Redigerer Fransk (avsnitt)

=== Klassisk fransk ===
Perioden med klassisk fransk varer fra rundt 1600 til den franske revolusjon. I denne perioden ble fransk mer utbredt i verden. Radstadttramtaten i 1714 fastslo blant annet at fransk skulle være internasjonalt diplomatspråk. Det ble derfor viktig at det franske språket gjenspeilet den sikkerheten og kraften som den franske staten holdt på å bygge opp.

Diktere, og kanskje særlig [[François de Malherbe]], gjorde det til sin sak å renske opp i språket. Dette slo gjennom og fikk mange tilhengere som førte prosessen videre. Det ble mindre og mindre tvil om hva som skulle anses for å være godt og korrekt fransk.<ref name=Persson/>{{rp|47-48}}

Da [[Richelieu]] fikk opprettet Det franske akademi i [[1635]], var en av oppgavene å overvåke det franske språket, og som det het i stiftelsesdokumentet, «rense det, gjøre det veltalende og i stand til å behandle alle emner innenfor kunst og vitenskap». Opprettelsen var ei klart politisk handling, som gjorde språket til et maktmiddel som tjente [[monarki]]et og myndighetene. Mens blant annet du Bellay på 1500-tallet forfektet bruk av dialektale ord for å berike språket, gikk man nå motsatt vei. Det franske akademi var språkrensende og fortrengte minoritetsspråk og dialekter. Slik oppstod den dype kløften mellom folkets og [[elite]]ns språk som er merkbar i fransk den dag i dag.<ref name=Ulriksen/>{{rp|91-92}} Om man ønsket å ha noe å si for toneangivende kretser i Paris, måtte man pent finne seg i å tilpasse sitt eget språk til det parisiske overklassespråket.<ref name=Persson/>{{rp|49}}

På 1700-tallet kom opplysningstida, og det var mye vitenskapelig diskusjon. Fransken ender med å gi innpass til spesialuttrykk fra forskjellige områder og disipliner. På 1600-tallet ville dette ha vært uhørt og betraktet som vulgært. Oppslagsverket [[Encyclopédie]] kom ut i 1751, og den hadde stor innvirkning på språket. Ord som tidligere hadde blitt unngått og betraktet som vulgære, kom nå i mye større bruk.<ref name=Persson/>{{rp|50}}

Vitenskapsakademiet i [[Berlin]] lyste i [[1783]] ut en premiekonkurranse med spørsmålet: «Hva gjør fransk til [[Europa]]s universelle språk? Hva skyldes det at det fortjener denne forrangen? Kan man anta at det vil beholde den?» Premien ble vunnet av franskmannen Rivarol sammen med en tysk professor. Rivarols konklusjon ble: «Det som ikke er klart, er ikke fransk.» [[Matematiker]]en d'Alembert mente likevel at når franske forfattere uttrykker seg klart, er det ikke ''på grunn av'' språket, men ''på tross av'' det; for med alle sine [[polysemi]]er og [[homofoni]]er byr fransk på så mange muligheter for misforståelser, at man tvinges til å uttrykke seg presist. Det er kanskje årsaken til at [[Hegel]] sies å være lettere tilgjengelig i fransk [[oversettelse]] enn på originalspråket [[tysk]], også for andre enn franskmenn.<ref name=Ulriksen/>{{rp|90-91}}

På grunn av det store fokuset på «korrekt språk» endret ikke språket seg å mye på 1600- og 1700-tallet som de foregående århundrene. Noen lydlige endringer var det imidlertid. På 1600-tallet avnasaliseres vokaler foran m og n som følges av en ny vokal. Ord som «femme» (kvinne) hadde tidligere blitt uttalt /fɑ̃mɘ/, men gikk nå over til å uttales /fɑmə/. Ei tid så det ut til at r mellom to vokaler skulle gå over til å bli uttalt /z/ (slik at «mari» ville ha blitt uttalt som «mazi»). Denne utviklinga ble dog stoppet av språkreformatorene. Folkespråket i Paris slo også gjennom på den tida, og ei stor endring som følge av dette var at diftongen /wɛ/ gikk over til /wɑ/. Navnet «François» hadde til da blitt uttalt /frɑ̃swɛ/, men gikk nå over til å bli uttalt /frɑ̃swɑ/, «trois» (tallet tre) gikk fra /trwɛ/ til /trwɑ/, «bois» (skog) gikk fra /bwɛ/ til /bwɑ/. Endringa møtte mye motstand, men holdt likevel stand. Etter den franske revolusjonen var uttalen /wɑ/ helt klart normalen for alle lag av folket. Bare noen få dialekter i Midt- og Øst-Frankrike holdt på /wɛ/.<ref name=Persson/>{{rp|51-52}}