Redigerer Jødisk historie i England (avsnitt)

== Jødene i England i løpet av 1700-tallet ==
=== Lovforslag om jødene av 1753 ===

''Den jødiske naturaliseringsforordningen av 1753'' var en forordning fra Storbritannias parlament som fikk kongelig godkjenning den 7. juli [[1753]], men som ble opphevet i [[1754]] grunnet utstrakt opposisjon for dens forskrifter<ref>Williams, Hywel (2005): ''Cassell's Chronology of World History''. Weidenfeld & Nicolson. Side 316. ISBN 0-304-35730-8.</ref>

I løpet av [[Jakobittene|jakobittoppstanden]] i [[1745]] hadde jødene var særlig lojale til regjeringen. Deres fremste finanser, [[Samson Gideon]], hadde styrket børsen og flere unge jøder hadde meldt seg frivillig til korps som ble dannet for å forsvare London. Muligens som en belønning, fremmet [[Henry Pelham]] ''Lovforslag om jødene av 1753'' som tillot jødene å bli naturalisert ved søknad til parlamentet. Lovforslaget gikk i gjennom i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]], men de konservative, [[Tory (historisk britisk parti)|The Tory]], gjorde stort oppstyr om «nedleggelsen av kristendommen», slik de uttrykte det. Bilder av jøder ble fremmet for å latterliggjøre forslaget, og plakater med inskripsjonen «Ingen jøder, ingen tresko» ble hengt opp på offentlige steder. En slik scene er vist i bakgrunnen av «Humours of an Election», en velkjent rekke av oljemalerier av William Hogarth som ble malt på denne tiden. De liberale, [[Whig (historisk britisk parti)|The Whig]], fortsatte dog å gjennomføre minst en del av deres generelle politikk for religiøs toleranse, og lovforslaget gikk til sist igjennom og ble godkjent av kongen (''26 Geo. II., cap. 26'').

=== Bedringen av forholdet til jøder ===
En grunn til at det offentlige bildet og oppfatningen av jøder bedret seg på slutten av [[1700-tallet]] og begynnelsen av [[1800-tallet]] var innflytelsen fra jødiske boksere.<ref>Chill, Adam: [http://escholarship.bc.edu/dissertations/AAI3301786/ ''Boundaries of Britishness: Boxing, minorities, and identity in late-Georgian Britain''] {{Wayback|url=http://escholarship.bc.edu/dissertations/AAI3301786/ |date=20100610153909 }}, Boston College, 2007 (''sammendrag'')</ref> Ytterligere en årsak for økende toleranse kom med gjenvekkelsen av håpet om konvertering av jøder på begynnelsen av århundret. Villedet uten tvil av tendensen til flukt som ble vist av ganske mange [[sefardiske jøder]] var det mange kristne som så for seg en massekonvertering av den jødiske befolkningen, og på initiativ fra Lewis Way ble foreningen ''Samfunnet i London for Kristendommens Fremme blant Jødene''<ref>''London Society for the Promotion of Christianity Among the Jews''</ref> dannet i [[1809]]. Denne og tilsvarende foreninger sløste bort store pengesummer på helt uvesentlig resultat. Men politisk bidro de til å øke sympatien for jødene, særlig blant liberale.

=== Frigjøringen og fremgang, 1800-tallet ===
[[File:Lionel Nathan de Rothschild by Moritz Daniel Oppenheim.jpg|thumb|Den første jøde i det britiske underhuset var Lionel de Rothschild. (Maleri av Moritz Daniel Oppenheim, 1835).]]
Med den [[katolsk]]e frigjøringen i [[1829]], en politisk prosess som reduserte og fjernet mange av de begrensninger som var gjeldende for katolikker i Storbritannia, steg også håpene for jødene. Det første skrittet mot tilsvarende lettelser skjedde i [[1830]] da politikeren [[William Huskisson]] presenterte et opprop signert av 2000 handelsmenn og andre i [[Liverpool]]. Dette ble øyeblikkelig fulgt opp av et lovforslag presentert den 15. april det samme året som var bestemt til engasjere parlamentet i en form eller en annen i de neste tretti år.

I [[1837]] adlet dronning [[Victoria av Storbritannia|Victoria]] den framstående bankmannen og filantropen [[Moses Haim Montefiore]]; fire år senere ble [[Isaac Lyon Goldsmid]] gjort til [[baronett]], den første jøde som mottok en arvelig tittel. Den første jødiske [[Lord Mayor of London|Lord Mayor]] av [[London]] var sir [[David Salomons]] som ble valgt i [[1855]], fulgt av frigjøringen av jødene av [[1858]]. Den 26. juli 1858 ble [[Lionel de Rothschild]] endelig tillatt å sitte i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] da loven som forutsatte at eden for posisjonen bare kunne bli gitt av kristne ble endret. [[Benjamin Disraeli]], en døpt kristen av jødisk herkomst, var allerede parlamentsmedlem.

I 1874 ble Disraeli statsminister etter tidligere å ha vært [[Storbritannias finansministre|finansminister]]. I [[1884]] ble [[Nathan Mayer Rothschild, 1. baron Rothschild]], det første jødiske medlemmet av [[House of Lords|overhuset]]. Disraeli var allerede medlem.

Ved 1882 levde 46 000 jøder i England, og ved [[1890]] var den jødiske frigjøringen fullstendig for alle området av livet. Siden [[1858]] har parlamentet aldri vært uten jødiske medlemmer.