Redigerer Gulen (avsnitt)

=== Senmiddelalderen ===
I senmiddelalderen styrte [[Hansaen]] all handel og privilegier på Vestlandet gjennom [[Bergen]], og fiske og annen 
næringsvirksomhet i Gulen ble gjennom dansketiden underlagt handelsmonopolene som borgerne i Bergen nøt. Landbruket bygget på selvforsyning og det ble derfor dyrket [[korn]] overalt hvor det var mulig. Ellers var [[storfe]]holdet sentralt. [[Svartedauden]] slo hardt til i Ytre Sogn, med mer enn 40 % ødegårdsdannelse. Med større tilgjengelig dyrkiningsareal og mindre arbeidskraft etter pesten, gikk landskylden ned 20–30 %, og det ble umulig for de fleste å drive arbeidskrevende korndyrking. Derfor skjedde det etter [[1350]] en omlegging fra korndyrking til nesten utelukkende melke- og kjøttproduksjon. Dessuten ble fisket viktigere, men mest for selvforsyning. Disse endringene ga i sum mer variert kosthold og mulighet for å bytte til seg korn fra Kontinentet via Bergen. Stigende kjøttpriser på Kontinentet ga ganske gode tider på bygdene på Vestlandet.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i Dansketiden'', Politikens Forlag 1987, side 19-21.</ref>

Senmiddelalderen innledet altså en tid med redusert befolkning, og fallende jordpriser og avgiftstrykk på bøndene. I Gulen og Sunnfjord er det rimelig å anta at [[leidang]] og bondeoppbud var tyngende, på grunn av områdets nærhet til Bergen hvor det var mye rkigshandlinger i denne konfliktfylte tiden, men etter Hansaens definitive seier på Vestlandet forsvant leidangsplikten langs kysten, og fra [[1429]] stod bare leidangsskatten tilbake.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i Dansketiden'', Politikens Forlag 1987, side 28–29.</ref>
Gulen lå helt nord i Nordhordland syssel, men etter svartedauden og landbrukskrisen som fulgte ble det stadig vanskeligere å skape grunnlag for de 40–50 sysselmennene som oppebar lokal landskyld og inntekter. Etter hvert ble Gulen og det øvrige Vestlandet derfor del av det større Bergenhus len, et tegn på konsentrasjonsbehovet for en stadig svakere statsmakt. Bare kirken styrket seg i denne tiden, med sin prestetiende, sognetiende og bispetienden, i tillegg til inntektene fra rene kirkegods.

Fra [[1500-tallet]] satte [[Den lille istiden]] inn og varte ut [[1700-tallet]], men det ser ikke ut som den bremset befolkningsveksten noe særlig i landet som helhet.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i Dansketiden'', Politikens Forlag 1987, side 24.</ref> I Gulen derimot var inngangen til 1800-tallet preget av fattigdom, slåttemark og lyngheier ble utnyttet maksimalt og i nødsår ble dyrene fôrt med kvist, torskehoder, tang og tare.<ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 16-18, 29 og 31]]</ref>
Langs Sognefjorden i nord var det innslag av semi-føydalt jordbruk med [[strandsitter]]e, mens det i kystområdet var nødvendig å kombinere jordbruk, husdyrhold og fiske.

Den første kirken i nåværende Gulen sokn ble flyttet fra Flolidstranden en gang etter reformasjonen, som var i 1536 (e Håkon Håkonsson saga). "Han bygget kirke på Guløy der de reiste/ hadde reist på Gulating." Kirken ble revet på 1500-tallet, og mot slutten av århundret ble det bygget en laftet tømmerkirke. Etter [[reformasjonen]] i [[1536]] gikk Kirkens inntekter ned, både på grunn av statlig konfiskasjon av kirkegods og fordi bispetienden ble en statsskatt. Lensmann [[Tord Roed]] i Bergenhus len gikk hardt fram og plyndret alle katolske gull- og bildeskatter fra de lokale kirkene. Samtidig seiret [[dansk]] som kirkespråk på denne tiden. Utover [[1600-tallet]] skrev staten stadig oftere ut krigsskatt, festningsskatt, landskatt og sølvskatt blant bøndene i hele landet, og mindre overskudd ble igjen lokalt. Bøndene ved Sognefjorden nektet i [[1532]], men deretter ble skattebyrden ofte årviss. Det var mye klager, opprør og tidvis drap på omreisende futer i fylket på denne tiden.<ref>[http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Dei_f%C3%B8rste_styreformene_og_fogderia NRK Sogn og Fjordane leksikon] - NRK.</ref>

Inntektene finansierte krig og festningsbygging, mens den lokale kirkeorganisasjonen forfalt. Likevel ble landets folketall doblet 1520-1660 takket være sterk vekst i skogbruk, bergverk og fiske, men av disse vekstnæringene rakk skogen knapt nok til selvforsyning<ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 32]]</ref> og bare fisket hadde et visst vekstpotensial i Gulen. Gårdene i kommunen var små<ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 91]]</ref>, så folkeveksten kan derfor ha vært svakere enn i landet som helhet.<ref>Vi kjenner ikke befolkningen i sognene før 1660, da ble det gjennomført folketelling i hele landet.</ref> Økt fiske og trelastproduksjon for eksport fikk sitt motstykke i økt kornimport fra Danmark for å brødfø den økte befolkningen.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i Dansketiden'', Politikens Forlag 1987, side 100, 119–122.</ref> Det var lite rom for folkevekst i Gulen, siden gjødsling og grøfting var ukjent og de store kystflatene bare ga grunn for et knapt jordbruk med lav avkastning, og bygda var inne i en slags krise i alle fall tidlig på [[1800-tallet]].<ref>[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 13-18]]</ref> Fiske av hummer, krabbe og torsk ble noe rettet mot eksport til Bergen via handelsstedene på Skjerjehamn, Børholmen og Byrknesøy. Men 1800-tallet ble magert - det var lite skog til gårdene og beitemarkene ble utnyttet og utpint maksimalt, mange utslåtter forfalt og husdyrholdet gikk tilbake fra omkring 1850.<ref name="Turid Helle s23">[[#refHelle1991|Helle, 1991, side 23]]</ref>

Gulen kirke var i privat eie fra 1720-årene til 1862 da enken etter presten Daae solgte den tilbake til menigheten. Den 15. juni 1863 ble kirken solgt på tvangsauksjon og inventaret ble spredt i prestegjeldet – og nye [[Gulen kirke]] ble reist.