. oktober og forlot Norge. Stortinget drøftet grunnlovsrevisjonene og forhandlet med svenske kommissærer om formuleringer som begge parter kunne godta.<ref name="ErikBjornskau503-506">Erik Bjørnskau 1999, s. 503-506</ref> Den 4. november ble [[Novembergrunnloven]] vedtatt, [[Karl II|Karl XIII]] ble av stortingsmennene enstemmig valgt som norsk konge. Den 9. november ankom Karl Johan og sønnen Oscar for første gang Christiania med en eskorte av norske soldater, noe Karl Johan selv hadde insistert på.<ref name="ErikBjornskau503-506" /> De besøkende ble innkvartert i [[Paléet]], og dagen etter holdt Karl Johan hilsningstalen til Stortingets representanter og avla på den nye kongens vegne ed til Grunnloven.<ref name="ErikBjornskau503-506" />

{{Sitat|Og den nye grunnloven som dere nå har vedtatt, i overensstemmelse med Kongens ønske, vil forbli en garanti for  deres frihet, like som den er et bevis for resten av Europa på den liberale og moderate innstilling som deres Konge står for.|Fra Karl Johans tale til Stortinget, 10. november 1814.<ref name="ErikBjornskau507-510">Erik Bjørnskau 1999, s. 507-510</ref>|right}}

Til stillingen som norsk førsteminister i Stockholm valgte Karl Johan godseier [[Peder Anker]], mens hans svigersønn [[Herman Wedel Jarlsberg]] fikk den viktige stillingen som [[Liste over Norges finansministre|norsk finansminister]] og reell leder for den norske regjeringen i Christiania.<ref name="ErikBjornskau507-510" /> For å forsøke å styre opinionen i Norge prøvde Karl Johan å kontrollere hovedstadspressen, dels ved rene bestikkelser og dels ved å nekte portomoderasjon for kritiske publikasjoner.<ref>Francis Sejersted 2001, s. 202-203</ref> Karl Johan var skeptisk til den norske embetsmannsstandens lojalitet, og med god grunn, med studietid i København var mange av dem nært knyttet til Danmark.<ref>Francis Sejersted 2001, s. 175</ref>

Karl Johan var av flere grunner bekymret over forhandlingene ved Wienerkongressen. Stortingets aksept av unionen forbedret hans og Sveriges stilling, men det var flere andre vanskelige spørsmål som måtte avklares, og over det hele lå Karl Johans frykt for å bli avsatt som tronfølger til fordel for prins [[Gustav Gustavsson av Wasa|Gustav av Wasa]].<ref name="ErikBjornskau512-515">Erik Bjørnskau 1999, s. 512-515</ref> Mens Wienerkongressen var samlet tok Napoléon igjen makten i Frankrike og beholdt den i «[[de hundre dagene]]» etter tilbakekomst fra eksil på [[Elba]]. Karl Johan tok formelt avstand fra Napoléon og han knesatte samtidig prinsippet om Sveriges og Norges nøytralitet.<ref name="ErikBjornskau516-519">Erik Bjørnskau 1999, s. 516-519</ref> Karl Johan hadde på denne tiden ennå ikke oppgitt håpet om å bli kalt til å lede Frankrike, idet han anså seg som en kompromisskandidat mellom de for franskmenn forhatte Bourbonerne og den for [[stormakt]]ene uspiselige Napoléon.<ref name="HojerKronprinstiden376-385">Torvald T:son Höjer 1943, s. 376-385</ref>

=== Svensk innenrikspolitikk og unionspolitikk ===

Samtidig som Karl Johan var overbevist om at Napoléons forsøk på revansj ikke ville føre frem, var han forferdet over skjebnen flere av hans gamle kamerater led etter Napoléons nederlag i [[slaget ved Waterloo]]. Det kan ha bidratt til at Sverige i årene etter ble et fristed for mange landflyktige politiske aktivister.<ref name="ErikBjornskau516-519" /> Frankrike ved dets sendemann Rumigny antok at Karl Johan hadde sympati for sin gamle sjef Napoléon og tilsvarende antipati overfor det nye styret, noe som var gjensidig.<ref name="ErikBjornskau516-519" />

{{Sitat|hans politiske filosofi synes ikke å være basert på noe som kan ligne et system. I det ene øyeblikket taler han som en absolutt hersker og despot, i det neste som en republikansk demagog.|Den franske [[chargé d'affaires]] i Stockholm, Marie-Hippolyte Marquis de Rumigny (1784-1871), nedlatende om Karl Johan.<ref name="ErikBjornskau516-519" />|right}}

På tross av Karl Johans bekymring kom Sverige og han selv stort sett godt ut av forhandlingene under Wienerkongressen. Grunnet oppgjøret etter krigen og avståelse av  [[Svensk Pommern]] og [[Guadeloupe]] kunne landet og han selv innkassere solide summer i erstatning.<ref name="ErikBjornskau512-515" /> Sverige var samtidig politisk ganske isolert. Av stormaktenes ledere kunne Karl Johan kun regne tsar Aleksander som støttespiller. I den politiske reaksjon etter Napoleonskrigene antok mange europeere at Karl Johans styre ville bli kortvarig.<ref name="HojerKronprinstiden376-385" /> Den utenlandske skepsis til Karl Johan sto i sterk motstrid til holdningen i Sverige. Etter det vellykkede felttoget på kontinentet og inngåelsen av unionen med Norge var Karl Johan våren 1815 svært populær.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 388</ref>

Etter Napoleonskrigene vokste det etterhvert frem en for Karl Johan ganske besværlig opposisjon blant de svenske stendene. Ved riksdagen samling i 1815 hadde regjeringen i tilfredshet over forbedret økonomi, og tilsynelatende uten full innsikt om krisens omfang, unnlatt å ta nødvendige initiativer. I stedet ble det stendene med grev [[Fredrik Bogislaus von Schwerin]] i spissen som presset igjennom endringer i den økonomiske politikken.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 392</ref>

Riksdagens beslutning fremmet en [[Proteksjonisme|proteksjonistisk økonomisk politikk]], noe Karl Johan var mer åpen for enn sine rådgivere. Samtidig fortsatte han fra 1815 å forsøke å styre den svenske valutaens kurs og benyttet betydelige deler av egne midler.<ref name="HojerKronprinstiden401-408">Torvald T:son Höjer 1943, s. 401-408</ref> En politisk beslutning av stor økonomisk betydning som med Karl Johans medvirkning ble gjennomført i 1815, var nedbetalingen av gjenværende statsgjeld med [[Guadeloupefondet|pengene fra Svensk Guadeloupe]],<ref group="note">Sverige hadde ved inngåelse av alliansen med Storbritannia mot Napoléon den 3. mars 1813 fått overdratt den franske øygruppen [[Guadeloupe]], som Storbritannia hadde erobret fra Frankrike i februar 1810. Det ble imidlertid aldri foretatt noen reell overføring av øygruppen, og Storbritannia tilbakeførte området til Frankrike etter Napoléons nederlag i 1814. Storbritannia tilbød Karl Johan en kompensasjon på en million pund for tapet, en sum som tilfalt kongehuset, men som ved oppgjøret ved Riksdagen i 1815 til dels ble brukt til å sanere svensk utenlandsgjeld.</ref> mot en årlig bevilgning til kongehuset.<ref name="HojerKronprinstiden1394-398">Torvald T:son Höjer 1943, s. 394-398</ref>

En sak som ikke ble løst ved Wienkongressen, var den andel av den dansk-norske [[statsgjeld]]en som Sveriges konge på vegne av Norge hadde påtatt seg ved [[Kielfreden]],<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie247-251">Narve Bjørgo 1995, s. 247-251</ref> i ettertid kjent som [[gjeldsoppgjøret med Danmark]]. Norges svake finansielle stilling gjorde det nødvendig at beløpet ble redusert. Under forhandlingene ble det fremmet flere motkrav og fra norsk side bedrevet uthaling for å nå dette mål.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie247-251" />

På grunn av den økonomiske krisen i Sverige etter Napoleonskrigen ble det innkalt en «urtima riksdag» (ekstraordinær) 1817–1818. Mot rådet fra en ekspertkomité arbeidet Karl Johan for en økning av [[Pengemengde|seddelmengden]] (med tilsvarende fare for [[inflasjon]]), men fikk ikke støtte for det av riksdagen.<ref name="HojerKonungatiden131-139">Torvald T:son Höjer 1960, s. 131-139</ref> Ettertidens økonomiske eksperter har og gitt en negativ vurdering av denne siden ved hans økonomiske politikk.<ref name="HojerKonungatiden131-139" />

I sine siste år som kronprins ble Karl Johan stadig mer urolig over sin stilling, etter [[restaurasjonen i Frankrike]] og den reaksjonære bølgen under [[den hellige allianse]] som fjernet andre av Napoléons menn.<ref name="HojerKonungatiden11-17">Torvald T:son Höjer 1960, s. 11-17</ref> Ifølge en av hans motstandere var han «en stygg flekk på et Europa som igjen hadde blitt vakkert».<ref name="HojerKonungatiden11-17" />