Redigerer Hannibal (avsnitt)

==Utmattelseskrig (216&ndash;203 f.Kr.)==
===Stillstand===
[[Fil:Hannibal3.jpg|thumb|Maleri som illustrerer Hannibals ferd over [[Alpene]]]]
Krigen i Italia ble en strategisk stillstand i årene som fulgte Cannae. Romerne hadde blitt utsatt for tre påfølgende nederlag og tapte utallige andre slag, og på dette tidspunktet hadde de lært. De brukte utmattelsestaktikkene som Fabius hadde lært dem, de hadde endelig innsett at dette var eneste måte å beseire Hannibal på. De hadde alltid Hannibal i synet, de kjempet kun når alt talte for dem og forsøkte å sulte ham i hjel fremfor å knuse ham i et slag. De forsøkte å hindre ham i å gjøre skade så langt omstendighetene tillot. Til tross for nederlagene og deserteringen kunne romerne fremdeles stille med større arméer enn Hannibal. Hans hær ble dårligere i kvalitet og var ikke større enn halvparten enn romernes hær. Romerne kunne med letthet erstatte sine tap. Konsulene som det romerske senatet valgte, hadde opp til 80&nbsp;000 mann til rådighet mot Hannibal. I stedet for å bruke en eneste hær, begynte romerne nå å sette opp flere mindre arméer. Disse arméene forsøkte å utmatte Hannibal gjennom trettende marsjer, konstante trefninger og hindre ham i å sanke mat. Resultatet var at Hannibal, de neste årene, ble tvunget til å gå gjennom en [[brent jords taktikk]] og måtte føre forlengede og ineffektive operasjoner i det sørlige Italia. Siden han ikke lenger kunne trekke sine motstandere inn i et feltslag, ble hans objektiver redusert til mindre operasjoner som hovedsakelig pågikk rundt byene i [[Campania]]. 

Ettersom krigen trakk ut, appellerte Hannibal gjentatte ganger til det kartagerske oligarkiet om forsterkninger og hjelp. Krigsfraksjonen og det proromerske fredspartiet var de to viktigste politiske partiene som kontrollerte Kartago på denne tiden. Det sistnevnte partiet ønsket fred og gjenforening med Roma, mens det andre ytret en krigspolitikk og motstand mot Roma. Til tross for splittelsen i synet på krigen, fordømte [[Hanno den store|Hanno]], lederen for fredspartiet, Hannibals handlinger. Som talsmann for den kartagerske adelsklassen motsatte han seg erobringspolitikken i utlandet som Hannibal drev med. Resultatet var at Hanno undergravde støtten i Kartago for Hannibals militæroperasjoner i Italia. Videre hadde suksessen til romerne i [[Hispania|Iberia]] (Kartagos hovedkilde for ressurser i [[Middelhavet]]) overbevist kartagerne om at deres mest verdifulle koloni var i fare. Derfor ble forsterkninger som Hannibal desperat trengte, sendt til Iberia i håp om å demme opp mot romerne der. Kartago hadde også sendt sine begrensede ressurser til [[Sardinia]] og [[Sicilia]]. Samtidig hadde Hannibal store problemer med å få noe ut av sine allierte. Mange av de allierte hadde desertert til kartagerne på den betingelse at de ikke kunne tvinges til å tjene mot sin vilje. Dette gjorde ikke bare deserteringene mindre lønnsomme for Hannibal, men gjorde også at han ikke kunne støtte seg på dem slik han hadde håpt. For å gjøre det verre ble hans menn svekket så mye at han ikke lenger kunne slå romerne som daglig ble sterkere i antall og erfaring.

[[Fil:Second Punic War Battles.gif|thumb|Hannibals tre viktigste seire i Italia: ''(1)'' [[Slaget ved Trebia]] ''(2)'' [[Slaget ved Trasimene]] ''(3)'' [[Slaget ved Cannae]], ovenfra og ned]]
Ettersom styrkene hans ble svekket og verken hans regjering hjemme eller hans nye allierte [[Filip V av Makedonia]] hjalp til med å erstatte tapene, ble hans posisjon i det sørlige Italia stadig vanskeligere og hans sjanse for å til slutt erobre Roma ble fjernere og fjernere. Men Hannibal vant fremdeles noen betydelige seire. Han knuste fullstendig to romerske arméer i [[212 f.Kr.]] og drepte to konsuler (inkludert den berømte [[Marcus Claudius Marcellus|Marcellus]]) i et slag i [[208 f.Kr.]] Men uten de ressursene hans fiende kunne stille til rådighet, eller forsterkninger fra Kartago, kunne ikke Hannibal gjøre fremskritt. Med mangelfull støtte fra sine italienske allierte, oppgitt av sin regjering og ute av stand til å svare på Romas ressurser, begynte Hannibal langsomt å sakke akterut. Hannibal fortsatte å beseire romerne hver han gang han kunne trekke dem inn i et slag, men han klarte aldri å fullføre en ny fullstendig seier som produserte varig strategisk effekt. [[Leonard Cottrell]] sammenlignet Hannibals situasjon med en interessant analogi: «''Derfor ble resten av krigen mer som en gruppe mindre dyr (romerne) som fulgte en skadet [[løve]] (Hannibal). Nå og da snudde beistet seg, og dyrene ble spredt. Noen ganger gjemte den seg, løp ut og rev sine plageånder i stykker. Etterpå beveget den seg videre alene og i fred for en stund, men det gikk ikke lenge før stillegående skritt atter fulgte et stykke bak.''»

===Slutten på krigen i Italia===
Krigen begynte så vidt å helle over i romernes favør i [[212 f.Kr.|212]]. Hannibals bror, Hanno, ble beseiret ved Beneventum, som førte til at den kartagerske styrken ble ytterligere svekket. Til tross for at Hannibal slo romerne ved [[Slaget ved Herdonia (212 f.Kr.)|Herdonia]] det året, var tendensen et svekket Kartago og et styrket Roma. Året etter mistet Hannibal sin besittelse rundt Campania, da han ikke klarte å forhindre romernes samling rundt Capua.

I [[210 f.Kr.|210]] beviste Hannibal nok en gang taktisk briljans i [[Slaget ved Herdonia (210 f.Kr.)|det andre slaget ved Herdonia]]. Hannibal ødela byen Herdonia etter slaget på grunn av dens illojalitet. Til tross for nok en seier to år senere, i beleiringen av Locri Epizephyri, var tapet av Tarentum i 209, i tillegg til romernes stadige gjenerobringer, så alvorlig at Hannibals grep om Sør-Italia var borte. I 207 f.Kr. klarte han nok en gang å komme seg til Puglia, der han skulle samle en hær sammen med sin bror, Hasdrubal, og marsjere mot Roma. Da han hørte at hans bror hadde falt i [[slaget ved Metaurus]], trakk han seg tilbake til [[Calabria|Bruttium]], der han oppholdt seg de neste årene. Disse hendelsene markerer slutten på Hannibals suksess i Italia.

Hannibal gjennomførte en mislykket forhandling med [[Filip V av Makedonia]] som et siste desperat forsøk på å få tilbake herredømmet over Italia. Samtidig forsøkte Hannibals bror, [[Mago Barca|Mago]], en mislykket kampanje i [[Liguria]] (205&ndash;203 f.Kr.) som ble den siste dråpen for Hannibal. Dermed var femten år med krigføring på den italienske halvøyen over, og den kartagerske militærmakten var betydelig svekket. Hannibal ble nødt til å reise tilbake til Kartago for å beskytte landet mot en romersk invasjon ledet av [[Scipio Africanus]].