Redigerer Italias samling (avsnitt)

===Avslutningen (1861–1871 + 1919)===
{{utdypende|Den tredje italienske frigjøringskrig|Erobringen av Roma}}
[[Bilde:Giuseppe Garibaldi (1866).jpg|miniatyr|[[Giuseppe Garibaldi]] var en idealist som ville samle Italia gjennom en felles krig mot overmakten. Han er senere blitt et symbol for samlingen.]] Om Italia var samlet geografisk, Roma og Veneto unntatt, var den ikke samlet folkelig. Napoli og Sicilia protesterte, og det medførte en borgerkrig som varte fra 1861 til 1865. Enkelte, deriblant statsminister Massimo d’Azeglio, lurte på om Italia ville ha vært enklere å samle om de ga Napoli og Sicilia selvstendighet.<ref>Side 99—100, Lyttelton</ref>

Kulturelt var det heller ikke enkelt. Bare mellom 2,5 prosent og 10 prosent av befolkningen behersket italiensk, som var kulturspråket. De fleste brukte enten fransk (Cavour brukte det konsekvent) eller italienske dialekter (inkludert kong Victor Emmanuel II). Flesteparten av befolkningen, omtrent 70 prosent, jobbet i landbruk, og da særlig i kornproduksjon. Mye av kornproduksjonen utenfor Po-dalen var stort sett forpaktet eller for alle praktiske formål føydal i natur.<ref>Side 210-2011, Cassina Wolff</ref>

Det var et Italia med mange interne problemer som dermed måtte fullføre samlingen. Eksternt hadde de holdt en lav profil. Høyre-sentrum-regjeringen (kalt ''La destra storica'', eller «Det historiske høyre») valgte dette fordi Italias samling hadde vært på bekostning av Kirkestaten og Østerrike, og avhengig av nøytraliteten eller støtten fra stormaktene Frankrike og Storbritannia.

Om Cavour var død, hadde Italias politikere lært av hans evne til å utnytte utenrikspolitiske situasjoner. Da Preussen og Østerrike [[Den østerriksk-prøyssiske krig|gikk til krig]] over fordelingen av territorier tatt av Danmark, var Italia allerede alliert med Preussen. Italias hær var dårlig ledet av general [[Alfonso La Marmora]], slet med kommunikasjonsproblemer på grunn av de store dialekt/språkforskjellene og hadde utdaterte våpen. Også marinen var en fiasko ettersom Sardinia-Piemontes og Napolis marine ikke var samordnet. Bare Garibaldis alpejegere gjorde en god innsats. Til tross for fiaskoen ble Italia tildelt Veneto av Preussen som takk for innsatsen. Veneto ble altså, som resten av Italia til da, del av Italia på grunn av andre nasjoners innsats.<ref>Side 223-224, Cassina Wolff</ref>

[[Bilde: Porta Pia Pagliari Vizzotto.JPG|miniatyr|venstre|Giacomo Pagliari dør under slaget ved Porta Pia.]] 
Roma spilte en viktig rolle geografisk som møtested mellom nord og sør, religiøst som Pavens tilholdssted, kulturelt gjennom Romerriket og de mange andre historiske og kunstneriske assosiasjonene og mytisk som et samlende punkt religiøst og historisk, men også for republikanere, liberale og konservative på hver sin måte.<ref>Side 224, Cassina Wolff</ref> Imidlertid var det som var igjen av Kirkestaten, det vil si omtrent nåværende [[Lazio]], lite begeistret for den italienske samling, og Kirken ga ut et vedlegg,  ''Syllabus errorum modernorum'' («Oversikt over moderne feil»). Der sto omtrent alt som hadde skjedd på 1800-tallet i Italia: liberalisme, kommunisme, sosialisme, rasjonalisme, individualisme, relativisme og demokrati. I 1868 kom Kirken med sin ''non expedit'' (omtr. «Det er ikke hensiktsmessig»), der de anbefalte gode katolikker å holde seg utenom italiensk politikk.

I 1862 gjorde Garibaldi et nytt forsøk på å nå Roma, men nok en gang ble han hindret ettersom Italia ikke ville ha en konflikt med Frankrike. I 1865 signerte Italia en avtale med Frankrike som ville garantere Roma fra ethvert angrep. Samtidig ble hovedstaden flyttet fra Torino til Firenze, til store protester fra Torinos innbyggere. I 1867 gjorde Garibaldi et tredje forsøk på å ta Roma. Aksjonspartiet til Mazzini håpet på støtte fra Kirkestaten, men det skjedde ikke. Garibaldi bekjempet Pavens tropper, men ble stoppet av de franske troppene.

Igjen ble eksterne konflikter løsningen for Italia. Frankrike måtte trekke ut sine styrker fra Kirkestaten under [[den fransk-prøyssiske krig]], og Italia grep muligheten til å erobre Kirkestaten under slaget ved Porta Pia. 20. september 1870 ble [[Erobringen av Roma|Roma erobret]] under ledelse av [[Raffaele Cadorna]]. Pave [[Pius IX]]  protesterte, men akkurat som da han mistet Umbria og Marche, fikk protestene ingen betydning. I 1871 ble hovedstaden flyttet til Roma.<ref>Side 226, Cassina Wolff</ref>
Først etter [[første verdenskrig]], gjennom [[Saint-Germain-traktaten]] ble [[Sør-Tyrol]], [[Trentino|Welschtyrol]] og [[Kanaldalen]] overført til Italia. I tillegg ble [[Istria]], nå hovedsakelig del av [[Kroatia]], også gitt til Italia.<ref>Side 271, Cassina Wolff</ref>