Redigerer Friedrich von Schelling (avsnitt)

== Innflytelse ==

=== Før 1930-tallet ===
Schelling fikk umiddelbart innflytelse i sin samtid som romantikkens fremste tenker. Robert J. Richards sier om Schellings naturfilosofiske verker at de introduserte «radikale fortolkninger av naturen som kom til å gi gjenlyd i vitenskapene, og særlig i biologien i det påfølgende århundret».<ref>Robert J. Richards, ''The Romantic Conception of Life: Science and Philosophy in the Age of Goethe'', University of Chicago Press, 1987, s. 127f.</ref> Schellings kunstfilosofi og begrep om det ubevisste tok også feste i samtiden. Gjennom [[Samuel Taylor Coleridge|Samuel T. Coleridge]] nådde Schelling den engelskspråklige verden. Hans tenkning forlater romantikken i 1809 når den antar et kristent perspektiv, og han påvirker i så måte [[Arthur Schopenhauer]] og Kierkegaard. Deretter lever hans filosofi et avsondret liv helt frem til 1841 i Berlin. Han makter imidlertid ikke å bevege tidsånden, og igjen forsvinner han ut av den allmenne oppmerksomheten.

Utover århundret forble Schelling en parentes i fagfilosofien, men ny-kantianeren Fischer gir ham en høy stjerne: «Schelling var den første til å uttrykke med fullstendig klarhet og fra et filosofisk ståsted prinsippet om organisk utvikling som er grunnleggende for darwinismen av i dag.»<ref>Kuno Fischer, ''Friedrich Wilhelm Joseph Schelling'', 2 bd., i ''Geschichte der neuern Philosophie'', bd. 6, Carl Winter’s Universitätsbuchhandlung, 1872, 2:448.</ref> På 1910- og -20-tallet tenderte filosofene, som ny-kantianeren [[Wilhelm Windelband]] eller ny-hegelianeren [[Richard Kroner]], mot å beskrive Schelling som en overgangsfigur fra Kant til Hegel. Hans senere filosofi ble gjerne ignorert – hovedinteressen lå i natur- og kunstfilosofien fra midten av 1790-tallet og en håndfull år etter århundreskiftet.

=== Revitalisering ===
Først fra 1930-tallet vekker ''Frihetsskriftet'' bredere interesse. [[Martin Heidegger]] sier om boken på under hundre sider: «Det er Schellings største bragd, og […] samtidig et av de dypeste i tysk og dermed i vestlig filosofi».<ref>Martin Heidegger, ''Schellings Abhandlung über das Wesen der menschlichen Freiheit'', Niemeyer, 1971, s. 2.</ref> [[Hans Urs von Balthasar]] betegnet skriftet som «den tyske idealismens mest titaniske verk».<ref>Hans U. von Balthasar, ''Prometheus, Studien zur Geschichte des deutschen Idealismus'' (Kerle: Heidelberg, 1947), s. 240.</ref> [[Paul Tillich]] skriver: «[…] det jeg lærte fra Schelling ble bestemmende for min egen filosofiske og teologiske utvikling».<ref>Paul Tillich, ''A History of Christian Thought'', Simon and Schuster, 1972, s. 438.</ref> [[Sergej Bulgakov|Sergej N. Bulgakov,]][[Nikolaj Berdjajev]], [[Manfred Frank]], [[Karl Jaspers]], [[Ernst Bloch]], [[Franz Rosenzweig]], [[Karl Barth]] og [[Gabriel Marcel]] har også støttet seg på teksten, og i senere tid [[Jürgen Habermas]], [[Slavoj Žižek]] og [[Jean-Luc Nancy]].<ref>Boken er foreløpig det eneste av Schellings arbeider oversatt til norsk: Friedrich W.J. Schelling, ''Om menneskets frihet'', overs., forord, noter B. Hansen, Ø. Skar, innl. J.-E. Ebbestad Hansen, H. Aschehoug & Co, 2013.</ref>

Med det berømte seminaret i Bad Ragaz 1954, fikk oppmerksomheten rundt Schellings filosofi en betydelig revitalisering. Etablerte forskere, som Jaspers, [[Manfred Schröter]], [[Horst Fuhrmans]], [[Ernst Benz]], [[Hermann Zeltner]] og [[Walter Schulz]], bidro med studier som understøttet Schellings unike historiske og filosofiske betydning. Også den unge Habermas, som i likhet med Tillich doktorerte på Schelling, ga vektige innlegg.<ref>''Verhandlungen der Schelling-Tagung in Bad Ragaz (Schweiz) vom 22. bis 25 September 1954'', i ''Studia philosophica'', Bd. 14, Basel, 1954.</ref> Interessen for Schelling vendte seg nå også mot hans senere arbeider. Jaspers fremstiller ham således som en forløper for eksistensialismen.<ref>Karl Jaspers, ''Schelling: Größe und Verhängnis'', Piper, 1955.</ref> Schulz mener at Schelling hadde fullbyrdet tysk idealisme med sin sene filosofi, og var den som hadde løst de filosofiske problemene som Hegel hadde etterlatt.<ref>Walter Schulz, ''Die Vollendung des Deutschen Idealismus in der Spätphilosophie Schellings'', Kohlhammer, 1955.</ref>

''Die Weltalter''-prosjektet har også vekket stor interesse. Eksempelvis Habermas legger vekt på det første utkastet, som brukes som grunnlag for en kritikk av [[Karl Marx]] og den marxistiske tradisjonens avvisning av metafysikken.<ref>Jürgen Habermas, ''Das Absolute und die Geschichte. Von der Zwiespältigkeit in Schellings Denken'', diss., Bouvier, 1954.</ref> Žižek har senere vært spesielt opptatt av det andre utkastet som han mener er «et av materialismens banebrytende verk»<ref>Slavoj Žižek, ''The indivisible remainder: An essay on Schelling and related matters'', Verso, 1996, s. 7.</ref> og foregriper arbeidene til Marx og psykoanalytikeren [[Jacques Lacan]]!<ref name=":0">Slavoj Žižek, ''The parallax view'', Cambridge, 2009.</ref>

=== Psyke og natur ===
Spesielt ''System der Transzendentalen Idealismus'' er blitt oppfattet som en forløper for [[Sigmund Freud]]s ''Die Traumdeutung'' (1899).<ref>Andrew Bowie, ''Aesthetics and Subjectivity: From Kant to Nietzsche'', Manchester University Press, 1990, s. 265.</ref> Sean J. MacGrath er mer generell: «Prototypene for tre av de viktigste modellene for det ubevisste i det tyvende århundret, det freudianske bio-personlige ubevisste, det jungianske kollektive ubevisste, og det lacanske semiotiske ubevisste, kan spores tilbake til Schelling.»<ref>Sean J. McGrath, ''The Dark Ground of Spirit: Schelling and the Unconscious'', Routledge, 2012, s. 1.</ref> En rekke nye studier forfølger disse perspektivene. Koblet løselig til dette har Schellings mytologiteori også vekket fornyet interesse. [[Ernst Cassirer]] krediterte Schelling for å ha «etablert et nytt grunnleggende prinsipp for forståelsen av mytene»,<ref>Ernst Cassirer, ''Von Hegels Tod bis zur Gegenwart (1832–1932''), i ''Das Erkenntnisproblem in der Philosophie und Wissenschaft der neueren Zeit'', Bd. 4, Kohlhammer, 1957, s. 301.</ref> og inkorporerte den også i sin fortolkning av symbolske former.

I kurset om naturen 1957–1958 sammenlignet [[Maurice Merleau-Ponty]] sitt eget ontologi-prosjekt med Schellings, og snakker om en «psykoanalyse av naturen».<ref>Maurice Merleau-Ponty, ''Le Visible et l'Invisible suivi de Notes de travail'', Gallimard, 1964, s. 315.</ref> På 1970-tallet fikk naturfilosofi større oppmerksomhet ettersom miljøspørsmålene ble mer presserende. Schellings naturfilosofi, særlig hans intensjon om å utarbeide et program som fastholdt naturen og det sjelelige liv i et samlende perspektiv, ble hentet frem. Ikke minst har Iain H. Grant har tatt for seg aktualiteten i Schellings naturfilosofi: «[…] schellingiansk naturfilosofi er ikke bare et nåtidig problem, men et uferdig prosjekt av den mest konsistente metafysiker i det forrige århundre».<ref>Iain H. Grant, ''Philosophies of Nature after Schelling, Bloomsbury Academic'', 2008, s. x.</ref> Med den moderne fysikkens begrep om ‘enhetsfeltet’ for naturens grunnleggende krefter, har også Schelling fanget ny oppmerksomhet hos enkelte.<ref>Slavoj Žižek 1996, s. 212ff.</ref>

Devin Z. Shaw skriver: «Det er bemerkelsesverdig at lenge etter at Schelling hadde gitt opp de politiske og sosiale effektene av kunst fortsatte begge visjonene, én revolusjonær og den andre konservativ, å gi gjenlyd gjennom det 19. og det 20. århundre».<ref>Devin Zane Shaw, ''Freedom in Nature in Schelling’s Philosophy of Art'', Continuum, 2010, s. 7.</ref> Influert av Schelling mente eksempelvis den jungianske kunstkritikeren [[Herbert Read]] at kunst var en psykologisk prosess som hadde utviklet seg samtidig med bevissthetens evolusjon; kunst var derfor grunnleggende et biologisk fenomen. Schelling har vekket interesse på den tyske kunstscenen, spesielt hva angår romantikkens litteratur og visuell kunst, fra slutten av 1960-tallet; det være seg fra [[Philipp Otto Runge]], [[Gerhard Richter]] eller en [[Joseph Beuys]].

Særlig fra omkring 1970 har det vært en sterkt økende opptatthet av Schelling i internasjonal akademia, og i dag har han inntatt en selvsagt rolle blant filosofihistoriens vesentlige og aktuelle tenkere.