Redigerer Justinian I den store (avsnitt)

== Økonomi og administrasjon ==
[[Fil:Byzantinischer Mosaizist des 5. Jahrhunderts 002.jpg|thumb|Scene fra dagliglivet på en mosaikk fra [[Det store palasset i Istanbul|Det store palasset i Konstantinopel]], tidlig 500-tall.]]
Østromerrikets økonomi var hovedsakelig basert på [[jordbruk]], noe som også var tilfelle med Justinians forgjengere. I tillegg hadde langdistansehandelen blomstret og nådde så langt nord som til [[Cornwall]] i dagens England hvor [[Tinn (grunnstoff)|tinn]] ble byttet med romersk hvete.<ref>Haldon, John F. (2005): «Economy and Administration», i: Michael Maas (red.): ''The Cambridge Companion to the Age of Justinian'', Cambridge, ss. 28–59 (p. 35)</ref> Innenfor imperiet seilte konvoier fra [[Alexandria]] med hvete og korn. Justinian sørget for at trafikken ble mer effektiv ved å bygge et stort kornlager på øya [[Tenedos]] hvor det ble lagret og fraktet videre til Konstantinopel.<ref>Moorhead, John (1994): ''Justinian'', London/New York, s. 57</ref> Justinian forsøkte også å finne nye handelsruter for handelen mot øst, som var vanskeliggjort  av krigen med perserne. Et viktig luksusprodukt var [[silke]], som ble importert og viderekultivert i riket. For å beskytte framstillingen av silkeproduksjonen ga Justinian monopolprivilegier til de keiserlige fabrikkene i 541.<ref>Brown, Peter (1971): ''The World of Late Antiquity'', London, ss. 157–158</ref> For å unngå landruten over persisk område etablerte Justinian vennligsinnede forbindelser med [[Habeshafolket|abyssinerne]], som han ønsket  skulle fungere som mellommenn i transport av indisk silke til riket. Abyssinerne var derimot ikke i stand til å konkurrere med persiske handelsmenn i India.<ref>Vasiliev (1952), s. 167</ref> Men tidlig på 550-tallet greide to munker å smugle egg fra silkeormer fra Sentral-Asia  til Konstantinopel,<ref>Moorhead (1994), s. 167; Procopios, ''Krigene'', 8.17.1–8</ref> og ble fra da av et østromersk, innenlandsk produkt.

Gull og sølv ble utvunnet på [[Balkan]], i  [[Anatolia]], [[Armenia]], [[Kypros]], [[Egypt]] og i [[Nubia]].<ref>Oancea, Dan: [http://technology.infomine.com/articles/1/3707/justinian-gold.roman-mines.egypt-gold/justinian%E2%80%99s.gold.mines.aspx Justinian's Gold Mines] {{Wayback|url=http://technology.infomine.com/articles/1/3707/justinian-gold.roman-mines.egypt-gold/justinian%E2%80%99s.gold.mines.aspx |date=20090302061813 }}</ref>

På begynnelsen av sitt styre arvet Justinian et overskudd på 28 800 000 ''solidi'' (400 000 pund med gull) i den keiserlige skattkammeret fra [[Anastasios I]] og [[Justinus I]].<ref name="tulane.edu"/> Under Justinians styre ble det tatt grep for å bekjempe korrupsjon i provinsene og gjøre skatteinnsamlingen mer effektiv. Omfattende administrativ makt ble gitt til både lederne av prefekturene og av provinsene mens det ble fratatt makt fra ''[[vicarius|vicariatene]]'' i [[bispedømme|bispedømm]]ene, og et antall av disse ble nedlagt. Den generelle trenden gikk mot en forenkling av den administrative infrastrukturen.<ref>Haldon (2005), s. 50</ref> I henhold til historikeren Peter Brown (1971) førte den økende profesjonalismen i skatteinnkrevingen til at mye av de tradisjonelle strukturene i provinslivet ble ødelagt da det svekket selvstyret til byrådene i de greske byene. .<ref>Brown (1971), s. 157</ref> Det har blitt beregnet at før Justinians gjenerobringer hadde staten en årlig inntekt på 5 000 000 ''solidi'' i år 530, men etter hans gjenerobringer var den årlig inntekten økt til 6 000 000 ''solidi'' i år 550.<ref name="tulane.edu"/>

Gjennom hele Justinians styre hadde byene og landsbyene i øst en framgangsrik tid, selv om [[Antiokia ved Orontes]] ble herjet av to jordskjelv, henholdsvis i [[426]] og [[528]], og ble deretter herjet  av perserne i [[540]]. Justinian fikk byen gjenoppbygget i en noe mindre størrelse.<ref>Holum, Kenneth G. (2005): «The Classical City in the Sixth Century», i: Michael Maas (red.), ''Age of Justinian'', ss. 99–100</ref>

Til tross for de ovennevnte grepene led imperiet av flere betydelige tilbakeslag i løpet av 500-tallet. Det første var [[den justinianske pesten]] som var fra [[541]] til [[543]], og reduserte befolkningen hardt, og førte antagelig til mangel på arbeidskraft og økning i lønnsutgiftene.<ref>Moorhead (1994), ss. 100–101</ref> Mangelen på arbeidskraft førte også til en betydelig økning av «barbarer» i de bysantinske hærene etter 543.<ref>Teall, John L. (1965): «The Barbarians in Justian's Armies», i: ''Speculum'', vol. 40, No. 2, 1965, 294–322. Den totale mengden av soldater i den bysantinske hæren under Justinian er beregnet til 150 000 mann. (Norwich, J.: ''Byzantium: The Early Centuries'', 259).</ref> Den langvarige krigen i Italia og krigene med perserne førte til press på imperiets ressurser, og Justinian ble kritisert for å innskrenke den regjeringensstyrte posttjenesten som han begrenset til kun en østlig rute, som hadde militær betydning.<ref>Brown (1971), s. 158; Moorhead (1994), s. 101</ref>

Ettersom Justinian var den siste keiser som snakket [[latin]] har han blitt karakterisert som «den siste romer».