Redigerer Holocaust (avsnitt)

==Hovedtrekk ved holocaust==
[[File:WW2 Holocaust Europe map-nor.svg|miniatyr|Kart med viktige gettoer, utryddelsesleirer, store massakrere utenfom leirene og viktige deportasjoner til utryddelsesleirene.]]
[[Fil:Grossdeutsches Reich Staatliche Administration 1944.png|miniatyr|Tyskspråklig kart over administrativ inndeling av Tyskland med annekterte og okkuperte områder. Øst for [[Bezirk Bialystok]] og [[Østpreussen]] er [[Reichskommissariat Ostland |R.K. (Reichskommisariat) Ostland]] angitt.]]
Holocaust pågikk i varierende form over hele den tyskkontrollerte delen av Europa. Noen jødiske innbyggere var direkte underlagt tysk styre som i selve Tyskland, det okkuperte Polen, den okkuperte delen av Sovjetunionen og de da baltiske landene. Andre var innbyggere av land med [[marionettregjering]] som [[Republikken Slovakia|Slovakia]] og [[Den uavhengige staten Kroatia|Kroatia]], eller i land som var alliert med Tyskland (Italia, Bulgaria, Ungarn og Romania). De okkuperte landene var styrt på ulike måter: Belgia var styrt av den tyske hæren, [[Generalguvernementet]] hadde en sivil administrasjon sterkt påvirket av SS, og Danmark hadde sin egen regjering. Det relativt milde styret i Danmark og maktkamp innad i okkupasjonsmakten gjorde at jødene lot seg redde. De brutale styret og høye dødstallene i Generalguvernementet står i kontrast til Danmark. I områder med lange tradisjoner for åpenlys antisemittisme, som Litauen og Ukraina, fikk jødene lite hjelp av befolkningen for øvrig, sammenlignet med for eksempel Italia og Bulgaria der det mer utstrakt hjelp til jødene. Fra selve Tyskland kunne jøder formelt emigrere inntil oktober 1941 og før utbruddet av krigen forlot flertallet landet. Fra land med grense til de nøytrale landene (Sveits, Sverige, Tyrkia og Spania) var flukt noe lettere enn fra innestengte land. Gettoer som lå inntil skogs- eller våtmarksområder i Øst-Europa gjorde flukt lettere og innebar ofte at de sluttet seg til partisanene. For de berørte var det vanskelig å forstå eller forutse hva som skjedde fordi situasjonen var unik og stadig skiftende.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 56-57</ref> Særlig masseskytingene som begynte umiddelbart etter invasjonen av Sovjetunionen ga de berørte liten tid til å reagere.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 62</ref>

Holocaust begynte øst for delelinjen av 1939 (etter Molotov-Ribbentrop-pakten) etter at tyske styrker krysset linjen ved invasjonen av Sovjetunionen i 1941. De erobrede områdene omfattet hele [[Det jødiske bosetningsområdet i Det russiske keiserdømmet|det jødiske bosetningsområdet]] som på det meste hadde halvparten verdens jøder. I de erobrede områdene øst for linjen skjøt tyske enheter jøder i stort antall. Vest for delelinjen (de delene av Polen Tyskland okkuperte i 1939) ble jødene for en stor del holdt i ghettoer og der begynte holocaust litt senere da jødene ble drept med gass i spesielt innrettede anlegg.<ref name="Snyder2011" /><ref name="Arad" /> Fra de fleste andre land, inkludert selve Tyskland (''Altreich''), ble jødene deportert til ghettoer eller direkte til drapsanleggene i det okkuperte Polen. Jøder ble i hovedsak ikke drept Vest-Europa eller inne i selve Tyskland. En svært liten del av ofrene for holocaust var tyske borgere og tyske jøder hadde mye større mulighet til å overleve enn jøder i stater oppløst av den tyske okkupanten.<ref name="Snyder2015" /> 

===Tyske institusjoners del i holocaust===
[[Michael Berenbaum]] skriver at Tyskland ble en «folkemordsstat»<ref name=Berenbaum103>Berenbaum, Michael. ''The World Must Know", United States Holocaust Museum'', 2006, s. 103.</ref>
For eksempel leverte landsens kirker og innenriksministeriet dåpsattester som viste hvem som var jøde, regjeringens transportkontorer sørget for togene som gikk til leirene, og selskaper konkurrerte om kontrakter for å bygge krematorier som skulle brukes til å brenne lik.<ref name=Berenbaum104>Berenbaum, Michael: ''The World Must Know", United States Holocaust Museum'', 2006, s. 104.</ref>

[[Saul Friedländer]] skrev: «Ingen sosial gruppe, intet religiøst samfunn, ingen vitenskapelig institusjon eller yrkesgruppe i Tyskland eller Europa erklærte sin solidaritet med jødene.»<ref name=Friedxxi>{{cite book|author=[[Saul Friedländer|Friedländer, Saul]]|title=Nazi Germany and the Jews: The Years of Extermination|publisher=HarperCollins|location=London|year=2007|pages=xxi|isbn=0-06-019043-4|oclc=|doi=}}</ref> Friedländer argumenterer for at dette gjør holocaust enestående fordi [[Antisemittisme|antisemittisk]] politikk kunne iverksettes uten at noen motkrefter ble satt i sving.<ref name=Friedxxi/>

Utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop]] forsøkte å skjule de internasjonale protestene mot [[krystallnatten]] for Hitler. I utenriksdepartementet overlot Ribbentrop til den energiske og hensynsløse [[Martin Luther (diplomat)|Martin Luther]] å ta seg av jødesaker. Luther mente at utenriksdepartementet skulle være så nidkjære som mulig i anti-jødiske tiltak for å holde andre deler av parti- og statsapparat unna. Til 1941 var regimets plan å løse «jødespørsmålet» ved utvandring. Etter erobringen av Polen og Frankrike, da flere millioner jøder kom under tysk herredømme, ble det snakk om å deportere jødene fra Europa etter krigen.{{sfn|Bloch|1992|p=352-353}} 

Utenriksdepartementet ble involvert i saker som gjaldt utenlandske jøder bosatt i Tyskland, jøder i land som utenriksdepartementet hadde politisk ansvar for (Frankrike, Danmark og Serbia), og jøder i nøytrale og allierte land som måtte presses diplomatisk til å utlevere landets jøder til SS.{{sfn|Bloch|1992|p=353, 358}} Utenriksdepartementet støttet i 1941 deportasjon av rumenske, kroatiske og slovakiske jøder som bodde i Tyskland. Utenriksdepartementet motsatte seg i hovedsak ikke anti-jødiske tiltak i okkuperte områder.<ref>Gerlach, C. (1998). The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews. ''The Journal of Modern History'', 70(4), 759-812.</ref>

===Lokale medhjelpere===

I okkuperte og allierte land medvirket innbyggerne og myndighetene på ulike måter til gjennomføringen av holocaust. Den tyske historikeren [[Dieter Pohl]] anslår at minst {{formatnum:200000}} personer utenfor Tyskland og Østerrike (og like mange innenfor) bidro i gjennomføringen. For eksempel i Litauen ble massedrapene i hovedsak utført av lokal milits. I Norge ble deportasjonene utført i samarbeid mellom okkupasjonsmakten og Quisling-regimet der det ordinære norske politiet sto for den praktiske gjennomføringen. I Frankrike ble jødene internert av fransk politi. I Nederland utførte landets ordinære sivile tjenestemenn oppdrag for okkupasjonsmakten slik at identifisering og deportasjon av landets jødiske innbyggere var mulig. Den nederlandske administrasjonen betalte 7,50 [[Nederlandsk gylden|gylden]] for hver jøde som ble lokalisert og noen nederlendere hadde «jakt på jøder» som beskjeftigelse i flere måneder. I utryddelsesleirene (unntatt Auschwitz) og ved massedrapene bak østfronten var det jevnt over 10 lokale medhjelpere for hver tysk. Den tyske okkupasjonsmakten hadde ikke vært i stand til å drepe {{formatnum:250000}} i Sobibor uten «travnikis» (tysk:''Trawnikimänner'') rekruttert blant krigsfanger som regel etnisk polske, ukrainske eller etnisk tysk. Rundt 5000 travnikis ble ved landsbyen [[Trawniki]] opplært til drapstjeneste. Disse begynte som vakter før de tømte gettoer og til slutt fullt kompetente arbeidere i utryddelsesleirene. Slike velvillige medhjelpere gikk under betegnelsen Hiwi (tysk: Hilfswilliger).<ref name="Spiegel" />

I Ukraina, Romania og Litauen gjorde lokalbefolkningen særlig viktig bidrag til massemord og trengte lite tilskyndelse fra tyske styrker.<ref name="Arad" />

===Folkemordets omfang===
[[Fil:Nazi Holocaust by bullets - Jewish mass grave near Zolochiv, west Ukraine.jpg|miniatyr|Jøder drept ved skyting i det vestlige Ukraina, [[Lviv oblast]].]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-680-8285A-21, Budapest, Festnahme von Juden.jpg|miniatyr|Ungarske og tyske soldater samler jøder i [[Budapest]]s teater, 20-22. oktober 1944. {{byline|Bild 101I-680-8285A-21 / Faupel }}]]
Nedslaktingen ble systematisk gjennomført så godt som i alle tyskokkuperte områder som i dag utgjør 35 land.<ref>{{Kilde www |url=http://history1900s.about.com/library/holocaust/blmap.htm |tittel=Holocaust Map of Concentration and Death Camps |besøksdato=2010-07-25 |arkiv-dato=2009-02-21 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090221161050/http://history1900s.about.com/library/holocaust/blmap.htm |url-status=yes }}</ref> Det var på sitt verste i sentrale og østlige Europa, som hadde mer enn syv millioner jøder i 1939. Rundt fem millioner jøder ble drept der, inkludert tre millioner i det okkuperte Polen og over en million i Sovjetunionen. Hundretusener døde også i Nederland, Frankrike, Belgia, Jugoslavia og Hellas. I [[Wannseekonferansen]]s referater gjøres det klart at nasjonalsosialistene også planla «å løse det jødiske spørsmål» i England og Irland, skulle disse land noengang komme under tysk jurisdiksjon.<ref name=GilbertOxford>{{cite book|author=Dear, Ian|title=The Oxford companion to World War II|url=https://archive.org/details/oxfordcompaniont0000unse_y4p2|publisher=Oxford University Press|location=Oxford|year=2001|pages=|isbn=0-19-860446-7|oclc=|doi=}}</ref>

I andre folkemord hadde mennesker vært i stand til å unnslippe døden ved å konvertere til en annen religion eller assmilleres på en eller annen måte. Denne muligheten var ikke der for jøder i det okkuperte Europa,<ref name=BauerRethinking>Bauer, Yehuda (2002): ''Rethinking the Holocaust'' New Haven: Yale UP, s. 49. For en god oppsummering av dette, se Yehuda Bauers [http://www.mfa.gov.il/MFA/MFAArchive/1990_1999/1998/1/Address%20to%20the%20Bundestag-%20by%20Professor%20Yehuda%20Baue «Address to the Bundestag»].</ref> hvis ikke deres besteforeldre hadde konvertert før 18. januar 1871. Alle personer av jødisk herkomst, så lenge de hadde tre eller fire besteforeldre som var definert som jøder, skulle drepes uten unntak.  skulle tilintetgjøres i områder kontrollert av Tyskland.<ref name=BauerRethinking49>{{cite book|author=Bauer, Yehuda|title=Rethinking the Holocaust|publisher=Yale University Press|location=New Haven, Conn|year=2002|pages=49|isbn=0-300-09300-4|oclc=|doi=}}</ref>

Perioden august-oktober 1942 var den mest dødelige under holocaust da nær {{formatnum:15000}} ble drept daglig i gjennomsnitt. Lewi Stone anslår at 25 % av alle drapene under holocaust skjedde i løpet av disse 100 dagene og en stor del av disse drapene var i regi av [[Aksjon Reinhardt]], i denne perioden var Einsatzgruppene aktive og gasskamrene i Auschwitz var tatt i bruk. I drapseffektivitet overgår dette [[Folkemordet i Rwanda]] som pågikk i 100 dager.<ref name="Stone" />

===Gettoer===
Kort tid etter den tyske okkupasjonen av den vestlige delen av Polen i september 1939 samlet okkupasjonsmakten jødene i overbefolkede gettoer. Heydrich ga 21. september ordre om oppløse mindre bosetninger av jøder overføre disse til byene. Jødiske «eldreråd» (''Judenrat'') ble satt opp i hver getto og fikk ansvar for å gjennomføre instrukser fra okkupanten. Da resten av Polen ble erobret fra Sovjetunionen gjennomførte okkupasjonsmakten samme ordning der. Noen av gettoene bar preg av konsentrasjonsleirer, andre hadde mer frihet. Gettoene i [[Ghetto Litzmannstadt|Łódź]] og [[Warszawa]] var særlig store. Lignende gettoer ble opprettet i Latvia, Litauen og Hviterussland. Håndverkere, kjøpmenn og personer som var vant omgå lover og regler klarte seg best i gettoene. Sult, mangel på helsestell og utbrudd av sykdom førte til høye dødstall i gettoene, i Warszawa over 10 % på ett år. Døde i gatene ble så vanlig at de ble oversett og skikkelig gravlegging var oftest umulig. Menn ble ofte skilt fra familien og satt i tvangsarbeid. Medlemmer av ''Judenrat'' nektet ofte å utføre moralsk problematiske tiltak, mens noen ga etter før tysk press og trusler. I Polen begynte massedrapene et par år etter at gettoene var opprettet, mens i de baltiske landene og Hviterussland ble gettoene satt opp etter at masseskytingen hadde begynt. Da deportasjonene fra gettoene til utryddelsesleirene begynte, tvang okkupasjonsmakten de lokale eldrerådene til å bistå i utvelgelse og oppsamling av de som skulle deporteres. I noen tilfeller måtte all i gettoen møte på en oppsamlingsplass og tyskerne valgte selv ut hvem som skulle deporteres. Det er uklart når og i hvilken grad jødene selv forsto at deportasjon var den sikre død. Tilsvarende gettoer ble ikke satt opp i de okkuperte områdene i Vest-Europa.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 59-65</ref> Det amerikanske holocaustmuseet oppgir at {{formatnum:800000}} døde i gettoene.<ref name="USHMM" />

===Massedrap bak Østfronten===
{{se også|Østfronten (andre verdenskrig)}}
Denne fasen av holocaust omtales også som «geværkulenes holocaust» (engelsk: ''Holocaust by bullets'', tysk: ''Holocaust durch Erschießung'').<ref name=":8">{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/the-odessa-massacre-remembering-the-holocaust-by-bullets/a-45844546|tittel=The Odessa massacre: Remembering the 'Holocaust by bullets' {{!}} DW {{!}} 22.10.2018|besøksdato=2018-11-24|fornavn=Deutsche Welle|etternavn=(www.dw.com)|språk=en|verk=DW.COM}}</ref><ref name="Beorn" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.ushmm.org/information/exhibitions/online-exhibitions/special-focus/desbois|tittel=Online Exhibition — United States Holocaust Memorial Museum|besøksdato=2018-11-24|forfattere=|dato=|språk=en|verk=www.ushmm.org|forlag=|sitat=His book, The Holocaust by Bullets: A Priest’s Journey to Uncover the Truth behind the Murder of 1.5 Million Jews, was published with the Museum’s support.}}</ref>

Omfattende og systematiske drap på jøder begynte blant annet i [[Litauen]] dagen etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941.<ref name="Kwiet" /><ref name="Matthaus" /> [[Holocaust i Romania|I Bukovina og Bessarabia]] ble jødene massakrert og deretter fordrevet østover etter den rumenske erobringen.<ref name="Solonari" /><ref name="Dobroszycki" /> Massakrer i de erobrede områdene fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør skjedde i hovedsak i regi av SS' [[Einsatzgruppen]] der drapskommandoene var bemannet av vanlige tyske politifolk, lokalt politi og lokal milits, til dels også av vanlige Wehrmacht-soldater og rumenske styrker.<ref name="ReferenceI" /><ref name="Solonari" /><ref name="Hamot" /><ref name="Fischel" /> Drapsmetoden var først masseskyting og disse fulgte et relativt fast mønster: Jødene ble samlet sammen og skutt gruppevis i store, klargjorte groper. Det var ofte de dødsdømte selv som måtte grave massegravene og de ble til dels skutt på kanten av graven, dels måtte de selv legge seg ned blant likene.<ref name="Schneider, G. 1979" /> SS var ikke fornøyd med skyting fordi det ikke var en rask nok eller hemmelig nok metode, og de tok i bruk [[gassvogn]]er til avliving fra sent i 1941.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]]</ref> Skyting var den vanligste metoden på sovjetisk territorium (inkludert Sovjetunionen hadde erobret fra Polen i 1939) også etter at gasskamrene i Generalguvernementet var tatt i bruk.<ref name="Kwiet" />{{rp|side=4}} Innen utgangen av 1941 var mellom {{formatnum:500000}} og {{formatnum:800000}} jøder drept og hele regioner ble erklært som «jødefrie».<ref name="Matthaus" /> Omkring 1,4 millioner jøder ble drept ved skyting,<ref name="Russell2017" /> hovedsakelig på sovjetisk territorium inkludert Baltikum og omkring {{formatnum:200000}} ble skutt og drept i Polen.<ref name="USHMM" /> I mange tilfeller drepte tyske styrker som ikke var satt opp til formålet jøder uten de ble irettesatt eller straffet for irregulær atferd.<ref name="Buchler" />

===Utryddelsesleirer===
[[Fil:Освобожденных оставшихся в живых узников концлагеря Освенцим выводят из лагеря.jpeg|miniatyr|[[Auschwitz]] er den meste kjente konsentrasjonsleiren fra holocaust. Den er godt kjent og dokumentert fordi det var både en arbeidsleir og en utryddelsesleir, og fordi det var relativt mange overlevende. Særlig jøder fra Vest-Europa og Ungarn ble drept i Auschwitz, mens polske og sovjetiske jøder i hovedsak ble drept lenger øst. Foto etter frigjøring av sovjetiske styrker i januar 1945 (bildet kan være fra en rekonstruksjon flere uker senere).]]
[[Tilintetgjørelsesleir]]er ble etablert i den okkuperte delen av Polen fra 1941. Det var seks utryddelsesleirer og internerte forsto i løpet av dag eller to hvilket formål leiren hadde.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 48, 62</ref><ref name="Maher" /> [[Chełmno (konsentrasjonsleir)|Leiren Chełmno]] (Kulmhof, {{formatnum:150000}}–{{formatnum:350000}} drept) var i drift fra 8. desember 1941 for å drepe jødene i [[Łódź]] og [[Reichsgau Wartheland|Wartheland]], og der ble [[gassvogn]]er tatt i bruk i stor skala.<ref name="Bruland 2008" /> Erfaring med bruk av gass til avliving ble overført fra [[Aktion T4]] der titusenvis av funksjonshemmede tyskere ble ofre for ufrivillig «barmhjertighetsdrap». Omkring 100 personer fra T4 ble sendt til leirene i Polen for å bidra med sin ekspertise.<ref>Reed-Purvis, J. (2003). From" Mercy Death" to Genocide'. ''History Review,'' 45, 5-8.</ref> 

I regi av [[Aksjon Reinhardt]] ble avliving (hovedsakelig av jøder) satt i system i leirene:<ref>Christopher Browning: ''The path to genocide'', Cambridge 1992</ref><ref>https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/belzec</ref><ref name="Gilbert">Gilbert, M. (2015). ''Final Journey: The Fate of the Jews of Nazi Europe''. Rosetta Books.</ref><ref name="Stone" />  
* [[Belzec]]: {{formatnum:434500}}–{{formatnum:515000}} drept, polske, østerrikske og tyske jøder, et ukjent antall andre 
* [[Sobibór]]: {{formatnum:200000}}–{{formatnum:250000}} drept, hovedsakelig polske
* [[Treblinka]]: omkring {{formatnum:800000}}–{{formatnum:900000}} drept, hovedsakelig polske, en del sigøynere og jøder fra mange forskjellige land, leiren ble nedlagt i 1943
* [[Majdanek]] omkring {{formatnum:78000}} drept, de fleste jøder

I disse leirene ble nær 100 % av de internerte drept, mens i Auschwitz overlevde et stort antall.<ref name="Snyder" /> [[Auschwitz]] var først en leir for politiske fanger fra 1940, og deretter utvidet med Auschwitz II (Birkenau) der krigsfanger fra felttoget i Sovjetunionen ble internert. Etter at gasskamrene i Birkenau var klare til bruk i mars 1942 ble Auschwitz nazistenes største drapsanlegg. I Auschwitz ble fanger avlivet med [[Zyklon B]]. Jøder fra Ungarn, Vest-Europa og Hellas ble deportert til Auschwitz. Majdanek og Auschwitz er de best bevarte utryddelsesleirene.<ref name="Grant" />

I tre (Sobibór, Treblinka og Auschwitz) av seks utryddelsesleirer var det organiserte opprørs- eller motstandsgrupper. Det kan ha vært organiserte grupper i Belzec, Majdanek og Kulmhof, men ingen spor av dette er bevart i ettertid.<ref name="Maher" />

Matmangel, mishandling og slavearbeid var vanlig alle leirer, også de som ikke var innrettet som utryddelsesleirer for eksempel [[Bergen-Belsen]], [[Buchenwald]] og [[Mittelbau Dora]]. Fangene sov vanligvis på trebenker i overfylte brakker. [[Dysenteri]] og [[tyfus]] tok livet av tusenvis. Familier ble holdt adskilt i de aller fleste leirene.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 67-69</ref>

De rene utryddelsesleirene lå i områder som i løpet av krigens siste år ble befridd av sovjetiske styrker. Amerikanske og britiske styrker frigjorde arbeids- eller konsentrasjonsleirer som ikke var primært innrettet for massedrap.<ref name="Snyder2015" /> [[Auschwitzalbumet]] er den eneste samtidig fotodokumentasjonen fra en utryddelsesleir.

====Medisinske eksperimenter====
Det var ustrakt bruk av menneskelige forsøkskaniner i medisinske eksperimenter. Tyske leger utførte slike eksperimenter ved [[Auschwitz]], [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]], [[Buchenwald]], [[Ravensbrück]], [[Sachsenhausen]] og [[Natzweiler]].<ref name=Harran384>{{cite book|author=Harran, Marilyn J.|title=The Holocaust Chronicles: A History in Words and Pictures|url=https://archive.org/details/holocaustchronic00harr|publisher=Publications International|location=Lincolnwood, Illinois|year=2000|pages=[https://archive.org/details/holocaustchronic00harr/page/384 384]|isbn=0-7853-2963-3|oclc=|doi=}} [http://www.holocaustchronicle.org/index.html Full text]</ref>

Den mest beryktede av disse legene var doktor [[Josef Mengele]], som arbeidet i Auschwitz. Hans eksperimenter inkluderte plassering av mennesker i trykkammer, medisintesting på mennesker, nedfrysning av mennesker, forsøk på å skifte øyenfarge på mennesker ved å injisere farge i barns øyne og diverse amputasjoner og brutale kirurgiske inngrep.<ref name="Harran384"/> 
Det fulle omfanget av arbeidet hans vil aldri bli kjent fordi laster med hans nedtegnelser ble sendt til doktor [[Otmar Freiherr von Verschuer|Otmar von Verschuer]] ved [[Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft|Kaiser Wilhelm Institutt]] og der ble ødelagt av von Verschuer.<ref name="isbn0-87969-531-5">{{cite book|author=Müller-Hill, Benno|title=Muderous science: elimination by scientific selection of Jews, Gypsies, and others in Germany, 1933&ndash;1945|publisher=Cold Spring Harbor Laboratory Press|location=[[Plainview (New York)|Plainview]], N.Y|year=1998|pages=22|isbn=0-87969-531-5|oclc=|doi=}}</ref> Mennesker som overlevde hans eksperimenter ble nesten alltid drept og dissekert etterpå.

Mengele virket særlig opptatt av å arbeide med [[Romanifolket|rom]]-barn. Han kunne gi dem sukkertøy og leker og personlig bringe dem til gasskammeret. Barna omtalte ham som «onkel Mengele».<ref name=Berenbaum194>{{cite book|author=Berenbaum, Michael|title=The world must know: The history of the Holocaust as told in the [[United States Holocaust Memorial Museum]]|publisher=Little, Brown|location=Boston|year=1993|pages=[https://archive.org/details/worldmustknowhis0000bere/page/194 194]–5|isbn=0-316-09134-0|oclc=|doi=}}</ref> Vera Alexander var en jødisk fange i Auschwitz som hadde oppsyn med femti tvillingpar av rom-opprinnelse:

:«Jeg husker særlig ett tvillingpar: Guido og Ina, rundt fire år. En dag tok Mengele dem vekk. Da de kom tilbake var de i en fryktelig tilstand: de hadde blitt sydd sammen, rygg mot rygg, som siamesiske tvillinger. Sårene var infiserte og væsket. De skrek dag og natt. Så klarte foreldrene-jeg husker morens navn var Stella-å få tak i noe morfin og de drepte barna for å gjøre slutt på deres lidelser.»<ref name=Berenbaum194 />

===Dødsmarsjene===
{{utdypende|Dødsmarsjene (andre verdenskrig)}}
[[Fil:VolarydeadJews.jpg|miniatyr|Amerikanske soldater tvinger sivile i Sudetenland til å se jødiske kvinner sultet i hjel under dødsmarsj fra Helmbrechts konsentrasjonsleir (underleir av [[Flossenbürg konsentrasjonsleir]]) til [[Volary]]i [[Böhmerwald]], 11. mai 1945.]]
Mens deportasjon av og drap på jødiske ungarere pågikk for fullt i juni 1944 planla nazistene evakuering av leirer som snart ville havne på frontlinjen. Sommeren 1944 gjennomførte sovjetiske styrker en stor offensiv i Hviterussland der [[Armégruppe sentrum]] ble påført store tap. Kort etter offensiven i Hviterussland ga Himmler ordre om at fanger i konsentrasjonsleirer i utkanten skulle fordrives til det indre av riket. Sovjetiske styrker inntok Majdanek intakt 23. juli 1944 etter at det tyske mannskapet hadde forlatt leiren i all hast uten å avvikle leiren fullstendig.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 70-71.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/death-marches|tittel=Death Marches|besøksdato=2022-03-12|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/lublin-majdanek-concentration-camp-conditions|tittel=Lublin/Majdanek Concentration Camp: Conditions|besøksdato=2022-03-12|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref>

De mest omfattende evakueringene, kjent som dødsmarsjene, begynte i januar 1945. Fangene ble fraktet delvis med båt eller jernbane, men på enkelte strekninger ble de tvunget til gå til fots. Titusenvis døde underveis av utmattelse, mangel på mat og drikke, eller kulde, mange ble skutt og drept fordi de ikke klarte å holde tempoet eller fordi de forsøkte å stikke av. Noen fanger ble skutt og drept før marsjen begynte fordi de var antatte for svake. Et fåtall klarte å stikke seg unna og ble tatt vare på av lokalbefolkningen. Jødiske og ikke-jødiske fanger ble utsatt for samme brutale behandling. De overlevende havnet i leirer inne i selve Tyskland der tanken var at de skulle bidra med arbeidskraft i den tyske krigsindustrien, noen ble senere sendt ut på nye dødsmarsjer til andre leirer. Leirene i Tyskland var stort sett svært overfylte og det var svært trangt om mat og husly.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 70-71.</ref> 

I januar 1945 var det ifølge nazistenes egne registre {{formatnum:714000}} internerte i konsentrasjonsleirer på tyskkontrollert område. Minst {{formatnum:250000}} av disse døde før Tyskland kapitulerte - av sult og frost eller de ble massakrert av vakter og lokalbefolkning. Dødsraten var på rundt 35 % ifølge Daniel Blatman som har skrevet standardverket om dødsmarsjene. For noen dødsmarsjer overlevde bare 20 % for andre 80 %.<ref>Blatman, D. (2009). The death marches and the final phase of Nazi genocide. In ''Concentration Camps in Nazi Germany'', edited by Nikolaus Wachsmann & Jane Caplan (pp. 179-197). Routledge.</ref> Dødsmarsjene omfattet evakuering av flere typer leirer og de fleste ofrene var ikke jødiske, men var for en stor del [[Krigsfange|krigsfanger]] og utenlandske tvangsarbeidere. Jødene fikk verre behandling under dødsmarsjene enn andre fanger, men fangene ble ofte kollektivt omtalt som jøder (noe som i sin tur førte til mer brutal behandling). Evakueringen fra leirene ble fortrinnsvis gjort med tog, og fangene ble sendt til fots der manglet jernbaneforbindelse eller når det var knapphet på transportmidler. Massakrene på fangene i dødsmarsjene var til dels motivert av forestilling om behov for å beskytte lokalbefolkningen mot hordene som i propaganda og i rykter ble fremstilt som farlige (mord, voldtekt og ran ble nevnt). Etter at fangene hadde forlatt leirene hadde i SS lenger full kontroll slik at vanlige soldater (fra ''Wehrmacht''), lokalt politi, Hitlerjugend og særlig ''[[Volkssturm]]'' deltok i massakrer på de marsjerende.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Daniel Blatman, The Death Marches: The Final Phase of Nazi Genocide|publikasjon=European History Quarterly|doi=10.1177/0265691412469497b|url=https://doi.org/10.1177/0265691412469497b|dato=2013|fornavn=Valdis O|etternavn=Lumans|serie=1|bind=43|sider=121–124|issn=0265-6914|besøksdato=2022-03-12}}</ref> 

I 1944-1945 var holocaust allment kjent, mens dødsmarsjene fikk liten oppmerksomhet i de frie landene - fokus var mest på forflytning av allierte krigsfanger vestover. Parallelt med dødsmarsjene flyktet hundretusenvis av tyske borgere eller etniske tyskere vestover av frykt for den fremrykkende røde hær. I alt ble det gjennomført 110 dødsmarsjer. De første evakueringene foregikk sommeren 1944 fra de baltiske landene og det østlige Polen, den andre fasen var evakueringen av de store leirene i Polen i januar 1945 og til slutt fra mars 1945 dødsmarsjer innenfor selve Tyskland.<ref name="Blatman">Blatman, Daniel: ''The Death Marches: The Final Phase of Nazi Genocide.'' Cambridge, Massachusettes:  Harvard University Press. 2011</ref> 

Ifølge [[Daniel Goldhagen]] forekom det vaktene massakrerte jødiske fanger mot slutten av krigen også etter at Himmler hadde gitt ordre om at jødene skulle behandles godt.<ref>Goldhagen, D. J., & Wohlgelernter, M. (1997). Hitler’s willing executioners. ''Society'', 34(2), 32-37.</ref> Ruth Birn skriver at det var stor variasjon i hvordan vaktene behandlet fangene i dødsmarsjene, fra ekstrem grusomhet til omsorg. Det forekom også at den tyske lokalbefolkningen hjalp fangene med mat og husly.<ref>Birn, R. B. (1997). [https://www.cambridge.org/core/journals/historical-journal/article/revising-the-holocaust/52FD94B495082B20A75E1394D7A68DEA Revising the Holocaust]. ''The Historical Journal,'' 40(1), 195-215. «When compared with investigations of other death marches, one ﬁnds that the range of behaviour patterns is much wider than that suggested by Goldhagen. One can ﬁnd examples for almost any attitude on the part of the guards, ranging from extreme cruelty to what might be considered its opposite, and, also to some degree, of the two attitudes co-existing. On an individual basis, guards behaved quite diﬀerently from each other, reﬂecting their own degree of identiﬁcation with camp behaviour. This is reported to be the case in the Helmbrechts march, although Goldhagen does not mention it. The same diversity of behaviour can be observed in the civilian population. In the Helmbrechts march, the German population seems to have been supportive of the victims, oﬀering food and shelter, but all succour was disallowed and thwarted by the guards. One also ﬁnds entirely diﬀerent behaviour, like the sudden outbursts of animosity and violence towards the miserable marchers, who were already in an desolate condition.»</ref>

===Sigøynernes skjebne===
Det har vært omdiskutert om massedrap på og forfølgelse sigøynere er sammenlignbart med massedrap på jøder og bør regnes som del av holocaust. Begrunnelsen for å likestille massedrapet på sigøynere med massedrapet på jøder er at sigøynere ble forfulgt og drept som gruppe; dette var de eneste etniske gruppene som var gjenstand for folkemord. Forfølgelsen av signøyere var ikke begrenset til en elite. Innenfor nazikontrollerte områder i Europa ble rundt 85 % av de jødiske innbyggerne drept, mens rundt 25 % av sigøynerne ble drept. Tyskland kontrollerte deler av Europa på flere måter: Selve Tyskland og områder annektert fra og med 1938, tyskokkuperte områder og allierte land (som Ungarn og Romania). Sigøynerne overlevde fordi de hovedsakelig bodde i allierte som motsatte seg tyske forsøk på å utrydde folkegruppen. I Ungarn ble rundt 70 % av jødene drept og rundt 28 % av landets rundt 100.000 sigøynere. I [[Republikken Slovakia|Slovakia]] ble minst to tredeler av jødene drept, mens 99 % av sigøynerne overlevde. De slovakiske regjeringen under [[Jozef Tiso]] medvirket ivrig til deportasjon av jødene, mens sigøynerne var gjenstand for diskriminerende lover og bare et fåtall ble deportert til dødsleirene. I Polen og Böhmen-Mähren, som var under tysk okkupasjon, ble over 50 % av sigøynerne drept. I Hviterussland og Ukraina ble over 70 % av sigøynerne drept.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Gypsies as Victims of the Holocaust|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/9.3.346|url=https://doi.org/10.1093/hgs/9.3.346|dato=1995|fornavn=Brenda Davis|etternavn=Lutz|serie=3|bind=9|sider=346–359|issn=8756-6583|besøksdato=2020-10-23|sitat=The Gypsies as a people survived the campaigns directed aganist them in large measure because they were located in areas under the control of governments allied with Germany. These governments generally refused to participate in the extermination of the Gypsles (just as some did not participate in the destruction of the European Jews). The majority of the Gypsy population in Axix Europe was beyond the direct control of the Nazi extermination machinery and, as a consequence, survival rates were higher. In contrast the European Jews were concentrated in areas under direct German control, and therefore the proportion of fatalities was much higher.}}</ref>