Redigerer George H.W. Bush (avsnitt)

== President 1989–1993 ==
[[Fil:George H. W. Bush inauguration.jpg|thumb|Høyesterettsjustitiarius [[William Rehnquist]] mottar embetsløftet fra Bush ved innsettelsesseremonien på Capitol Hill, 20. januar 1989.]]

Bush ble innsatt den 20. januar 1989 og etterfulgte Ronald Reagan som USAs president. Han inntok embetet på et tidspunkt da verden var i forandring; [[Berlinmuren]]s fall og [[Sovjetunionen]]s kollaps kom tidlig i hans presidentperiode.<ref name="white house bio">{{Kilde www
 |url=http://www.whitehouse.gov/history/presidents/gb41.html 
 |tittel=George H. W. Bush 
 |besøksdato=2008-04-11 
 |utgiver=The White House 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20090117204802/http://www.whitehouse.gov/history/presidents/gb41.html 
 |arkivdato=2009-01-17 
}}</ref> Han gav ordre til militære operasjoner i Panama og Persiabukten<ref name="white house bio" /> og hadde på et tidspunkt en rekordhøy oppslutning på såkalte «approval ratings» med hele 89 %.<ref>Gallup, George W.''The Gallup Poll: Public Opinion, 1991'', Published 1992, Rowman & Littlefield</ref> 

Imidlertid førte økonomisk tilbakegang samt det faktum at han gikk tilbake på sitt valgløfte om ikke å innføre flere nye skatter til et sterkt fall i oppslutning, og Bush tapte som en følge av disse forholdene presidentvalget i 1992.<ref name="white house bio" />

Bushs regjering var dominert av «eldre og konservative menn med bakgrunn fra storindustrien»<ref name="lahlum" />, særlig [[oljeindustri]]en. Det var bare en kvinne blant de 14 statsrådene, og den yngste av dem var den 48 år gamle [[Dick Cheney]], som kom inn i regjeringen da Bushs førstevalg ble avvist av Kongressen på grunn av personlige forhold.<ref name="lahlum" />
{| cellpadding="1" cellspacing="2" style="float: right; margin:1em 1em 1em 0; border:1px solid #000000;font-size:85%;" align="left"
! colspan="3" bgcolor="#dcdcdc" |Bushs regjering
|-	
|align="left"|'''Stilling'''||align="left"|'''Navn'''||align="left"|'''Periode'''
|-	
!bgcolor="#000000" colspan="3" |
|-	
|align="left"|[[USAs president|President]]||align="left" |'''George H.W. Bush'''||align="left"|1989&ndash;1993
|-	
|align="left"|[[USAs visepresident|Visepresident]]||align="left"|'''[[Dan Quayle]]'''||align="left"|1989&ndash;1993
|-	
!bgcolor="#000000" colspan="3"|
|-	
|align="left"|[[USAs utenriksminister|Utenriks]]||align="left"|'''[[James Baker]]'''||align="left"|1989&ndash;1992
|-	
|align="left"|&nbsp;||align="left"|'''[[Lawrence Eagleburger]]'''||align="left"|1992&ndash;1993
|-	
|align="left"|[[USAs finansminister|Finans]]||align="left"|'''[[Nicholas F. Brady]]'''||align="left"|1989&ndash;1993
|-	
|align="left"|[[USAs forsvarsminister|Forsvar]]||align="left"|'''[[Dick Cheney]]'''||align="left"|1989&ndash;1993
|-	
|align="left"|[[USAs justisminister|Justis]]||align="left"|'''[[Dick Thornburgh]]'''||align="left"|1989&ndash;1991
|-	
|align="left"|&nbsp;||align="left"|'''[[William Barr]]'''||align="left"|1991&ndash;1993
|-	
|align="left"|[[USAs innenriksminister|Innenriks]]||align="left"|'''[[Manuel Lujan jr.]]'''||align="left"|1989&ndash;1993
|-	
|align="left"|[[USAs handelsminister|Handel]]||align="left"|'''[[Robert Mosbacher]]'''||align="left"|1989&ndash;1992
|-
|align="left"|&nbsp;||align="left"|'''[[Barbara Franklin]]'''||align="left"|1992&ndash;1993
|-	
|align="left"|[[USAs arbeidsminister|Arbeid]]||align="left"|'''[[Elizabeth Dole]]'''||align="left"|1989&ndash;1990
|-	
|align="left"|&nbsp;||align="left"|'''[[Lynn Morley Martin]]'''||align="left"|1991&ndash;1993
|-	
|align="left"|[[USAs jordbruksminister|Jordbruk]]||align="left"|'''[[Clayton Keith Yeutter]]'''||align="left"|1989&ndash;1991
|-	
|align="left"|&nbsp;||align="left"|'''[[Edward Madigan]]'''||align="left"|1991&ndash;1993
|-	
|align="left"|[[USAs helse- og omsorgsminister|Helse og omsorg]]||align="left"|'''[[Louis Wade Sullivan]]'''||align="left"|1989&ndash;1993
|-	
|align="left"|[[USAs utdanningsminister|Utdannelse]]||align="left"|'''[[Lauro Cavazos]]'''||align="left"|1989&ndash;1990
|-	
|align="left"|&nbsp;||align="left"|'''[[Lamar Alexander]]'''||align="left"|1990&ndash;1991
|-	
|align="left"|[[Bolig- og byutviklingsdepartementet|Bolig og byutvikling]]||align="left"|'''[[Jack Kemp]]'''||align="left"|1989&ndash;1993
|-	
|align="left"|[[USAs transportminister|Transport]]||align="left"|'''[[Samuel K. Skinner]]'''||align="left"|1989&ndash;1992
|-	
|align="left"|&nbsp;||align="left"|'''[[Andrew Card]]'''||align="left"|1992&ndash;1993
|-	
|align="left"|[[USAs energiminister|Energi]]||align="left"|'''[[James D. Watkins]]'''||align="left"|1989&ndash;1993
|-
|align="left"|[[USAs krigsveteranminister|Krigsveteraner]]||align="left"|'''[[Ed Derwinski]]'''||align="left"|1989&ndash;1993
|}	

=== Økonomi ===
Tidlig i sin presidentperiode måtte Bush håndtere statsgjelden etter Reagan. I 1990 var denne på 220 milliarder dollar, tre ganger så mye som da Reagan vant valget i 1980.<ref name="msn" /> Bush var innstilt på å bremse underskuddet, idet han ikke trodde USA kunne opprettholde sin dominerende stilling uten at så ble gjort.<ref name="msn" /> 

Han satte igang med et forsøk på å overtale Kongressen, hvor demokratene var i flertall, til å gjøre dette over statsbudsjettet.<ref name="msn" /> Republikanerne mente at den beste måten å gjøre dette på var å redusere det offentlige forbruket. Demokratene mente at den eneste muligheten var å heve skattene. Bush fikk store problemer med å forhandle seg frem til en enighet.<ref name="msn" />

I kjølvannet av dette basketaket med Kongressen ble Bush tvunget av det demokratiske flertallet til å heve skatteinntektene. Mange republikanere følte seg sveket fordi Bush hadde avgitt et løfte om «ingen nye skatter» i valgkampen i 1988.<ref name="msn" /> I det som i ettertid blir sett på som en ren hevnaksjon, stemte republikanske medlemmer av Kongressen ned et forslag fra Bush som ville medføre et kutt i forbruket og skattehevelser som ville redusere underskuddet med 500 milliarder dollar over en femårsperiode.<ref name="msn" /> 

Drevet fra skanse til skanse aksepterte Bush til slutt demokratenes krav om høyere skatter og større forbruk i offentlig sektor, noe som fjernet ham fra republikanere og åpnet for et dramatisk fall på meningsmålingene.<ref name="ea" /> Bush uttalte senere at han skulle ønsket at han aldri hadde underskrevet denne loven.<ref name="msn" /> 

På slutten av den 101. Kongressens virketid kom Bush og Kongressen frem til et kompromiss: En budsjettpakke økte marginalskatten og faset ut unntak for skattebetalere med høy inntekt.<ref name="ea" /> Til tross for republikanske krav om en reduksjon i skatten for gevinst på investeringer, ga Bush etter for demokratene også på dette området.<ref name="ea" /> Overenskomsten med det demokratiske lederskapet i Kongressen ble et vendepunkt for Bushs presidentperiode. Hans popularitet blant republikanere kom seg imidlertid aldri igjen.<ref name="ea" />

Omtrent samtidig med budsjettavtalen gikk USA inn i en mild resesjon, som varte i seks måneder.<ref name="msn" /> Mange statlige velferdsprogram ble trappet opp.<ref name="msn" /> Andelen arbeidsledige gikk oppover i 1991, og Bush skrev under på en lov som tilbød arbeidsledige arbeidere ytterligere ytelser.<ref name="ea" /> Året 1991 ble kjennetegnet av mange bedriftsomstillinger, og mange mistet jobben. Mange av dem som nå ble arbeidsledige, var republikanere og uavhengige velgere som hadde levd i den tro at jobbene deres var trygge.

I sitt andre år i embetet sa Bushs rådgivere at han burde slutte å blande seg inn i økonomien. De var av den oppfatning at han hadde gjort det som var nødvendig for å sikre gjenvalg.<ref name="msn" /> I 1992 var renten og inflasjonsmålet på sitt laveste på flere år, men midtveis i året nådde andelen arbeidsledige 7,8 %, som var det høyeste siden 1984.<ref name="ea" /> I september 1992 rapporterte det amerikanske statistiske sentralbyrået at 14,2 % av amerikanske borgere levde under fattigdomsgrensen.<ref name="ea" /> På en pressekonferanse i 1990 fortalte Bush reportere at han syntes utenrikspolitikk var et hyggeligere saksområde.<ref name="msn" />

=== Annen innenrikspolitikk ===
Bush innenrikspolitiske initiativ omfattet blant annet to viktige lover<ref name="lahlum" />: [[Americans with Disabilities Act]] av 1990 stilte krav om tilgjengelighet til offentlige bygninger for bevegelseshemmede.<ref name="moen" /> [[Clean Air Act]] fra 1990 innebar en vesentlig skjerping av miljøkrav til utslipp fra industrien, krav som skulle fases inn i løpet av en tiårsperiode.<ref name="moen" />  

Bush utnevnte to dommere til [[USAs høyesterett]]: [[David Souter]] i 1990 og [[Clarence Thomas]] i 1991.

=== Utenrikspolitikk ===
==== Panama ====
[[Fil:George H. W. Bush on telephone.jpg|thumb|right|Bush i en telefonsamtale om ''Operation Just Cause'' i 1989. De to andre er general [[Brent Scowcroft]] og stabssjef {{Ikkerød|John Sununu}}.]]
{{Utdypende artikkel|USAs invasjon av Panama}}

I 1980-årene var Panamas leder [[Manuel Noriega]], en gang en av USAs støttespillere. Noriega ble senere beskyldt for å spionere til fordel for [[Fidel Castro]] og å ha brukt Panama for å smugle narkotika inn i USA. Noriega var et kjent navn i USA og figurerte stadig i mediene. Kampen om å fjerne ham fra makten begynte under Reagans regjeringen,<ref name="texas">{{Kilde www
 |tittel      = Prudence in Panama: George H.W. Bush, Noriega, and economic aid, May 1989-May 1990
 |url         = https://txspace.tamu.edu/handle/1969.1/4731
 |utgiver     = Texas A&M University
 |besøksdato = 2008-04-11
 |dato        = 25. april 2007
 |språk      = engelsk
 |arkiv-url   = https://archive.today/20110807230253/https://txspace.tamu.edu/handle/1969.1/4731
 |arkivdato   = 2011-08-07
 |url-status = død
}}</ref> da økonomiske sanksjoner ble innført overfor landet.<ref name="rutgers">{{Kilde www
|url=http://andromeda.rutgers.edu/~hbf/panama.htm
|tittel=Panama: Background and Buildup to Invasion of 1989
|besøksdato=2008-04-11
|forfatter=Franklin, Jane
|dato=2001
|utgiver=Rutgers University
|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080704195428/http://andromeda.rutgers.edu/~hbf/panama.htm
|arkivdato=2008-07-04
|url-status=død
}}</ref> Sanksjonene omfattet forbud for amerikanske selskaper og den amerikanske regjeringen mot å foreta utbetalinger til Panama, samt at 56 millioner dollar i panamanske akitiva som stod i amerikanske banker ble «frosset».<ref name="rutgers" /> 

Reagan sendte også ytterligere 2000 soldater til Panama.<ref name="rutgers" /> I motsetning til Reagan var Bush istand til å fjerne Noriega fra makten, men Bush-regjeringens mislykkede planlegging for tiden etter invasjonen skapte hindringer i Panamas behov under etableringen av den nye demokratiske regjeringen.<ref name="texas" />

I mai 1989 avholdt Panama demokratiske valg, og [[Guillermo Endara]] ble valgt til president, hvorpå resultatene ble annulert av Noriegas regjering.<ref name="secdef" /> Som et svar på dette sendte Bush ytterligere 2&nbsp;000 amerikanske soldater til landet, hvor de satte igang med å utføre regulære militære øvelser på panamansk territorium, noe som var et brudd på tidligere inngåtte avtaler.<ref name="rutgers" /> Bush flyttet så den amerikanske ambassaden og den amerikanske ambassadøren fra landet og sendte avgårde ytterligere tropper til Panama for å bane vei for den kommende invasjonen.<ref name="rutgers" /> 

Noriega slo ned et militært kuppforsøk i oktober, og det var massive demonstrasjoner mot ham i Panama. Etter at en amerikansk tjenestemann ble skutt av panamanske styrker i desember 1989, sendte president Bush 24&nbsp;000 soldater inn i landet med det mål for øye å fjerne Noriega fra makten.<ref name="secdef">{{Kilde www
 |url=http://www.defenselink.mil/specials/secdef_histories/bios/cheney.htm 
 |tittel=Richard B. Cheney: 17th Secretary of Defense 
 |besøksdato=2008-04-11 
 |utgiver=United States Department of Defense 
 |språk=engelsk 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/19990903000000/http://www.defenselink.mil/specials/secdef_histories/bios/cheney.htm 
 |arkivdato=1999-09-03 
}}</ref> Invasjonen var en storskala amerikansk militæroperasjon og den første på nærmere 40 år som ikke var knyttet direkte opp mot den kalde krigen.<ref name="texas" />

Operasjonen var kontroversiell,<ref>
{{Cite news|url=http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9C0CE5DF123FF930A35752C0A966958260
|title=Observer; Is This Justice Necessary?
|date=1990-01-03
|accessdate=2007-12-12
|publisher=''The New York Times''
|language=Engelsk}}</ref> men de amerikanske styrkene klarte raskt å få kontroll over landet, og Endara ble gjeninnsatt som president. Noriega overgav seg til amerikanerne og ble dømt og fengslet etter en tiltale om organisert pengeutpressing og narkotikasmugling i april 1992.<ref>
{{Kilde www
|url=http://www.globalsecurity.org/military/ops/just_cause.htm
|tittel=Operation Just Cause
|dato=2005-04-27
|besøksdato=2007-12-12
|forfatter=John Pike}}</ref> Presidentparet Bush besøkte Panama i juni 1992 for å gi støtte til den første panamanske regjeringen etter invasjonen.

==== Gulfkrigen ====
{{Utdypende artikkel|Gulfkrigen}}
[[Fil:Bush troops.jpg|thumb|President Bush besøkte [[USA|amerikanske]] tropper i [[Saudi-Arabia]] i forbindelse med [[Thanksgiving]], 1990]]
Den 1. august 1990 invaderte [[Irak]] under ledelse av [[Saddam Hussein]] sin oljerike nabo i sør, [[Kuwait]]. President Bush fordømte invasjonen<ref name="pbs-gulfwar">{{Cite news
|url=http://www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/gulf/cron/
|title=The Gulf War: A Chronology
|accessdate=2008-04-11
|publisher=PBS}}</ref> og begynte arbeidet med å danne en koalisjon som bestod av USAs [[Europa|europeisk]]e, [[Asia|asiatisk]]e og andre allierte land, blant annet i [[Midtøsten]].<ref name="msn" /> Forsvarsminister [[Dick Cheney|Richard Bruce «Dick» Cheney]] reiste til [[Saudi-Arabia]] for å møte [[Kong Fahd]], som krevde amerikansk assistanse fordi han fryktet at også hans land kunne stå overfor en mulig invasjon.<ref name="pbs-gulfwar" /> Forespørselen ble først møtt med jagerfly fra [[US Air Force]]. 

Irak forsøkte å forhandle frem en avtale med Bush som ville tillate landet å ta kontroll over halve Kuwaits territorium, men Bush avslo og insisterte på en fullstendig tilbaketrekning av de irakiske styrkene.<ref name="msn" /> Planleggingen av en storstilt bakkeoperasjon med amerikanskledede koalisjonsstyrker begynte å ta form i september 1990, med general [[Norman Schwarzkopf]] i spissen.<ref name="pbs-gulfwar" /> Bush talte til en samlet amerikansk Kongress angående autorisasjon til luft- og landangrep, og sa: «I disse plagede tider kan vårt femte mål - en Ny Verdensorden - springe frem: En ny æra»<ref>
{{Kilde www
|url=http://www.sweetliberty.org/issues/war/bushsr.htm
|tittel=George H. W. Bush: Address Before a Joint Session of the Congress on the Persian Gulf Crisis and the Federal Budget Deficit
|dato=11. september 1990
|utgiver=SweetLiberty.org}}</ref> 

Siden [[De forente nasjoner|FN]]s [[FNs sikkerhetsråd|sikkerhetsråd]] motsatte seg Iraks aggresjon, gav Kongressen grønt lys for bruk av makt<ref name="pbs-gulfwar" /> med et klart fastsatt mål om å gi kontrollen over Kuwait til landets regjering og dermed sikre USAs interesser utenlands.<ref name="msn" />

Tidlig om morgenen den 17. januar 1991 begynte allierte styrker det første angrepet, som omfattet mer enn 4 000 bombetokt fra koalisjonens fly.<ref name="msn" /> Denne fremgangsmåten fortsatte de neste fire ukene frem til en invasjon med landstyrker tok til 24. februar. Allierte styrker brøt gjennom irakiske linjer og rykket frem mot [[Kuwait (by)|Kuwait by]] mens styrker i den vestlige delen av landet avskar den irakiske hæren som gjorde retrett.<ref name="msn" /> Bush tok beslutningen om å stoppe offensiven etter bare cirka hundre timer. Kritikere stemplet avgjørelsen som umoden idet hundrevis av irakiske styrker var istand til å flykte. 

Bush svarte kritikerne ved å si at han ønsket å holde de amerikanske tapene på et minimum.<ref name="msn" /> Flere anførte at Bush skulle ha fortsatt angrepet og presset Husseins hær tilbake til [[Bagdad]] og endelig fjernet ham fra makten.<ref name="msn" /> Bush forklarte senere at han ikke gav ordre om å styrte den irakiske regjeringen fordi det ville ha «medført uberegnelige menneskelige og politiske kostnader … Vi ville ha blitt tvunget til å okkupere Bagdad og i realiteten styre Irak.»<ref>{{Kilde www
|url=http://www.snopes.com/politics/quotes/gulfwar.asp
|tittel=A World Transformed
|dato=2003
|besøksdato=2008-04-11
|utgiver=Snopes.com}}</ref>

Etter krigen skjøt Bushs oppslutning på meningsmålingene i været.<ref name="msn" />

==== Sovjetunionen ====
[[Fil:Bush and Gorbachev at the Malta summit in 1989.gif|thumb|right|Bush og Gorbatsjov møtes til toppmøte på [[Malta]].]]
{{Se også|Oppløsningen av Sovjetunionen|Den nye verdensordningen|USAs historie (1988–)}}

I 1989, like etter [[Berlinmurens fall]], møtte Bush [[Sovjetunionen]]s generalsekretær [[Mikhail Gorbatsjov]] på [[Malta]]. Regjeringen hadde vært stilt under intenst press for å møte sovjeterne,<ref name="dr rice">{{Kilde www
|url=http://www.gwu.edu/~nsarchiv/coldwar/interviews/episode-24/rice1.html
|utgiver=George Washington University
|besøksdato=2008-04-11
|tittel=Intervju med Dr. Condoleezza Rice
|dato=17. desember 1997}}</ref> men ikke alle så på Malta-toppmøtet som et steg i riktig retning. General [[Brent Scowcroft]] var blant de som var tilbakeholdne når det gjaldt toppmøtet, og sa at det muligens kunne være «for tidlig» av hensyn til bekymringer hvor, ifølge Dr. [[Condoleezza Rice]] «forventninger [ville bli] satt om at noe var iferd med å skje, mens Sovjetunionen muligens kunne stå hardnakket på sine krav og tvinge [USA] til å inngå avtaler som til syvende og sist ikke ville være fordelaktige for USA.»<ref name="dr rice" /> 

Europeiske ledere derimot, inkludert [[François Mitterrand]] og [[Margaret Thatcher]], oppmuntret Bush til å møte Gorbatsjov,<ref name="dr rice" /> noe han gjorde under [[Maltakonferansen]] mellom 2. og 3. desember 1989. Selv om ingen avtaler ble undertegnet, ble møtet hovedsakelig sett på som viktig. Da han ble spurt om en atomkrig, svarte Gorbatsjov: «Jeg har forsikret USAs president om at Sovjetunionen aldri ville starte en varm krig mot USA. Og vi ønsker at våre forbindelser skal utvikle seg på en slik måte at det vil åpne for større muligheter for samarbeid...Dette er bare begynnelsen. Vi er foreløpig bare på begynnelsen av vår vei, en lang vei til en langvarig, fredfull periode.»<ref>
{{Cite news
|url=http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=950DE1D7173FF937A35751C1A96F948260
|title=The Malta Summit; Transcript of the Bush-Gorbachev News Conference in Malta
|work=Associated Press
|utgiver=''The New York Times''
|besøksdato=2008-04-11
|dato=4. desember 1989
|language=Engelsk}}</ref> Møtet ble mottatt som et viktig skritt på veien til slutten for den kalde krigen.<ref>
{{Kilde www
|url=http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/december/3/newsid_4119000/4119950.stm
|tittel=1989: Malta summit ends Cold War
|besøksdato=2008-04-11
|dato=3. desember 1989
|utgiver=BBC
|språk=Engelsk}}</ref>

Neste toppmøte mellom de to lederne ble holdt i juli 1991 i [[Moskva]], hvor [[Start-avtalene|Strategic Arms Reduction Treaty (START I)]] ble signert av Bush og Gorbatsjov.<ref name="bbc moscow">{{Kilde www
|url=http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/july/31/newsid_4582000/4582773.stm
|dato=31. juli 1991
|besøksdato=2008-04-11
|utgiver=BBC
|tittel=1991: Superpowers to cut nuclear warheads
|språk=engelsk}}</ref> Avtalen tok ni år å utforme og var den første store våpenavtalen siden Reagan og Gorbatsjov signerte [[INF-avtalen|Intermediate Ranged Nuclear Forces Treaty]] i 1987. Innholdet i START ville redusere USAs og Sovjetunionens strategiske kjernefysiske våpenarsenal med omkring 35 % over en syvårsperiode, og Sovjetunionens landbaserte interkontinentale ballistiske missiler ville bli halvert.<ref name="bbc moscow" /> 

Bush beskrev START som «et viktig skritt fremover for å fjerne et halvt århundre med gjensidig mistillit».<ref name="bbc moscow" /> Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 erklærte president Bush og Mikhail Gorbatsjov et amerikansk-sovjetisk strategisk partnerskap som markerte slutten på [[den kalde krigen]]. President Bush erklærte at amerikansk-sovjetisk samarbeid under [[Gulfkrigen]] i 1991 hadde lagt fundamentet for et partnerskap når det gjaldt å løse bilaterale såvel som verdens problemer.

==== NAFTA-avtalen ====
[[Fil:Nafta.jpg|thumb|Stående bak overvåker president [[Carlos Salinas|Salinas]] ([[Mexico]]), President Bush ([[USA]]) og  statsminister [[Brian Mulroney|Mulroney]] ([[Canada]]) den første signeringen for NAFTA i oktober 1992]]
{{Utdypende|NAFTA}}
Bush-regjeringen og Canadas konservative statsminister [[Brian Mulroney]] tok initiativ til forhandlingene som endte med undertegnelsen av [[NAFTA|North American Free Trade Agreement]] (NAFTA). Avtalen ville eliminere mesteparten av toll og avgifter på produkter som ble kjøpt og solgt mellom USA, [[Canada]] og [[Mexico]] for å oppmuntre til handel mellom disse landene.<ref name="fedex">{{Kilde www
 |url = http://www.fedex.com/us/customersupport/ftn/faq/nafta.html?link=4
 |tittel = Frequently Asked Questions: NAFTA
 |besøksdato = 2008-04-11
 |forfatter = 
 |etternavn = 
 |fornavn = 
 |medforfattere = 
 |utgivelsesdato = 
 |år = 
 |måned = 
 |format = 
 |verk = 
 |utgiver = Federal Express
 |sider = 
 |språk = 
 |doi = 
 |arkiv_url = 
 |arkivdato = 
 |sitat = 
}}</ref> Avtalen beskytter også intellektuelle eiendomsrettigheter (patenter, kopirettigheter og varemerker), og legger opp til fjerning av restriksjoner på investeringer mellom de tre landene.<ref name="fedex" />

I løpet av avtaleprosessen mente demokratene at NAFTA ville føre til tap av amerikanske arbeidsplasser.<ref name="msn" /> NAFTA inneholdt heller ingen tilveiebringelse av arbeiderrettigheter.<ref name="nafta labor">{{Kilde www
|url=http://www.hrw.org/reports/2001/nafta/nafta0401-04.htm
|utgiver=Human Rights Watch
|besøksdato=2008-04-11
|tittel=The NAFTA Labor Side Accord}}</ref> Ifølge Bush-regjeringen ville handelsavtalen generere økonomiske ressurser som var nødvendige for å gjøre [[Mexico]]s regjering istand til å finansiere og håndheve meksikanske arbeidslover. Arbeidet med avtalen ble ikke fullført i Bushs periode, men intensjonsavtalene ble signert. Da Clinton overtok som president prioriterte han arbeidet med avtalen, og den ble endelig godkjent i 1993.<ref>
{{Kilde www
 |url=http://www.law.duke.edu/lib/researchguides/nafta.html 
 |tittel=NAFTA 
 |utgiver=Duke University 
 |besøksdato=2008-04-11 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080420094150/http://www.law.duke.edu/lib/researchguides/nafta.html 
 |arkivdato=2008-04-20 
}}</ref>

=== Benådninger ===

Slik andre presidenter hadde gjort før ham, utstedte Bush en rekke benådninger i løpet av sine siste dager i embetet. 24. desember 1992 innvilget han den utøvende makts barmhjertighet ved å benåde seks tidligere regjeringsansatte som var involvert i Iran-Contras-skandalen i siste halvdel av 1980-årene, den fremste av disse tidligere forsvarsminister [[Caspar Weinberger]]<ref name="scientists">{{Kilde www
|url=http://www.fas.org/news/iran/1992/921224-260039.htm
|tittel=Bush pardons Weinberger, Five Other Tied to Iran-Contra
|besøksdato=2008-04-11
|utgiver=Federation of American Scientists}}</ref>, en avgjørelse som har blitt betegnet som en «benådningsskandale»<ref name="lahlum" />. Weinberger, som etter planen skulle ha møtt i retten den 5. januar 1993 for å svare på anklager relatert til Iran-Contras, ble beskrevet av Bush som en «sann amerikansk patriot».<ref name="scientists" />

Det har vært spekulert i at Weinbergers private notater inneholdt referanser til Bushs støtte til de hemmelige utskipningene til Iran og på denne måten motsa Bushs eget utsagn om at han var «ute av spill».<ref name="cn-pardons" /> Noen mener at Bushs benådning var et forsøk på å bevare et hovedsakelig positivt bilde av årene under Reagan-Bush.<ref name="cn-pardons">{{Cite news
|url=http://www.consortiumnews.com/2006/032906.html
|title=Weinberger, Bushes & Iran-Contra
|author=Parry, Robert|work=Consortium for Independent Journalism, Inc
|date=25. mars 2006
|accessdate=2008-04-11
|language=engelsk}}</ref>, mens andre mente at benådningen var motivert av at Bush selv kunne ha blitt innkalt som vitne i rettssaken mot Weinberger<ref>Aftenposten/NTB, 28. desember 1992; «Bush vil ikke vitne?»</ref>.  

I tillegg til Weinberger, benådet Bush Duane R. Calrridge, Clair E. George, [[Robert C. McFarlane]], [[Elliott Abrams]] og Alan G. Fiers jr. Alle disse hadde blitt tiltalt og/eller dømt for anklager av [[United States Office of the Independent Counsel|Independent Counsel]] under ledelse av Lawrence Walsh.

=== Presidentvalgkampen 1992 ===
{{Utdypende artikkel|Presidentvalget i USA 1992}}

Bush kunngjorde at han ville stille til gjenvalg tidlig i 1992; koalisjonsstyrkenes seier i Gulfkrigen og høy oppslutning på meningsmålingene gjorde at et gjenvalg til å begynne med syntes mulig. En økonomisk resesjon og tvil om hvorvidt Bush avsluttet Gulfkrigen på en riktig måte, reduserte imidlertid populariteten hans. 

Den konservative politiske spaltisten [[Pat Buchanan]] utfordret Bush foran nominasjonen og sjokkerte politiske eksperter ved å få 37% av stemmene i primærvalget i [[New Hampshire]] (selv om han havnet etter Bush).<ref name="msn" /> Bush svarte med å innta mer konservative standpunkter i enkelte saker i et forsøk på å underminere Buchanans velgerbase.<ref name="msn" /> Da han hadde sikret seg nominasjonen, stod Bush ansikt til ansikt med sin utfordrer, demokraten [[Bill Clinton|William Jefferson Clinton]]. Clinton angrep Bush ved å si at han ikke ville gjøre nok for å hjelpe den arbeidende middelklassen,<ref name="msn" /> samt at han var ute av takt med mannen i gata, en oppfatning som ble ytterligere underbygd av reporteren [[Andrew Rosenthal]]s påstand om at Bush var «forbløffet» over å se en demonstrasjon av en strekkodeleser i et supermarked.<ref>
{{Kilde www
|url=http://www.snopes.com/history/american/bushscan.htm
|tittel=Maybe I'm Amazed
|dato=1. april 2001
|besøksdato=2008-04-11
|utgiver=Snopes.com}}</ref>

Tidlig i 1992 tok kappløpet mellom de to en uventet vending da Texas-milliardæren [[H. Ross Perot]] lanserte seg som en tredje kandidat og hevdet at hverken republikanere eller demokrater kunne eliminere budsjettunderskuddet og gjøre regjeringen mer effektiv. Budskapet hans appellerte til velgere på tvers av det politiske sentrum som var skuffet over begge partiers tilsynelatende fiskale uansvarlighet.<ref>{{Kilde www
|tittel=The Perot Vote
|utgiver=President and Fellows of Harvard College
|besøksdato=2008-04-23
|url=http://www.hks.harvard.edu/case/3pt/perot_vote.html 
|språk=engelsk}}</ref> Perot forlot senere valgkampen for en kort periode for så å komme tilbake igjen.<ref>
{{Kilde www
|url=http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9E0CEED71331F934A15753C1A964958260&sec=&spon=&pagewanted=all
|tittel=The 1992 Campaign: The Independent; Bush Aide calls Perot's story 'paranoid'
|dato=27. oktober 1992
|besøksdato=2008-04-14
|verk=''The New York Times''
|forfatter=Holmes, Steven A
|språk=engelsk}}</ref>

Clinton ledet til å begynne med, frem til Perot kom på banen igjen og gjorde kappløpet betydelig «trangere».<ref>
{{Kilde www
|url=http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9E0CE5DC1E3AF936A15753C1A964958260
|tittel=The 1992 Campaign: The Overview; Contest tightens as Perot Resurges and Clinton slips
|besøksdato=2008-04-14
|dato=25. oktober 1992
|verk=''The New York Times''
|forfatter=Toner, Robin
|språk=engelsk}}</ref> Da valgdagen nærmet seg, antydet meningsmålinger at kappløpet var et dødt løp,<ref name="ea" /> men Clinton kom ut på topp, og slo Bush med 43 % mot 38 % av de avgitte stemmene. Perot fikk 19 % av de avgitte stemmene, en av de høyeste andeler for en tredjekandidat i amerikansk historie, og trakk like mye fra begge de andre kandidatene, ifølge valgdagsmålinger.<ref name="msn" /><ref>{{Kilde avis|tittel=THE 1992 ELECTIONS: DISAPPOINTMENT -- NEWS ANALYSIS An Eccentric but No Joke; Perot's Strong Showing Raises Questions On What Might Have Been, and Might Be|url=https://www.nytimes.com/1992/11/05/us/1992-elections-disappointment-analysis-eccentric-but-no-joke-perot-s-strong.html|avis=The New York Times|dato=1992-11-05|besøksdato=2020-05-01|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Steven A.|etternavn=Holmes}}</ref> Bush fikk 168 valgmannsstemmer mot Clintons 320.<ref>
{{Kilde www
 |url=http://millercenter.org/academic/americanpresident/bush/essays/biography/3 
 |tittel=George Herbert Walker Bush: Campaigns and Elections 
 |besøksdato=2008-04-11 
 |utgiver=Miller Center of Public Affairs 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080409120342/http://millercenter.org/academic/americanpresident/bush/essays/biography/3 
 |arkivdato=2008-04-09 
}}</ref>

Det var flere faktorer som spilte en rolle for Bushs nederlag, inkludert det faktum at han i 1990 gikk med på å heve skattene på tross av sitt «Read my lips»-løfte.{{Klargjør|Løftet bør vel introduseres og begrepet helst forklares}} Ved å gjøre dette skjøv han fra seg mange medlemmer fra sin konservative base, og tapte kampen om deres støtte til å bli gjenvalgt. Han hevet skattene i et forsøk på å få bukt med et økende budsjettunderskudd, et underskudd som i sin tur kom av skattelettelsene under Reagan og utgiftene til militære på 1980-tallet. I tillegg til disse faktorene kan den vaklende økonomien som akkurat var kommet seg fra en resesjon ha vært hovedårsaken bak Bushs tap, siden 7 av 10 velgere på valgdagen uttalte at økonomien enten var «ikke så god» eller «dårlig».<ref>{{Kilde avis|tittel=THE 1992 ELECTIONS: NEWS ANALYSIS; The Economy's Casualty|url=https://www.nytimes.com/1992/11/04/us/the-1992-elections-news-analysis-the-economy-s-casualty.html|avis=The New York Times|dato=1992-11-04|besøksdato=2020-05-01|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=R. W. Apple|etternavn=Jr}}</ref><ref>
{{Cite news
|url=http://www.sfgate.com/cgi-bin/article.cgi?file=/chronicle/archive/2004/06/09/BUGBI72U8Q1.DTL&type=business
|title=Downside of the Reagan Legacy
|work=The San Francisco Chronicle
|accessdate=2008-04-11
|author=Lazarus, David|date=9. juni 2004
|language=engelsk}}</ref> På valgdagsmålingene var oppslutningen til Bush bare 37 %<ref>http://www.pollingreport.com/whitejk.htm</ref> etter å ha lidd under dårlig oppslutning året igjennom.<ref>{{Kilde www|url=http://online.wsj.com/public/resources/documents/info-presapp0605-31.html|tittel=Presidential Approval Ratings History - Interactive Comparison Graph - WSJ.com|besøksdato=2020-05-01|forfattere=|dato=|verk=Wall Street Journal|forlag=|sitat=}}</ref> På tross av tapet, klatret Bush etter valget opp igjen til en oppslutning på 56 % da han forlot embetet i 1993.<ref>
{{Cite news
|url=http://abcnews.go.com/sections/politics/DailyNews/poll%5Fclintonlegacy010117.html
|title=Poll: Clinton Legacy Mixed
|author=Langer, Gary
|publisher=ABC
|date=17. januar 2001
|accessdate=2008-04-11
|archiveurl=https://web.archive.org/web/20080401015335/http://abcnews.go.com/sections/politics/DailyNews/poll_clintonlegacy010117.html
|url-status=dead
}}
</ref>